Beijing er hovedstaden i Folkerepublikken Kina. Byen har vært Kinas hovedstad siden oktober 1949 og også før det i en rekke perioder, sammenlagt i over 600 år. Nå er den også en av Folkerepublikken Kinas fire byprovinser, hvilket vil si at byen er direkte underlagt staten i likhet med landets provinser. Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 京 for Jing (brukt bl.a. på bilskilt).
Hovedstaden hadde innbyggere ved utgangen av 2020. I selve bykjernen bodde pr. 1. januar 2007 7,6 millioner personer. I Beijings totale forvaltningsområde (hele byprovinsen) bodde 17,43 millioner, av disse var 12,03 millioner registrert som faste innbyggere, mens 5,4 millioner var midlertidig bosatte (liudong rénkou). Det er også noen millioner kinesiske arbeidere fra andre provinser der og som ikke har botillatelse i byen.
Beijing er Kinas politiske og kulturelle sentrum, mens Kinas mest folkerike by, Shanghai, fremdeles kan sies å være landets økonomiske sentrum, i skarp konkurranse med Hongkong. Gjennom sin lange historie har Beijing opparbeidet en variert og enestående kulturarv. Mest kjent er Tiananmen (Den himmelske freds port) ved Den himmelske freds plass og keiserpalasset og templene i Gugong (Den forbudte by), som siden 1987 har stått på UNESCOs liste over Verdens kulturarv. På verdensarvlisten står også for eksempel Himmeltempelet, Lamatempelet og Konfuciustempelet.
Utenfor byen, men fremdeles innenfor dens politiske grenser, er også en rekke storslagne kulturminner, som Den kinesiske mur i nord og i nordvest, og Ming-dynastiets graver.
Den kinesiske staten har en egen liste over Nasjonale historiske minnesteder og kulturgoder under statlig beskyttelse, og på den står 98 bygninger, anlegg eller annet i Beijing (etter siste oppføringsvedtak, den 25. mai 2006).
Beijing arrangerte de 29. olympiske sommerleker i 2008. En olympisk bydel var anlagt nord i byen; de fleste øvelsene under lekene fant sted der. Beijing rangerer 6. i verden i antall skyskrapere. Beijing har blitt rangert som en av de viktigste globale byene i verden økonomisk sett.
Navn, etymologi left|70px|Beijing skrevet med kinesiske bokstaverNavnet Běijīng betyr «nordlig hovedstad», mens Nánjīng, en by lenger sør i landet, betyr «sydlig hovedstad». Dōngjīng, «østlig hovedstad», viser på kinesisk forøvrig til Tōkyō (mens ordet tidligere var et annet navn for den tidligere hovedstaden Bianjing), mens Xijīng eller «vestlig hovedstad» i overført betydning brukes om den tidligere keiserhovedstaden Xi'an. I periodene på 1900-tallet da Beijing ikke var rikshovedstad, bar den navnet Beiping (Peiping). Men byen har også vært kjent med et stort antall andre navn, noe som det redegjøres for grundigere i kapittelet nedenfor om byens historie.
I Nord-Kina og i standardkinesisk er uttalen Běijīng (tonemtegnene betyr henholdsvis fallende og deretter stigende tonefall på e´en samt et høyt vedvarende toneleie på i´en). Det er for øvrig beijingdialekten som ligger til grunn for standardkinesisk.
Romaniseringen Peking slo gjennom med franske katolske misjonærer sent på 1600-tallet, og gjengir ganske godt datidens uttale. Det var den gang særlig jesuittene tilknyttet det keiserlige hoff både under Ming- og Qing-dynastiene som gjorde kinesisk samfunn og kultur kjent i Europa. Dette var innen det skjedde en lydforskyvning i uttalen av mandarin fra til W. South Coblin: «A Brief History of Mandarin», i Journal of the American Oriental Society 120, nr. 4 (2000): 537-52. ( gjengis i pinyintranskripsjon som j, som i Beijing). Dette går fremdeles igjen i en rekke språk (som på fransk (Pékin), italiensk (Pekino), spansk (Pekín), portugisisk (Pequim), litauisk (Pekinas), bulgarsk, russisk, serbisk, nederlandsk, tysk, ungarsk og polsk.
I dag tilsvarer stavemåten Peking godt med uttalen i noen sydkinesiske dialekter, som faktisk i meget kan ligge nærmere uttalen av eldre kinesisk.
Beijing betyr «nord-hovedstad» på mandarin-kinesisk, men på kantonesisk heter «nord» bak og «hovedstad» ging, så her er Beijings navn Bakging. På koreansk heter byen derimot Pukyeong, av puk = «nord» og yeong = «hovedstad», og på japansk er navnet Hokyo, av hoku = «nord» og kyo = «hovedstad» (slik man også finner det i Tokyo). Endelig har Beijing navnet Bắc Kinh på vietnamesisk - der bắc betyr «nord» og kinh betyr «hovedstad».Ukens Ord i Verdens Gang, 16.8.2008
Historie thumb|right|«Homo sinathropus pekinensis», modell av en hodeskalle funnet i 1929. I dag har antropologien forlatt denne benevnelsen, til fordel for det mer universelle begrepet Homo erectus. Førhistorisk tid I området der Beijing nå ligger fantes for 500 000 til 230 000 år siden en variant av førmennesket Homo erectus, nemlig det som tidligere ble vitenskapelig benevnt Sinanthropus pekinensis (dvs. «Kinamennesket fra Peking», Pekingmannen). Rester ble avdekket i 1920- og 1930-årene i Zhoukoudian, 50 kilometer sørvest for dagens by. Universitetet i Uppsala spilte en viktig rolle, for den svenske forskeren Johan Gunnar Andersson hadde virket i området i flere år. Han og en rekke arkeologer og paleontologer som amerikaneren Walter Granger, østerrikeren Otto Zdansky og den franske jesuitten Pierre Teilhard de Chardin var med på og fortolke funnene.
På funnstedet fant man verktøy av stein og knokler og et tykt sjikt med aske. Askelaget tolker mange fagfolk som tegn på bruk av ild, selv om dette er omstridt. I 1987 ble stedet oppført på UNESCOs liste over Verdensarven. Vitenskapelig arbeid på stedet pågår fortsatt, og det gjøres fremdeles (2005) interessante funn.
Før keisertiden Byens eksistens er belagt så langt tilbake som til det vestlige Zhou-dynastiets tid (1121–770 f.Kr.) da den bar navnet Ji. Dette nevnes i en skriftlig kilde fra 1000 fvt. Ji var da et viktig sted for handelen med mongolene og koreanerne, og med forskjellige stammer fra Shandong og det sentrale Kina. I de stridende rikers tid var Beijing hovedstad for staten Yan, og het av den grunn Yanjing (燕京, Yan-hovedstaden). Dette gamle navnet, som byen også hadde i en periode i den tidlige keisertiden, lever videre i den folkelige bevissthet, både som et ærverdig kulturnavn, og som et populært ølmerke, Kinas ledende merke på innenriksmarkedet.
De første keiserdynastiene Etter staten Yans fall etablerte Qin-dynastiet (221–207 f.Kr.) det første allkinesiske keiserdynastiet. Qin-dynastiet, Han-dynastiet (202 f.Kr.–220 e.Kr.), og Jin-dynastiet (265–420 e.Kr., det første av tre dynastier med navnet «Jin») hadde lokale prefekturer i området rundt Beijing.
I 221 f.Kr. ble byen erobret av Kinas senere første keiser Qin Shihuangdi (259–210 f.Kr.). I hans regjeringstid ble murene mot nord befestet. I Qin-dynastiet fikk byen atter navnet Ji. Den tapte da sin betydning, ved at den ikke lenger var hovedstad for noen stat.
I de følgende århundrer utviklet Ji seg fra en ubetydelig provinsby til et knutepunkt for handel og viktig militært feste for forsvaret av Kinas nordgrense. Byens strategiske og samtidig utsatte beliggenhet førte til at den en rekke ganger ble angrepet og tidvis okkupert av de halvnomadiske steppefolkene fra nord. thumb|right|Tianningtemplets pagode. Så overtok Tang-dynastiet, som kalte byen Youzhou 幽州 eller Fanyang. Byen lå innen det som i dag er Stor-Beijing, men det er likevel et stykke fra det som er Beijings gamleby. Fanyang ble hovedkvarter for Fanyang jiedushi, med en slags militærguvernør over det som nå er Beijing og den nordlige del av provinsen Hebei. En av disse jiedushier, An Lushan, innledet sitt opprør herfra i 755. Dette opprøret anses gjerne som vendepunktet for Tang-dynastiet; fra da begynte sentralregjeringen å miste grepet over mange av landsdelene.
Jin-, Liao- og Jin-dynastiene I 936 avstod det nordkinesiske senere Jin-dynasti (936–947) en stor del av sine nordlige grensetrakter, inklusive Beijing (på den tid ble kalt Youzhou), til khitanfolket, og det etablerte i sin tur Liao-dynastiet (907–1125). I 938 etablerte Liao-dynastiet en sekundær hovedstad der, og kalte den Nanjing («den sørlige hovedstad»). (Den må ikke forveksles med dagens Nanjing, den by som nå er hovedstad i Jiangsu-provinsen). Liao-dynastiet var et regionalt nordkinesisk dynasti; ellers var det øvrige Kina i denne perioden regjert av Song-dynastiet.
På 1000-tallet fikk byen hete Yenjing.
I 1125 annekterte jurchenernes Jin-dynasti Liao, og i 1153 flyttet det sin hovedstad til Liaos Nanjing, som de igjen gav nytt navn. Nå fikk byen navnet Zhongdu (中都, «den sentrale hovedstad»). Zhongdu lå i det området som nå er omkring Tianningsi, noe sørvest for det sentrale Beijing. Tianningtemplets pagode er den viktigste arkitektoniske monumentet som har overlevd av Nanjing og Zhongdu.
Yuan-dynastiet (1271–1368) thumb|Khanbaliq, Beijing i Yuan-dynastiet I 1264 kom mongolene under Kublai-khan, og etter få år etablerte de sitt eget dynasti, Yuan-dynastiet, i Kina. De bygde en direkte tilgrensende bybebyggelse nordøst for det som var igjen av de gamle husene av Liao-dynastiets hovedstad. Den byen var blitt brent og plyndret allerede i 1215.
Kublai-khan bygde faktisk opp en helt ny by. Den stod ferdig i 1293. Denne nye byen het på kinesisk Dadu, som betyr den store hovedstad. Men byen var best kjent med det mongolske navnet Khanbaliq. Dette var hvor khanens palass var. Khanbaliq hadde sine keiserlige palasser omtrent der de også var i de senere Ming- og Qing-dynastiene, og rundt det moderne Kinas regjeringsområde.
Khanbaliq lå sentrert noe nord for det moderne sentrale Beijing. Dens geografiske midte var nærmere den nordlige langsiden av Andre ringvei, og byen strakk seg nordover til et sted mellom tredje og fjerde ringvei. Noen beskjedne rester av mongoltidens nordlige mur er fremdeles bevart.
Det var til denne byen – som han kalte Cambaluc – den italienske reisende Marco Polo kom fra Venezia og tjenestegjorde for khanen i 17 år; han kunne fortelle om en høyt utviklet sivilisasjon med både krutt og papir.
Ming-dynastiet (1398–1644) thumb|Deler av Beijings gamle bymurer anno 1902 thumb|Den himmelske freds port (Tiananmen) I 1368 overtok Ming-dynastiet. Hongwu-keiseren, den første av Ming-keiserne, forla sin residens til Nanjing lenger sør i Kina, og denne byen ble dermed hovedstaden. Dadu fikk nå navnet Peiping. Den forble imidlertid en viktig by, særlig som forsvarsfeste mot stammene i nord.
I 1408 begynte Yongle-keiseren med en fullstendig nybygging av byen, som han gav navnet Beijing. Han bygde blant annet Den forbudte by og Himmeltempelet, og la dermed de viktigste føringene for bybildet og utbyggingsaksene. I 1421 flyttet han hovedstadsfunksjonen tilbake til Beijing. Tiananmenporten ble senere til statsemblemet for Folkerepublikken Kina. Den brant ned to ganger under Ming-dynastiet, og ble gjenoppbygd for siste gang i 1651.
Det var under Ming-dynastiet at Beijing fikk sin nåværende form hva gjelder store deler av den indre by. Ming-dynastiets nordlige bydel var trukket noe sørover i forhold til Yuan-tidens bymur. Restene av den nordligere Yuan-muren er fremdeles å finne i det moderne Beijing. De er kjent som Tucheng 土城, som betyr «jordvollen». Mingtidens bymur gjorde tjeneste som Beijings bymur helt til den fra 1950-tallet ble revet for å gi plass til anleggsarbeidene av ringveien rundt den indre by. Det antas at Beijing var verdens største by fra 1425 til 1650 og fra 1710 til 1825.
Qing-dynastiet (1644–1911)