mini|300px|Den greske treenigheten og fordelingen av de tre jordens riker: Zevs Gud (himmelen), Poseidon (hav og hav) og Hades (underverdenen). Teos (mindre guder) er barna til denne treenigheten. thumb|Byste av Zevs, gudenes konge i antikk gresk mytologi. Skulpturen ble funnet i Otricoli i Italia og er i dag utstilt i Vatikanmuseet i Roma. Gresk mytologi omfatter en mengde mytologiske fortellinger fra antikkens Hellas, som handler om de antikke grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Moderne forskere har henvist til mytene og studert dem i et forsøk på å kaste lys over de religiøse og politiske institusjonene i det gamle Hellas og på den antikke greske sivilisasjonen.
Gresk mytologi består delvis av en stor samling fortellinger som forklarer opprinnelsen til verden, og livene og opplevelsene til vidt forskjellige guder, gudinner, helter, heltinner og andre mytologiske vesener. Disse beretningene var opprinnelig muntlig poetisk tradisjon. De greske mytene er i dag hovedsakelig kjent fra gresk litteratur. De eldste kjente litterære kildene, de episke diktene Iliaden og Odysseen, fokuserte på hendelsene rundt trojanerkrigen. To lengre dikt av Homers nesten samtidige, Hesiod, Theogonien og Arbeid og dager, inneholder beretninger om verdens skapelse, de etterfølgende guddommelige herskerne, menneskets tidsaldre, opprinnelsen til menneskets skjebne og opphavet til offerpraksisene. Myter er også tatt vare på i Homeriske hymner, i fragmenter av episke dikt i den episke syklus, i lyriske dikt, i tragediene fra det 400-tallet f.Kr., i verkene til forskere og poeter i den hellenistiske tidsalder og i forfattere i Romerrikets tid, eksempelvis Plutark og Pausanias.
Betydningsfull kilder fra mykenske og minoiske områder har bidratt til å forklare mange av spørsmålene rundt Homers episke verk og gav arkeologiske bevis på mange mytologiske detaljer om guder og helter. Gresk mytologi ble også avbildet på mange bruksgjenstander. Geometriske former på keramikk i 700-tallet f.Kr. viser scener fra Trojanersyklusen samt noen av opplevelsene til Herakles. I de etterfølgende arkaiske, klassiske og hellenistiske periodene, dukker homeriske og forskjellige andre mytologiske scener og supplerer eksisterende litterære bevis.
Gresk mytologi har hatt betydelig innflytelse på kultur, kunst og litteratur i den vestlige sivilisasjon og har forblitt en betydelig del av verdensarven innenfor kunst, kultur og språk. Den har vært del av utdannelsen fra barndommen, mens poeter og kunstnere fra antikke tider til i dag har hentet inspirasjon fra gresk mytologi og har oppdaget samtidig betydning og relevans i klassiske mytologiske temaer. Der er vestlig litteratur diakronisk tung av allusjoner til arven etter de antikke greske mytene.Foley, J.M. (1999): Homer's Traditional Art, Penn State Press, s. 43
Etymologi Alle kulturer har sine egne myter. Begrepet mytologi er av gresk opprinnelse og hadde en spesialisert betydning i den greske kulturen.
Det greske begrepet mythologia er sammensatt av to mindre ord:
mythos (μῦθος) som i klassisk gresk omtrent betyr «muntlig tale», «ord uten handling» (Aiskhylos: "ἔργῳ κοὐκέτι μύθῳ «fra ord til gjerning»Aiskhylos: Prometheus Bound, 1080) og, ved utvidelse, «en ritualisert talehandling» som til en høvding ved et råd eller en poet eller en prest eller en fortelling (Aiskhylos: Ἀκούσει μῦθον ἐν βραχεῖ λόγῳ «Hele fortellingen du vil høre i kort tidsperiode».Aiskhylos: Persians, 713 logos (λόγος) som i klassisk gresk står for: a) det (muntlige eller skriftlige) uttrykket av tanker og b) evnen til en person til å uttrykke sine tanker (innvendig logos).«logos»: Encyclopaedia The Helios, 1952
Kilder for gresk mytologi thumb|right|«Prometheus» (1868 av Gustave Moreau). Myten om Prometheus ble først fortalt av Hesiod og la så grunnlaget for en tragisk trilogi av skuespill, muligens av Aiskhylos. Trilogien besto av Prometheus bundet, Prometheus ubundet og Prometheus pyrforos.thumb|right|Den romerske poeten Virgil, her avbildet i et manuskript til Vergilius Romanus fra 400-tallet, tok vare på detaljer i gresk mytologi i mange av sine skrifter.
De greske mytene som er kjent i dag kommer primært fra gresk litteratur. I tillegg til de skrevne kildene er der mytiske representasjoner på visuelle media som stammer fra den geometriske perioden (ca. 900-800 f.Kr.) og fremover.Graf, Fritz (1996): Greek+Mythology&hl=no&sa=X&ei=baLhUvnCMMKQ4ATknoCgAQ&ved=0CC4Q6AEwAA#v=onepage&q=Graf%2C%20F.%20%3A%20Greek%20Mythology&f=false Greek Mythology, JHU Press, s. 200
Litterære kilder Mytiske fortellinger spiller en viktig rolle i nesten alle sjangre av gresk litteratur. Den eneste generelle mytografiske håndboken som overlevde fra gresk antikk var Bibliotheca som forsøker å samle de motsetningsfylte fortellingene til poetene og gir en stor oppsummering av tradisjonell gresk mytologi og heroiske legender.Hard, Robin (2004): The Routledge Handbook of Greek Mythology, Psychology Press, s. 1
Blant de eldste litterære kildene er Homers to episke dikt, Iliaden og Odysseen. Andre poeter fullførte den «episke sirkelen», men disse senere og mindre diktene er nå nesten alle gått tapt. Til tross for deres tradisjonelle navn, har homeriske hymner ingen forbindelse med Homer. De er korhymner fra den tidligere delen av de såkalte lyriske perioden.Miles, Geoffrey (2003): Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology, Taylor & Francis, s. 7 Hesiod som muligens var samtidig med Homer, gir i Theogonien («gudenes opprinnelse») den mest utfyllende beretningen om de tidligste grekernes myter og tok for seg skapelsen av verden, opprinnelsen til gudene, titanene og gigantene, samlet slektstre, folkelige fortellinger og årsaksforklarende myter. Hesiods Arbeid og dager, et didaktisk dikt om bondelivet, inkluderer også mytene om Prometheus, Pandora og Menneskets tider. Poeten gir råd om den beste veien til å lykkes i en farlig verden som er blitt etterlatt enda farligere av dens guder.
Lyriske poeter tar noen ganger sine personer fra myter, men behandlingen blir stadig mindre fortellende og mer billedlig. Greske lyriske poeter, inkludert Pindaros, Bacchylides, Simonides, og hyrdepoeter som Teokritos og Bion gir individuelle mytologiske hendelser.Klatt-Brazouski, Ancient Greek nad Roman Mythology, xii I tillegg var myter sentrale for klassiske athenske drama. De tragiske skuespillforfatterne Aiskhylos, Sofokles og Evripides hentet sine handlinger fra heltenes tidsalder og trojanerkrigen. Mange av de store tragiske fortellingene (for eksempel Agamemnon og hans barn, Oedipus, Jason, Medea osv) fant sin klassiske form i disse tragiske skuespillene. Den komiske skuespillforfatteren Aristofanes brukte myter som i Fuglene eller Froskene.Miles, Geoffrey (2003): Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology, Taylor & Francis, s. 8
Historikerne Herodot og Diodorus Siculus og geografene Pausanias og Strabo som reiste rundt i den greske verden og skrev ned fortellinger de hørte, gav tallrike lokale myter, ofte lite kjente og alternative versjoner. Særlig Herodot lette i de forskjellige tradisjonene og fant de historiske eller mytologiske røttene i konfrontasjonen mellom grekerne og østen.Cartledge, Paul (2003): The Spartans: The World of Warrior-Heroes of Ancient Greece, from Utopia to Crisis and Collapse, Overlook Press, s. 60; Cartledge, Paul (1993): The Greeks: A Portrait of Self and Others, Oxford University Press, s. 22
Poesien i de hellenistiske og romerske tidsaldrene som var rolige litterært fremfor kultisk utøvelse, inneholdt like fullt mange viktige detaljer som ellers ville gått tapt. Denne kategorien inkluderer arbeidene til:
De hellenistiske poetene Apollonios Rhodios, Kallimakhos, Pseudo-Eratosthenes og Parthenios. De romerske poetene Ovid, Statius, Valerius Flaccus og Virgil. De senantikke greske poetene Nonnos, Antoninus Liberalis og Quintus Smyrnaeus. De antikke romanene til Apuleius, Petronius, Lollianus og Heliodor.
Fabulae og Astronomica til den romerske forfatteren Gaius Julius Hyginus er to viktige, ikkepoetiske kompendier av myter.
Til slutt gav et antall bysantinske greske forfattere viktige detaljer om myter med kilder fra tapte greske arbeider, inkludert leksikonene til Hesykhios fra Alexandria og Suda og traktatene til Johannes Tzetzes og Eustathios fra Thessalonike.
Arkeologiske kilder Oppdagelsen av den mykenske sivilisasjonen av den tyske amatørarkeologen Heinrich Schliemann i det 19. århundre og oppdagelsen av den minoiske kulturen på Kreta av den britiske arkeologen Arthur Evans på 1900-tallet, hjalp til med å forklare mange av de spørsmålene om Homers epos og gav arkeologiske bevis på mange av de mytologiske detaljene om guder og helter. Dessverre er bevisene om myter og riter ved mykenske og minoiske steder fullstendig monumentale, siden Linear B-skriften, en antikk form for gresk som finnes både på Kreta og i Hellas, hovedsakelig ble brukt til å nedskrive lister over lagre, selv om navnene til guder og helter med tvil har blitt avslørt.
Geometriske mønstre på keramikk fra det 700-tallet f.Kr. avbilder scener fra den trojanske syklus, i tillegg til Herakles sine opplevelser. Disse visuelle representasjonene av myter er viktige av to grunner. På den ene siden blir mange greske myter bekreftet på vaser tidligere enn i litterære kilder. Av de tolv arbeidene til Herakles, er det bare oppgaven med Kerberos som første gang dukker opp i tekster.Homer: Illiaden, Åttende sang, 366-369 På den andre side dukker de første kjente representasjonene av en myte i geometrisk kunst opp flere hundre år før den sene arkaiske poesien. I de arkaiske (ca. 750-500 f.Kr.), klassiske (ca. 480-323 f.Kr.) og hellenistiske periodene ser det ut til at homeriske og forskjellige andre mytologiske scener dukker opp for å supplere eksisterende litterære bevis.
Mytisk historie Grekernes mytologiske konstruksjon forandret seg gjennom tiden for å ta opp i seg endringene i sin egen kultur. De tidligere innbyggerne på Balkanhalvøya var et jordbruksfolk som tilla alle aspekter ved naturen en ond ånd. Til slutt tok disse vage åndene menneskelig form og gikk inn i den lokale mytologien som guder og gudinner. Da stammer fra nord invaderte, førte de med seg et nytt sett med guder, basert på erobring, styrke, mot i slag og voldelig heltemot. Andre eldre guddommer i jordbruksverdenen blandet seg med de til de mektigere invaderende folket eller ble ubetydelige.
Etter midten av den arkaiske perioden ble myter om kjærlighetsforhold mellom mannlige guder og mannlige helter mer og mer vanlige, noe som indikerte den parallelle utviklingen av pedagogisk pederasti (Eros paidikos, παιδικός ἔρως), som er antatt å ha blitt introdusert rundt 630 f.Kr. Innen slutten av 400-tallet f.Kr. hadde poeter tillagt minst en eromenos til alle viktige guder med unntak av Ares og til mange legendariske figurer.Calimach, A.: Lovers' Legends: The Gay Greek Myths;, 12-109 Tidligere eksisterende myter, som den om Akilles og Patroklos, var også sett i et pederastisk synsvinkel.Percy, William A. (1998): Pederasty and Pedagogy in Archaic Greece, University of Illinois Press, s. 54 Alexandriske poeter til å begynne med og senere mytografer i det tidlige romerske imperiet generelt, tok opp fortellinger med karakterer i greske myter på måter som ikke reflekterte tidligere faktisk tro. Mange av de mest populære versjonene av disse mytene vi har i dag, var faktisk fra disse oppfinnsomme gjenfortellingene som kan skygge for den arkaiske troen.