thumb|Faksimile av landsloven, håndskrift fra omkring år 1300 Ubotamål (eller úbotamál) var forbrytelser som i norsk middelalder ble ansett som så alvorlige at de var utilgivelige og ikke kunne sones med bøter. Lovbryteren var da blitt fredløs for alltid. Saker der fredløsheten eller landflyktigheten kunne oppheves ble kalt «utlegdarmål» (útlegðarmál). Saker som ble oppgjort med private eller offentlige bøter var «botamål». Bøter var den vanlige straffeformen i middelalderen.
Ubotamål betydde i praksis dødsstraff, og lovbryteren tapte normalt all sin eiendom. Fra Magnus Erlingssons tid ble ubotamål vanligere, og tap av all eiendom ble ofte ordnet med en fast høyeste sats på 40 merker sølv (tilsvarende 130 kyr). Et eksempel er Harald jarl som støttet kong Sverres motstandere og dessuten utfordret kongens autoritet.Orning, Hans Jacob: I kongens vold. Klassekampen, 9. februar 2015.Schaaning, Espen: Middelaldersk strafferett , Arr.
I Magnus Lagabøtes landslov og Eidsivatingslova omtales selvmord som «ubotamål» og førte til beslag av eiendommen til fordel for kongen (regelen ble videreført i Christian IV Norske Lov av 1604). Forbud mot selvmord kom trolig fra kanonisk rett.
Landsloven IV-4 bestemte at det å opptre som leiemorder var ubotamål. Landsloven (mannhelgebolken) kapittel 3 omtales «skjændselsdrap og nidingsdrap» som ubotamål, for eksempel punkt 5:
Kapittel 4 i landsloven fastsatte flere forbrytelser som ubotamål, for eksempel punkt 2:Magnus Lagabøters landslov, oversatt av Absalon Taranger. Scandinavian University Books/Oslo: Universitetsforlaget, 1970.
I høymiddelalderen tok staten monopol på straff av forbrytere. Utover 1200-tallet ble stadig flere forbrytelser ubotamål: Mord, avhugging av legemsdeler, gjelding, blinding, voldtekt og kvinnerov ble ubotamål. Kongen hadde anledning til å gjøre om fredløshet til klekkelige bøter, og skaffet seg slik gode ekstrainntekter. Likevel ble dødsstraff mer og mer brukt. Samtidig forbød kongen folk å hevne seg på skadevolder.Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 73), forlaget Cappelen, ISBN: 82-02-14174-5 For eksempel bestemte Magnus Erlingssons rettarbot av 1164 at voldtekt og bortføring av gifte kvinner var ubotamål. Antallet ubotamål økte sterkt under Magnus noe som trolig hadde bakgrunn i den kristne tenkemåtens brudd med den norrøne forhandlingskulturen: det kristne idealet var å holde fast ved noe konstant snarere enn å finne løsninger som var akseptable for partene.
Kvinnerov var trolig et merkbart problem, for i 1170-årene utstedte erkebiskop Øystein Erlendsson et brev der han lyste i bann alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, og dessuten refset kvinner som lokket til seg medsøstre for å skjenke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs mot Island, der det var underskudd på kvinner.Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 81), forlaget Pax, Oslo 2008, ISBN 978-82-530-3147-7
I Gulatingslova var flytting av grensesteiner angitt som ubotamål og lot seg ikke sone. Seksuell omgang mellom menn medførte ubotamål, om partene ble kjent skyldige. Dersom de nektet, og det likevel gikk rykter i bygda, kunne de prøve å bevise sin uskyld med jernbyrd; men pave Innocens III nektet i det fjerde Laterankonsil i 1215 kirkens velsignelse til enhver som underkastet seg jernbyrd eller annen gudsdom.«prøver», Catholic encyclopedia (1913) Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 nevner ikke noe om jernbyrd.Norgeshistorie.no, Ole-Albert Rønning: «Bevis i middelalderens rettssystem»
Trolldom ble regnet som ubotamål og Landsloven fra 1274 var grunnlaget for hekseprosessene i Norge på 1500-1600-tallet.Mjønes, H. (2019). Trolldom i Norge og Frankrike-En komparativ analyse (Master's thesis, NTNU).Knutsen, G. W. (1998). Trolldomsprosessene på Østlandet. En kulturhistorisk undersøkelse. Oslo: Tingbokprosjektet.
Referanser
Kategori:Strafferett Kategori:Norsk rettshistorie Kategori:Middelalderen i Norge