thumb|Uranus og de seks største månene sammenlignet ved de relative størrelsene og relative posisjoner. Fra venstre til høyre: Puck, Miranda, Ariel, Umbriel, Titania, og Oberon Uranus' måner er en gruppe på 29 kjente måner som kretser i bane rundt Uranus, den syvende planeten i solsystemet. 27 av månene er oppkalt etter skikkelser i verkene til William Shakespeare og Alexander Pope.
De to første Uranus-månene ble oppdaget av William Herschel i 1787, de fikk navnet Titania og Oberon. Senere ble Ariel og Umbriel oppdaget av William Lassell i 1851, og Miranda av Gerard Kuiper i 1948. Disse fem er ellipsoide og har planetmasser og derved (sanne måner) store nok til å gi hydrostatisk likevekt, og ville vært dvergplaneter hvis de hadde gått i bane direkte rundt solen. De synes å være differensierte, med kjerner av bergarter omgitt av en mantel av is. Titania og Oberon kan også ha hav av flytende vann i grensen mellom kjernen og mantelen. Fire av dem viser tegn på indre prosesser som danner canyoner og vulkanisme på overflaten.
Titania har omkring 1/20 av massen til jordens egen satellitt, månen. Dens diameter er km, og den er den åttende største månen i solsystemet. Oberon har en diameter på km, og er den tiende største i solsystemet.
Puck ble oppdaget i 1985 av romsonden Voyager 2. Ytterligere ni måner ble oppdaget av romsonden ved sin ankomst til Uranus-systemet i 1986. De resterende månene er oppdaget i ettertid ved hjelp av Hubble-teleskopet og avanserte bakkebaserte teleskoper. To måner ble oppdaget i 1997, og ytterligere fire i 1999. Tre måner ble oppdaget i 2001, og de resterende tre månene ble oppdaget i 2003.
13 av månene er indre måner: Cordelia, Ophelia, Bianca, Cressida, Desdemona, Juliet, Portia, Rosalind, Cupid, Belinda, Perdita, Puck og Mab. Deres diametere varierer fra 18 km til km, og de deler felles egenskaper og opprinnelse med Uranus' ringer. Cordelia og Ophelia fungerer som gjetermåner for ε-ringen, mens Mab er en kilde til den ytterste μ-ringen.
Ni av månene er irregulære måner: Francisco, Caliban, Stephano, Trinculo, Sycorax, Margaret, Prospero, Setebos og Ferdinand. De varierer i størrelse fra ca. 150 km for Sycorax til 18 km for Trinculo, og ble trolig innfanget av Uranus kort tid etter dannelsen. De har sine baner i store avstander fra Uranus, og banene er elliptiske og svært inklinerte. Åtte av månene har retrograde baner, mens Margaret har en prograd bane.
Oppdagelser thumb|180px|William Herschel (1738–1822) De første to månene som ble oppdaget, Titania og Oberon, ble sett av William Herschel 11. januar 1787. Dette var seks år etter at han hadde oppdaget selve planeten Uranus den 13. mars 1781. I nesten femti år var Herschels instrument det eneste som månene hadde blitt sett med. Bedre instrumenter, og en bedre plassering av Uranus på himmelen, bidro i 1840-årene til sporadiske indikasjoner på flere satellitter enn Titania og Oberon. Den 24. oktober 1851 ble de to månene Ariel og Umbriel oppdaget av den engelske astronomen William Lassell.
Herschel hevdet også å ha sett to måner den 18. januar og den 9. februar 1790, og ytterligere to måner den 28. februar og den 26. mars 1794. I flere tiår ble det antatt at Uranus hadde et system av seks måner. De fire siste ble likevel aldri bekreftet av andre astronomer. Lassells observasjoner i 1851 ga ingen støtte til Herschels angivelige observasjoner. Ariel og Umbriel hadde andre baneegenskaper enn Herschels fire angivelige måner, som var antatt å ha sideriske perioder på 5,89 dager (innenfor Titania), 10,96 dager (mellom Titania og Oberon), 38,08 dager og 107,69 dager (utenfor Oberon). Det ble derfor konkludert med at de fire månene ikke eksisterte. Herschel kan ha forvekslet svake stjerner med satellitter, og krediteringen for oppdagelsen av Ariel og Umbriel ble gitt til Lassell. thumb|left|Den store månen Umbriel den 23. januar 1986 William Herschel beskrev også en mulig ring rundt Uranus den 22. februar 1789. Observasjonen er imidlertid dratt i tvil. Uranus' ringer er ganske svake, og i de neste to tiårene var det ingen andre som noterte noe om slike observasjoner. Likevel gjorde Herschel en nøyaktig beskrivelse av ε-ringens størrelse, vinkelen relativt til jorden, den rødaktige fargen og de tilsynelatende endringene ettersom Uranus forflyttet seg rundt solen.
Ingen flere oppdagelser ble gjort på nesten et århundre. Den 16. februar 1948 oppdaget den nederlandsk-amerikanske astronomen Gerard Kuiper ved McDonald Observatory den minste og den siste av de fem store, sfæriske månene. Den fikk navnet Miranda. Deretter stoppet oppdagelsene opp frem til romalderen. Den 30. desember 1985 ble den indre månen Puck oppdaget av den amerikanske astronomen Stephen P. Synnott på et bilde tatt av romsonden Voyager 2. Dette var første, og hittil eneste, gang at en romsonde besøkte Uranus-systemet. Under forbiflyvningen i januar 1986 avdekket sonden ytterligere ni indre måner: Juliet og Portia ble oppdaget av Stephen P. Synnott den 3. januar, Cressida av Synnot den 9. januar, Desdemona, Rosalind og Belinda av Synnot den 13. januar, Cordelia og Ophelia av astronomen Richard John Terrile den 20. januar og Bianca av astronomen Bradford A. Smith den 23. januar. thumb|180px|John Herschel (1792–1871) navnga de fire første månene. Den 18. mai 1999 ble den indre månen Perdita oppdaget. Oppdagelsen ble gjort retroaktivt av den amerikanske astronomen Erich Karkoschka ved Lunar and Planetary Laboratory, University of Arizona, ved å studere et bilde tatt av Voyager 2 den 18. januar 1986.
Uranus var den siste av gassplanetene som ikke hadde noen kjente irregulære satellitter. Siden 1997 har ni fjerne irregulære måner blitt identifisert ved bruk av bakkebaserte teleskoper.
Sycorax og Caliban er henholdsvis den største og den nest største av de retrograde irregulære månene. De ble begge oppdaget den 6. september 1997 av Brett J. Gladman, Philip D. Nicholson, Joseph A. Burns og John J. Kavelaars ved å bruke av det 200 tommer store Hale-teleskopet. De tre retrograde månene Stephano, Prospero og Setebos ble oppdaget den 18. juli 1999 av de amerikanske astronomene Brett J. Gladman, John J. Kavelaars, Matthew J. Holman, Jean-Marc Petit og Hans Scholl, og gitt de midlertidige betegnelsene S/1999 U 1, S/1999 U 2 og S/1999 U 3. De ble bekreftet i august 2000. De to retrograde månene Trinculo, Ferdinand og Francisco ble oppdaget den 13. august 2001 av Matthew J. Holman, John J. Kavelaars, Dan Milisavljevic og Brett J. Gladman, og gitt de midlertidige benevnelsene S/2001 U 1, S/2001 U 2 og S/2001 U 3. Den første ble bekreftet i august 2002. De to andre oppdagelsene ble bekreftet og publisert 1. oktober 2003.
Den 25. august 2003 ble de to indre månene Cupid og Mab oppdaget ved bruk av Hubble-teleskopet. Oppdagerne var Mark R. Showalter og Jack J. Lissauer.
Margaret er den eneste kjente prograde irregulære månen. Den ble oppdaget av Scott S. Sheppard, David C. Jewitt og Jan Kleyna 29. august 2003 og gitt den midlertidige betegnelsen S/2003 U 3. Oppdagelsen ble publisert 9. oktober 2003.
Per mars 2014 er Margaret den siste oppdagede månen til Uranus.
Navngivning Det romerske nummereringssystemet var under endring for en betydelig periode, og publikasjoner nølte mellom å velge Herschels betegnelser – hvor Titania og Oberon er Uranus II og IV – og William Lassells – hvor de noen ganger er I og II. Med bekreftelsen av Ariel og Umbriel nummererte Lassel månene I–IV fra Uranus og utover, og dette ble til slutt gjeldende. thumb|350px|Alvedronningen Titania og alvekongen Oberon ga navn til de to største månene. Her i maleriet Krangelen til Oberon og Titania (1846) av Joseph Noel Paton. I 1852 fikk John Herschel, sønn av William Herschel, ansvaret for å navngi månene. I stedet for å hente navnene fra gresk mytologi, som hadde vært vanlig praksis, ga han dem navn etter magiske skikkelser i engelsk litteratur.
De to største månene ble oppkalt etter alvedronningen Titania og alvekongen Oberon i skuespillet En midtsommernattsdrøm av William Shakespeare. I tradisjonell folklore hadde alvedronningen intet navn; Shakespeare hentet navnet fra verket Metamorfoser (8. e.Kr.) av den romerske dikteren Ovid.Holland, Peter, red. A Midsummer Night's Dream (OUP, 1994)
Oberon (gammelhøytysk: Albrīh) er en skikkelse i germansk mytologi; i det burgundiske eposet Nibelungenlied vokter han skatten til Nibelungen (norrønt: Niflungr), en burgundisk kongeslekt som bosatte seg i Worms på 400-tallet e.Kr. I merovingernes legender og episke sagn opptrer han som Alberich (bror av Merowech); i norrøn mytologi tilsvarer han dvergen Andvare, og inspirerte J.R.R. Tolkiens skikkelse Gollum i Ringenes herre.
Også navnet på den indre månen Puck er hentet fra En midtsommernattsdrøm. I keltisk mytologi og engelsk folklore er Puck en alv og ondsinnet naturånd; hos Shakespeare var han en liten ånd som reiste rundt omkring i verden om natten, sammen med alvene.
De to nest største månene er oppkalt etter mytiske skikkelser i diktet The Rape of the Lock av Alexander Pope. Der er Ariel en lederskikkelse blant sylfene, mens Umbriel er den «mørke melankolske ånden» (dusky melancholy sprite); navnet Umbriel viser til også på latinsk umbra, som betyr skygge. Ariel er også en vannånd i Shakespeares Stormen, hvor han my adlyde Prospero og bare er synlig for ham. Ariel ble en slave for Prospero etter at Prospero hadde berget livet hans. Begrunnelsen for å navngi måner etter luftens ånder, var formodentlig at Uranus, som gud over himmelen og luften, ville bli ivaretatt av ånder i luften. Den femte store månen ble oppkalt etter den dødelige skikkelsen Miranda i Shakespears Stormen; hun var Prosperos datter, som ble forelsket i prinsen av Napoli, Ferdinand.
Også navnet på den indre månen Belinda er hentet fra Alexander Popes dikt; hun er selve heltinnen i fortellingen. Alle de resterende månene har navn fra Shakespears skuespill. Cordelia er oppkalt etter den yngste datteren til Lear i skuespillet Kong Lear. Ophelia er oppkalt etter den unge adelsdamen Ofelia i Danmark, datter av Polonius i Hamlet. Bianca er oppkalt etter søsteren til «spissmusen» Katherine i komedien Troll kan temmes. Det var opprinnelig ment å kalle den Peaseblossom, etter en fe i Shakespeares En midtsommernattsdrøm, men på grunn av en nomenklaturkonflikt mellom USA og Sovjetunionen ble navnet Bianca i stillhet valgt av Den internasjonale astronomiske union et par år etter oppdagelsen. Cressida ble oppkalt etter den trojanske datteren til Calchas, en tragisk heltinne i Shakespeares Troilus og Kressida; hun er også med i fortellinger av Geoffrey Chaucer og andre. Den indre månen Desdemona er oppkalt etter Desdemona, den europeiske hustruen til maureren Othello, i det tragiske dramaet Othello. Tragedien Romeo og Julie har gitt navn til to indre måner: Juilet er oppkalt etter heltinnen, mens Mab er oppkalt etter feenes Dronning Mab i Shakespears fortelling. Shakespeare hentet trolig navnet fra en keltisk gudinne, som på irsk kalles Medb, og på walisisk Mabb. Portia er heltinnen i skuespillet Kjøpmannen i Venedig. Rosalind er datteren til den forviste hertugen i den romantiske komedien Som dere vil ha det. Perdita (latin: «den tapte») er datteren til Leontes og Hermione i skuespillet Vintereventyret. Cupid er oppkalt etter en skikkelse i Timon fra Athen.
I begynnelsen ble alle de ytterste månene gitt navn etter skikkelser fra et skuespill, Stormen, men etter at Margaret fikk navn fra Stor ståhei for ingenting har denne trenden blitt endret.
Stormen: Caliban, Sycorax, Prospero, Setebos, Stephano, Trinculo, Francisco, Ferdinand Stor ståhei for ingenting: Margaret
Noen asteroider har samme navn som noen av Uranus' måner: 171 Ophelia, 218 Bianca, 593 Titania, 666 Desdemona, 763 Cupido, og 2758 Cordelia.
Egenskaper og grupper thumb|Skjema over det uranske måne-ring-systemet