Jeanette Anna MacDonald (1903–1965) var en amerikansk sanger og skuespiller.
Hun huskes særlig for sine musikalfilmer fra 1930-årene med motspillere som Maurice Chevalier (Prinsgemalen, Elsk meg i natt, Den glade enke og En time med deg) og Nelson Eddy (Den vidløftige Marietta, Rose-Marie og Maytime). I 1930- og 1940-årene spilte hun inn 29 filmer, hvorav fire ble nominert til Oscar for beste film (Prinsegemalen, En time med deg, Den vidløftige Marietta og San Francisco). Hun gjorde en rekke plateinnspillinger og fikk tre gullplater. Hun avholdt en rekke konserter, og opptrådte i operaer, radio og fjernsyn. MacDonald var en av 1900-tallets mest innflytelsesrike sopraner. Hun introduserte opera for kinopublikummet og inspirerte en generasjon av sangere.
Bakgrunn og oppvekst MacDonald ble født 18. juni 1903 i familiens hjem i Philadelphia. Hun var den yngste av tre søstre; foreldrene var Anna Mae (født Wright) og Daniel MacDonald. Hun hadde skotske, engelske og hollandske aner. En av hennes eldre søstre var karakterskuespilleren Blossom Rock, som er mest kjent for rollen som bestemor i TV-serien Familien Addams.
Jeanette MacDonald begynte tidlig med danseundervisning hos Al White, etterlignet sin mors operaplater og tok sangundervisning hos Wassil Leps. Som barn opptrådte MacDonald i kirken og på skolearrangementer, og begynte å turnere med barneforestillinger. Ni år gammel var hun solosanger i Al Whites Six Little Song Birds i Philadelphia. Hun ble oppdratt som Christian scientist.
Broadway I november 1919 dro hun til sin eldre søster, skuespillerinnen Blossom Rock, i New York. Der fikk hun jobb i Ned Wayburns kor The Demi-Tasse Revue, som opptrådte mellom filmvisninger på kinopalasset Capital Theatre på Broadway.
I 1920 opptrådte hun i to musikaler. Hun fikk en plass i ensemblet i Jerome Kerns Night Boat, og deretter var hun på turné med musikalen Irene, der hun hadde en av de kvinnelige hovedrollene. I tittelrollen som «Irene» alternerte hun med Irene Dunne som senere ble filmstjerne, og Helen Shipman.
I 1921 stod MacDonald på Broadway-scenen i Tangerine, som en av de «Six Wives».
I 1922 fikk hun svært god omtale i avisanmeldelsene for sine sangnumre i revyen Fantastic Fricassee, som ble spilt i Greenwich Village. Dette førte til at hun fikk en rolle i musikalen The Magic Ring i 1923. Der spilte hun en av de to kvinnelige hovedrollene; den fremste rollen ble spilt av Mitzi Hajos. The Magic Ring ble en suksess og stod på plakaten i lang tid.
I 1925 fikk MacDonald igjen andre hovedrolle og spilte mot Queenie Smith i Tip Toes, en hit med George Gershwins melodier. Det følgende året hadde hun fremdeles andre hovedrolle, nå i Bubblin' Over (1926), musical versjon av Brewster's Millions. I 1927 fikk MacDonald endelig hovedrolle i Yes, Yes, Yvette. Den var planlagt som en hyllest til producer H.H. Frazeed No, No, Nanette. Dette showet hadde en utstrakt turne, men sviktet i å more barn da den ble oppført på Broadway. MacDonald spilte også hovedrollen de neste to årene i to stykker: Sunny Days (1928), hennes første show for produsentene Lee, og Angela (1928) som fikk dårlig kritikk. Hennes siste var Boom Boom (1929) med hennes navn over tittelen (stykket omfattet den unge Archie Leach, som senere forandret navnet sitt til Cary Grant). Mens MacDonald opptrådte i Angela, oppdaget filmstjernen Richard Dix henne, og lot henne prøvespille for sin film Nothing but the Truth. Shubert ville ikke gi slipp på henne og løse henne fra kontrakten for å spille i en film med Dix og Helen Kane. I 1929 holdt den berømte filmdirektøren Ernst Lubitsch på å se gjennom gamle prøveinnspillinger av Broadway-utøvere og oppdaget MacDonald. Hennes rolle ble den førende kvinnen i hans første lydfilm, Prinsgemalen. Den ble en kontinental sensasjon med Maurice Chevalier.
Film miniatyr|Jeanette MadDonald på forsiden av Picture Play i 1932. Årene hos Paramount I lydfilmens første år (1929–30) spilte MacDonald seks filmer, de første fire for Paramount Pictures. Hennes første; Prinsgemalen (1929), regissert av Lubitsch hvor hun spilte mot Chevalier, var en merkestein i lydfilmens barndom, og den ble nominert til Oscar. MacDonalds første innspillinger var to hits fra musikken til Dream Lover og March of the Grenadiers. The Vagabond King (1930) ble en storslått Technicolor filmversjon av Rudolf Frimls hit fra en operette. I 1925 gjentok Broadway-stjernen Dennis King sin rolle som en fransk poet, François fra 1400-tallet. MacDonald var prinsesse Katherine. Hun sang 'Some Day' og 'Only a Rose.
Paramount on Parade (1930) var en storslått Paramount produksjon, lik andre mammut filmer i lydfilmens første år. De ble produsert av store selskaper for å introdusere publikum for deres tidligere stjerner fra stumfilmens dager. I et klipp hvor MacDonald synger en duett med Nino Martini, 'Come Back to Sorrento ble tatt ut av filmen før den ble vist. Let's Go Native (1930) var en øde-øy-komedie, regissert av Leo McCarey, hvor MacDonald spilte mot Jack Oakie og Kay Francis. Monte Carlo (1930) var en annen høyt verdsatt Lubitsch-klassiker med den britiske musikalstjernen Jack Buchanan.
MacDonald håpet å kunne produsere sine egne filmer og gikk til United Artists for gjøre The Lottery Bride (1930). Tross musikk av Rudolf Friml ble filmen mindre vellykket. MacDonalds neste var tre filmer for Fox Film Corporation. Oh, for a Man! (1930) ble mer vellykket; MacDonald portretterte en temperamentsfull operasanger som sang Wagners «Liebestod» og faller for en irsk innbruddstyv, spilt av Reginald Denny. Don't Bet on Women (1931) var en ikke-musikal-komedie hvor en playboy, Edmund Lowe vedder på at han kan forføre konen (MacDonald) til en lykkelig gift venn, Roland Young. Annabelle's Affairs (1931) var en farse med MacDonald som sofistikert New York playgirl som ikke vedkjenner seg sin egen mann, spilt av Victor MacLaglen. Da ektemannen dukker opp etter fem år vil hun ikke kjennes ved han. Den ble godt mottatt av datidens kritikere.
MacDonald tok pause fra Hollywood i 1931 og reiste på en europeisk konsertturne. Hun returnerte til Paramount året etter for to filmer med Maurice Chevalier. One Hour with You (1932) regissert av både George Cukor og Ernst Lubitsch, og samtidig spilte hun inn filmen på fransk med samme stjerner. Une Heure près de toi (En time nær deg). Rouben Mamoulian regisserte Love Me Tonight (1932). Den er sett på av mange filmkritikere å være den ultimate film-musikal. I filmen spilte Chevalier en fattig skredder som ble forelsket i en prinsesse, spilt av MacDonald. Meget av historiens dialoger synges. Richard Rodgers og Lorenz Hart skrev den opprinnelige musikken som omfattet skredderens «Mimi» og elsker og 'Isn't It Romantic'?
Årene hos MGM right|thumb|200x200px|«Trailer» for The Merry Widow (1934). I 1933 reiste MacDonald igjen til Europa, og mens hun var der signerte hun kontrakt med Metro-Goldwyn-Mayer. Hennes første MGM-film var The Cat and the Fiddle (1934) basert på Jerome Kerns Broadway-hit. Hun spilte sammen med Ramón Novarro. Filmen dreide seg om ugifte elskere og den sjokkerte. Den kom såvidt gjennom «Production Code guidelines» som kom 1. juli 1934. Tross den nye Technicolor-prosessen — den første farvefilmteknologien, bortsett fra Disneys tegnefilmer — ble filmen ingen stor suksess.
I The Merry Widow (1934), regissert av Ernst Lubitsch, sluttet Maurice Chevalier og MacDonald seg sammen om en storartet versjon av en klassiker, en Franz Lehár operette fra 1995. Filmen ble høyt verdsatt av kritikere og av elskere i de store byene i USA og Europa, men sviktet i billettsalget bortsett fra på landsbygdene. Den hadde et enormt budsjett, delvis på grunn av at den samtidig ble filmet på fransk som La Veuve Joyeuse med støtte fra franske filmfolk, og noen mindre endringer i oppsetningen.
Naughty Marietta (1935), regissert av W.S. Van Dyke, var MacDonalds første film hvor hun spilte sammen med en ny barytonsanger, Nelson Eddy, i Victor Herberts melodier fra 1910 med sanger som 'Ah! Sweet Mystery of Life', 'I'm Falling in Love with Someone', '’Neath the Southern Moon', 'Tramp, Tramp, Tramp' og 'Italian Street Song' som fikk ny popularitet. Filmen vant en Oscar for lyd og fikk en Oscar-nominering for beste bilder. Den ble stemt som en av de beste filmene i 1935 av New Yorks filmkritikere og fikk en «Photoplay Gold Medal Award» for beste bilder i 1935. Den slo ut Mutiny on the Bounty, som vant en Oscar, og ble i 2004 valgt av «National Film Registry» som beste film. MacDonald fikk gullplater for 'Ah! Sweet Mystery of Life' og 'Italian Street Song.
Året etter spilte MacDonald to av de største kassasuksessene med Rose-Marie (1936) hvor MacDonald spilte en fetert operadiva som får vite at hennes lillebror, spilt av James Stewart, har drept en «Mountie» fra Det ridende kanadiske politiet og gjemt liket nord i de kanadiske skoger. Eddy og en Mountie blir sent for å fakke ham. Hun og Nelson Eddy sang Rudolf Frimls 'Indian Love Call''' mot hverandre i den kanadiske villmarken (i virkeligheten Lake Tahoe). Eddys portrett av den stødige Mountie ble et populært ikon. Da det ridende politiet midlertidig besluttet å slutte å bruke sin spesielle hatt i 1970, kom bilder av Eddy med sin Rose Marie-uniform i tusenvis av amerikanske aviser. Filmen San Francisco (1936) ble også regissert av W.S. Van Dyke. Filmens setting er lagt til jordskjelvet i San Francisco i 1906 hvor MacDonald spilte en håpefull operasanger mot Clark Gable som eieren av en spillebule ved kysten, og Spencer Tracy som hans prest fra guttedagene kommer med moralske formaninger.
Første Technicolor
Sommeren 1936 begynte filmingen av Maytime, hvor Nelson Eddy spilte mot Frank Morgan og Paul Lukas. Filmen ble produsert av Irving Thalberg. Etter Thalbergs uventede død i september, ble opptakene stoppet og den halvferdige filmen kastet. Et nytt manuskript ble filmet med ny historie og noen nye skuespillere (inklusive John Barrymore). Den «andre» Maytime (1937) ble den største kassasuksessen verden over det året, og er sett på som en av de beste filmmusikaler på1930-tallet. 'Will You Remember av Sigmund Romberg bragte MacDonald nok en Gullplate.
Farvel til filmen The Firefly (1937) var MacDonalds første solo hos MGM med hennes navn alene på rulleteksten sammen med filmens tittel. Rudolf Frimls musikk fra 1912 ble brukt i en ny sang, 'Donkey Serenade, hvor MacDonald spilte sammen med Allan Jones. Samarbeidet MacDonald/Eddy var opphørt og etter MacDonalds ekteskap med Gene Raymond. Ingen av deres solofilmer oppnådde billettsalg i nærheten av filmene de hadde spilt sammen. Høsten 1937 ble MGM overrent av fan-mail.The Girl of the Golden West (1938) ble resultatet, men ingen av de to stjernene spilte mye sammen. Deres fremste sang, 'Obey Your Heart, alene ble sunget som duett. Filmen hadde originalmusikk av Sigmund Romberg og brukt på nytt av David Belasco. (Også benyttet av operakomponisten Giacomo Puccini for La fanciulla del West.) left|thumb|250x250px|Eddy and MacDonald fra en trailer for Sweethearts (1938). Mayer hadde lovet MacDonald å få spille i MGMs første Technicolor-film og holdt løftet med Sweethearts (1938), hvor MacDonald spilte sammen med Eddy. I motsetning til tidligere filmer, var de to avslappet og sang ofte sammen. Denne filmen ble en hit, hvor Victor Herberts melodi fra 1913 sammen med en moderne tekst av Dorothy Parker, ble den filmen hvor MacDonald og Eddy spilte mann og kone i en Broadway-musikalkomedie som førte til en Hollywood kontrakt; Sweethearts som vant Photoplay Gold Medal Award som årets beste film.