Funny Girl er en amerikansk biografisk filmmusikal fra 1968, regissert av William Wyler. Manuset ble skrevet av Isobel Lennart og er basert på scenemusikalen Funny Girl. Barbra Streisand, Omar Sharif, Kay Medford, Anne Francis og Walter Pidgeon spilte hovedrollene.
Filmen handler om den eksentriske tenåringsjenta Fanny Brice (Streisand), som drømmer om en karrière innen teater. Hun får etter hvert jobb på et vaudevilleteater og arbeider seg oppover karrièrestigen. En dag har hun blitt en stor Broadway-stjerne under Florenz Ziegfelds (Pidgeon) ledelse. Hun gifter seg med en sjarmerende ungkar (Sharif) og stifter familie, men ektemannens uberegnelige gamblerkarrière står i veien for lykken i forholdet deres.
Lennarts filmmanus er basert på scenemusikalen, mens Streisand gjentok rollen som Fanny. Jule Styne og Bob Merrill, som hadde komponert og skrevet låtene for musikalen, skrev nye sanger for filmen, blant annet tittelsporet «Funny Girl». Flere sanger fra musikalen ble kuttet ut, mens tre sanger som Brice selv har fremført ble lagt til, blant annet sluttsangen «My Man». Innspillingen varte fra august til desember 1967.
Filmen hadde verdenspremière i New York 18. september 1968. Den fikk god kritikk, spesielt for Streisands rolletolkning, og ble en publikumssuksess med en totalomsetning på over 50 millioner dollar i billettinntekter. Streisand vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen. Filmen ble nominert i ytterligere sju kategorier, blant annet beste film, beste kvinnelige birolle (Medford), beste musikalmusikk (Walter Scharf) og beste sang (Styne og Merrill). Streisand vant også en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie.
Filmmusikalen fikk oppfølgeren Funny Lady i 1975. Det amerikanske filminstituttet (AFI) har kåret filmen til tidenes 16. beste filmmusikal fra USA, samt tidenes 41. beste kjærlighetsfilm fra USA. Låtene «People» og «Don't Rain on My Parade» ligger i tillegg på listen over filmhistoriens beste amerikanske filmlåter. Filmen ble innlemmet i National Film Registry i 2016, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle». Funny Girl har blitt analysert for skildringen av sin jødiske hovedfigur, samt for sine multikulturelle undertoner.
Bakgrunn Isobel Lennart skrev egentlig Funny Girl som et manus til en dramafilm med navnet My Man for filmprodusent Ray Stark. Han tilbød filmen til skuespiller Mary Martin, men hun foreslo at manuset kanskje passet bedre til en scenemusikal. Lennart bearbeidet manuset og det ble etter hvert en populær Broadway-musikal med Barbra Streisand i hovedrollen.Taylor, Theodore, Jule: The Story of Composer Jule Styne. New York: Random House 1979. ISBN 0-394-41296-6, s. 226-249 17. desember 1965 offentliggjorde Columbia Pictures at de hadde kjøpt filmrettighetene til Funny Girl. Flere regissører ble vurdert til filmen, blant annet Mike Nichols og George Roy Hill. Sidney Lumet fikk etter hvert jobben, men han forlot prosjektet etter seks måneder. En produsent hos Columbia foreslo William Wyler, som hadde regissert thrilleren Samleren for filmselskapet to år tidligere. Wyler takket ja til tilbudet.
Handling mini|Barbra Streisand spilte hovedrollen som Fanny Brice i Funny Girl.
Handlingen foregår i New York like før og etter første verdenskrig. Fanny Brice (Barbra Streisand) er en eksentrisk tenåringsjente som drømmer om en karrière på scenen, til tross for sitt lite glamorøse utseende. Når hun mister dansejobben hos Keeney's Oriental Palace, lyver Fanny for å bli med i et rulleskøytenummer. Publikumet er i ekstase over Fannys mangel på danseferdigheter og det blir en suksess. Etter opptredenen møter hun den sjarmerende gambleren Nicky Arnstein (Omar Sharif) bak scenen, som lurer Fannys arbeidsgiver (Frank Faylen) til å gi henne mer lønn. Fannys komiske talent blir etter hvert oppdaget av Florenz Ziegfeld (Walter Pidgeon), som tilbyr henne en rolle i sine Follies-revyer. På premièren improviserer Fanny en scene ved å spille en gravid brud, som blir en stor suksess hos publikum.
Etter premièren møter hun også Nicky igjen. Han blir med Fanny hjem til premièrefesten som moren Rose (Kay Medford) holder for henne. Etter å ha tilbragt kvelden sammen må Nicky dra til Kentucky på forretningsreise. Ett år senere, mens Fanny er på turné i Baltimore, treffer hun Nicky nok en gang, og de innleder et forhold. Når Nicky taper mye penger i et hesteveddeløp, bestemmer han seg for å vinne tilbake pengene om bord i et passasjerskip på vei til Europa. Fanny skal til å gå på toget til Chicago med de andre Follies-jentene når hun får en rosebukett og et kort fra Nicky. Hun sier opp jobben på stedet og drar til Europa med Nicky.
Fanny og Nicky gifter seg, flytter inn i en overdådig herregård og får en datter sammen. Fanny begynner å øve til et nytt show, mens Nicky taper mye penger og er nødt til å selge huset. Nicky føler seg overmannet av Fannys suksess og bruker stadig mer tid på gambling. Fanny tilbyr å hjelpe til med Nickys gjeld, men han nekter og blir involvert i en obligasjonssvindel. Svindelen blir oppdaget, og Nicky blir fengslet for underslag. Ett år senere, når han slippes fri fra fengselet, besøker han Fannys garderobe før hun skal opptre. De blir enige om å avslutte forholdet og sier adjø til hverandre. Filmen slutter med at Fanny går på scenen og synger «My Man».
Medvirkende Barbra Streisand som Fanny Brice, en eksentrisk tenåringsjente som drømmer om å bli en stor teaterstjerne. Omar Sharif som Nicky Arnstein, en gambler Fanny møter etter sin scenedebut. Nicky og Fanny blir senere gift med hverandre. Kay Medford som Rose Stern Borach, Fannys mor som prøver så godt hun kan å støtte datteren. Anne Francis som Georgia James, en av korjentene i Ziegfeld-ensemblet og Fannys venninne. Walter Pidgeon som Florenz Ziegfeld, regissøren for en rekke revyer på Broadway, kalt Ziegfeld Follies. Lee Allen som Eddie Ryan, en pianist og danser i vaudevilleteateret som stadig tilbyr Fanny nye jobber. Mae Questel som fru Strakosh, Roses venninne som frykter at Fannys utseende kan komme i veien for drømmene hennes. Gerald Mohr som Branca, en av Nickys pokervenner. Funny Girl var Mohrs siste filmrolle. Frank Faylen som Keeney, Fannys arbeidsgiver på vaudevilleteateret. Han blir lurt av Nicky til å gi Fanny høyere lønn. Mittie Lawrence som Emma, Fannys fortrolige assistent som jobber for henne etter at hun har blitt berømt.
Produksjon Valg av roller mini|Omar Sharif hadde rollen som gambleren Nicky Arnstein i filmen.
Selv om Barbra Streisand ikke hadde spilt i filmer, var hun Ray Starks førstevalg for rollen som Fanny Brice. Streisand hadde tidligere spilt rollefiguren i Funny Girl på Broadway og West End. Stark hadde i tillegg en kontrakt med skuespilleren om å produsere fire spillefilmer. Columbia Pictures viste interesse i prosjektet, men var usikker på valget av Streisand. De ønsket heller at Shirley MacLaine skulle få hovedrollen. Etter hvert fikk Stark overbevist Columbia om å gå for Streisand.
Flere ble vurdert til rollen som gambleren Nicky Arnstein, blant annet Tony Curtis, Sean Connery, Gregory Peck, David Janssen, James Garner og Marlon Brando. Jule Styne ville ha Frank Sinatra i rollen. Sinatra var interessert, men hadde krav som ikke imøtekom budsjettet. Styne mente også at han var for gammel til rollen og så for seg en skuespiller med «Cary Grant-aktig klasse».Taylor, Theodore, Jule: The Story of Composer Jule Styne. New York: Random House 1979. ISBN 0-394-41296-6, s. 226-249 Valget falt til slutt på egypteren Omar Sharif, som var under en kontrakt med Columbia.
Innspilling Innspillingen av Funny Girl begynte i august 1967 i et forlatt jernbanedepot i New Jersey. Den første delen av «Don't Rain on My Parade»-scenen ble spilt inn i Central Railroad of New Jersey. I den siste delen av sangen synger Fanny låten på en taubåt mens kameraet panorerer rundt henne. Luftfotograf Nelson Tyler utviklet et spesielt kamerastativ slik at han kunne filme denne scenen fra et helikopter. Andre scener ble spilt inn på Santa Monica Pier i California (hummerrestauranten), Columbia Ranch og «Brownstone Street» (Henry Street) og en større eiendom i San Marino (Nickys herregård). Innspillingen tok slutt i desember 1967 med nye opptak av sluttnummeret «My Man» på Streisands forespørsel. Hun mente at versjonen hun hadde spilt inn på forhånd ikke var følelsesladd nok. Som et resultat av dette ble sangen delvis spilt inn live, delvis dubbet. Funny Girl hadde et budsjett på 8, 5 millioner dollar. Ifølge magasinet New York lå imidlertid budsjettet på 8, 8 millioner dollar.
Musikk Funny Girl var basert på musikalen Funny Girl, hvor Jule Styne stod for komposisjonen og Bob Merrill for sangtekstene. Walter Scharf bearbeidet musikken fra musikalen. Han kalte det en utfordring og sa at han «ønsket å holde stemningen i Fanny Brices tid levende og samtidig modernisere musikken». Musikken til filmen ble utgitt på musikkalbumet Funny Girl: Original Soundtrack Recording av Columbia Records i juli 1968. Flere sanger fra musikalen ble utelatt fra filmen, blant annet «Who Taught Her Everything?», «Henry Street», «Find Yourself a Man», «Rat-Tat-Tat-Tat», «Who Are You Now?», «The Music That Makes Me Dance» og repriseversjonen av «Don't Rain on My Parade» på slutten av musikalen (som ble byttet ut med «My Man» i filmen). Styne og Merrill skrev også en helt ny låt for filmen, «Funny Girl», som Fanny synger når Nicky blir fengslet. Den ble nominert til Oscar for beste sang under den 41. Oscar-utdelingen.
«I'd Rather be Blue Over You (Than Be Happy With Somebody Else)», «My Man» og «Second Hand Rose» var de eneste låtene i filmen som ikke ble komponert av Styne og skrevet av Merrill. Disse sangene hadde Brice selv fremført. «I'd Rather be Blue Over You» ble komponert av Fred Fisher og Irving Berlin med teksten til Billy Rose, mens «My Man» er en engelsk versjon av den franske sangen «Mon Homme», som ble komponert og skrevet av Jacques Charles, Albert Willemetz og Maurice Yvain. Channing Pollock har oversatt låten til engelsk. «Second Hand Rose» er Fannys auditionlåt før hun får jobb av Ziegfeld. Den ble komponert og skrevet av James F. Hanley og Grant Clarke og ble ikke utgitt på det offisielle musikkalbumet til filmen.
I Shaun Considines biografi Barbra Streisand: The Woman, the Myth, the Music forklarte Jule Styne at han var misfornøyd med instrumentasjonen for filmen. «De gikk for popinstrumentasjoner. De droppet åtte sanger fra Broadway-showet og ba oss om å skrive nye låter. De ønsket ikke å gå for suksess. Det var den gammeldagse MGM/Hollywood-måten å lage en musikal på.» Funny Girl: Original Soundtrack Recording fikk god kritikk og ligger på 166.-plass på listen over de beste Billboard 200-platene noensinne. Da albumet ble utgitt nådde den 12.-plass på Billboard-listen og solgte til platina i USA. På VG-lista i Norge fikk platen en 6.-plass. Barbra Streisand ble nominert til en Grammy Award for beste kvinnelige popartist for sangarbeidet på musikkalbumet.
Utgivelse