Sūtraen om dronning Śrīmālās løvebrøl (sanskrit: Śrīmālādevī siṃhanāda sūtra, tradisjonell kinesisk: 勝鬘師子吼一乘大方便方廣經, shèngmán shīzǐhǒu yīchéng dàfāngbiàn fāng guǎng jīng, japansk: しょうまんししくいちじようだいほうべんほうこうきょう, shōman shishiku ichijō daihōben hōkō kyō) er en mahāyānasūtra og en av de tidlige tathāgatagarbhasūtraene.
Disse forkynner læren om alle menneskers iboende Buddhanatur og likeledes læren om Ekayāna. Teksten forkynner Tathāgatagarbha-læren gjennom ordene til den indiske dronningen Śrīmālā. Teksten var en av de primære tekster i India som forkynte det potensielt universelle ved Buddhanaturen.
Historie Hvem var Śrīmālā? thumb|Buddhastatuen i Katra, Śrāvastī. Dronning Śrīmālā, på kinesisk shèngmán (勝鬘), var datter av Pasenadi, kongen over kongeriket Kosala i den historiske regionen Oudh i Nord-India. Setet for dette kongedømmet var Śrāvastī, en av de seks store byer i India i Buddhas levetid. På kinesisk ble denne kongen kalt pōsīnì wáng (波斯匿王). Śrīmālā's mor var Mālyaśrī (摩利室羅, mólìshìluó), også kalt Mallikā (摩利, mólì). Moren var datter av en blomsterkransprodusent.
Śrīmālā, Pasenadi, såvel som kronprins Jeta, var legmenn i det buddhistiske fellesskapet (saṃgha) i Śrāvastī. Pasenadi skal ha blitt født samme året som den indiske prinsen Siddharta Gautama, og ble en sentral støttespiller i dette fellesskapet.
I majjhimanikaya i pāḷikanonen omtales Śrīmālā som prinsesse Vājira og Vājiri. Pasenadi var i utgangspunktet skuffet over at barnet var en pike, men Buddha skal ha forsikret ham om at kvinner noen ganger er visere enn menn. Videre heter det: «Da fred ble etablert mellom Pasenadi og Ajātasattu (regjeringstid 492–460 f.Kr.) [sistnevnte var konge over oldtidriket Magadha i øst-India], sørget Pasenadi for å gifte bort Vājira med Ajātasattu. Han ga også bort, som en del av hans medgift, landsbyen Kāsi som hadde vært årsaken til deres krangel.»
Opphav blant caitika thumb|Mulagandhakuti. Restene av Buddhas hytte i Jetavanaklosteret. Brian Edward Brown, en spesialist på tathāgatagarbha, mente at teksten ble satt sammen i løpet av Īkṣvākudynastiet i det sørvestlige India i det 3. århundre e.Kr. Han mente at den er et produkt av skolen caitika som utgikk fra mahāsāṃghika.
Alex Wayman, som i 1974 publiserte en oversettelse av teksten, påpekte elleve punkter hvor teksten var fullstendig i samsvar med mahāsāṃghikas. Han fremmet også fire store argumenter for denne tilknytningen.
Anthony Barber knytter også den tidlige utviklingen av tathāgatagarbhasūtraen til mahāsāṃghikas, og konkluderer med at mahāsāṃghikas i i landskapet kyst-Andhra (i det som idag er Andhra Pradesh) var ansvarlige for skapelsen av læren om Buddhanaturen.
I det 6. århundre e.Kr. skrev den indiske buddhistmunken Paramārtha (499–569) at mahāsāṃghikas ærer sūtraer som underviser i læren om Buddhanaturen.
Innhold Sūtraen forkynner for det første læren om ekayāna (一乘, yīchéng). De ulike skoler, sekter og filosofiske trender, forklares som ulike veistrekninger i én og samme vei, eller som ulike modeller eller fremstillinger av den éne og samme sannheten.
For det andre forkynner den læren om tathāgatagarbha. Garbha kan oversettes med «livmor» eller «embryo». Tathāgata er et navn på Buddha. Kimen til Buddhanaturen eller Buddhaprinsippet er tilstede innenfor ethvert levende vesen, som den ultimate og feilfrie bevissthet. Med andre ord er alle vesener potensielle Buddhaer. thumb|Dronning Śrīmālās forkynnelse av tathāgatagarbha blir sammenlignet med et løvebrøl. For det tredje forklarer sūtraen denne perfekte tilstand som dharmakāya (法身, fǎshēn). Det er en tilstand som for øyeblikket er ikledd en midlertidig og tilslørende besmittelse og en åndelig uvitenhet. Dharmakāya er den perfekte tilstand som består av en iboende uforgjengelighet (常, cháng), salighet (樂, lè), ātman (我, wǒ) og renhet (淨, jìng). Bruken av ordet «selv» (ātman) i sūtraen er unik for tathāgatagarbhasūtraene.
Sūtraen legges i munnen på dronning Śrīmālā: ifølge teksten ble hun autorisert av Buddha for å forkynne dharma eller den buddhistiske lære. Hennes «løvebrøl» er et symbol på hennes elokvens eller evne til å tale på en elegant og overbevisende måte i offentligheten. I sūtraen bekrefter hun lærens grunnleggende punkter på følgende vis:
Sūtraen hadde stor innflytelse ved at den presiserte og oppklarte tathagātagarbhasynet på «tomheten» (śūnyatā). Den insisterer på at den ultimate korrekte forståelsen av tomheten er at tathagātagarbha er tom for all kunnskap som ikke er frigjøring, mens kvalitetene som karakteriserer en Buddha ikke er tom for ufattelige dyder. En alternativ tittel som blir gitt av Buddha, er «den sanne åpenbaring av Buddha's intensjon da han forkynte tomheten».
Sūtraen har på en signifant måte bidratt til mahāyānaforestillingen om det permanente, standhaftige og evigvarende tathagātagarbha, som er intet annet enn den perfekte dharmakāya som midlertidig er skjult av de (til slutt uvirkelige) mentale kontamineringer eller urenheter. Det pågår en debatt om hvorvidt eller ikke tathagātagarbha representerer det sanne selv eller ikke, men dette blir eksplisitt benektet i teksten:
Oversettelser
En komplett original på sanskrit er ikke lenger bevart, men omfattende sitater fra teksten finnes i sanskrit-teksten til ratnagotravibhāga, så vel som i noen nyoppdagede fragmenter som er bevart i Schøyen-samlingen.
Det finnes to kinesiske oversettelser av teksten. Kaiyuan-katalogen (開元録, kāiyuán lù) nevner en tredje oversettelse, med tittelen Fūrén jīng (夫人經) – «sūtraen om fruen». Oversettelsen ble foretatt av munken Sēng Fǎní (僧法尼) i året 320 e.Kr, men har gått tapt. Diana Paul nevner også en fjerde oversettelse, av Dharmakṣema (385–433) som også er gått tapt. Begge disse tapte oversettelsene gikk forut for oversettelsen til Guṇabhadra.
Oversettelsen til Guṇabhadra Den første av de to kinesiske oversettelsene som er bevart har tittelen shèngmán shīzǐhǒu yìchéng dàfāngbiàn fāngguǎng jīng (勝鬘師子吼一乘大方便方廣經), på koreansk sŭngman sajahu ilsŭng taebangp'yŏn panggwang kyŏng (승만사자후일승대방편방광경) og på japansk shōman shishiku ichijō daihōben hōkō kyō (ショウマンシシクイチジョウダイホウベンホウコウキョウ). Den vietnamesiske tittelen er thắng man sư tử hống nhất thừa đại phương tiện phương quảng kinh. Den rekonstruerte tittelen på sanskrit er *Śrīmālādevī siṃhanāda sūtra.
Oversettelsen ble foretatt av Guṇabhadra (394–468) under det tidlige Song-dynastiet. Guṇabhadra arbeidet sammen med den sentralasiatiske oversetteren Bǎoyún (寶雲), som var en elev av Kumārajīva (344–413) og en kompanjong til Fǎxiǎn (337–422). Katalogen kāiyuán shìjiào lù (開元釋教錄), som ble samlet under Tangdynastiet, forteller at oversettelsen ble foretatt i Tan Yang Chün (丹陽郡) på den 14. dagen, i den 8. måneden i det 13. året av Yuán jiā (元 嘉) – den 10. september 436.
Teksten finnes i flere utgaver av den kinesiske buddhistiske kanon. I Taishō shinshū daizōkyō (大正新修大藏經) eller «tripiṭaka publisert under Taishōperioden», ofte forkortet Taishō (大正), befinner den seg i bind 11 som tekst nr 353. Dette bindet utgjør «mahāparanirvāna-avdelingen» (涅槃部, nièpánbù).
I bokformen av Tripiṭaka Koreana befinner den seg i bind 6 som tekst nr 54. I den xylografiske utgaven fra 1236–1251 som oppbevares i tempelet Haeinsa (해인사), befinner den seg i bind 182, etui 裳 88.
I den nyere Peking-utgaven Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經) befinner den seg i bind 9 som tekst nr 58.
I katalogen som ble publisert av Bunyiu Nanjio (1849–1927) i 1883, er den tekst nr 59. Teksten er fraværende i Dainippon zokuzōkyō (大日本續藏經, forkortet som Zokuzōkyō eller 卍).
Oversettelsen bestod av en bokrull og har 15 kapitler:
#Kapittelnavn1Merittene av Tathāgata’s sanne Dharma如來眞實義功徳章, rúlái zhēn shí yì gōngdé zhāng2De ti ordineringseder十受章, shíshòu zhāng3De tre store eder三願章, sānyuàn zhāng4Aksept av den sanne dharma攝受章, shèshòu zhāng5Ekayāna一乘章, yìchéng zhāng6De ubegrensede edle sannheter無邊聖諦章, wúbiān shèngdì zhāng7Tathāgatagarbha如來藏章, rúlái cáng zhāng8Dharmakroppen法身章, fǎshēn zhāng9Den underliggende sannhet: Meningen med tomheten空義隱覆眞實章, kòng yì yǐn fù zhēn shí zhāng10Den eneste noble sannhet一諦章, yídì zhāng11Den eneste tilflukt一依章, yìyī zhāng12Sannheter som motsier hverandre顛倒眞實章, diāndǎo zhēnshí zhāng13Den iboende renhet自性清淨章, zìxìng qīngjìng zhāng14De sanne sønner [og døtre] av Tathāgata眞子章, zhēnzǐ zhāng15Śrīmālā勝鬘章, shèngmán zhāng
Guṇabhadra, på kinesisk kalt Qiúnàbátuóluó (求那跋陀羅), Déxián (德賢) eller Gōngdéxián (功德賢), var en buddhistmunk som var født inn i en brahmanistisk familie i det sentrale India. I ungdommen foretok han inngående studier av de fem indiske vitenskaper (pañca-vidyā, 五明, wǔ míng): Grammatikk (śabda), kunster og matematikk (śilpakarmasthāna), medisin (cikitsā), logikk (hetu) og filosofi (adhyātma). Han studerte også astronomi, kalligrafi og magi. Hans interesse for buddhismen startet med en fordypelse i saṃyuktâbhidharma-hṛdaya-śāstra fra skolen sarvāstivāda. Etter å ha blitt ordinert foretok han inngående studier av buddhistiske tekster, både fra de tidlige buddhistiske skolene så vel som innflytelsesrike mahāyānatekster som den store prajñāpāramitāsūtraen og avataṃsakasūtraen.
Omkring 435 e.Kr. reiste han til Kina, passerte gjennom Sri Lanka og ankom Guangzhou sjøveien. Han utførte de fleste oversettelser av mahāyānatekster og tidlige indiske tekster mens han oppholdt seg i templene Qíhuánsì (祇洹寺) i Jiankang og Xīnsì (辛寺) i Jingzhou. I Taishō shinshū daizōkyō finnes det 28 oversettelser som tilskrives Guṇabhadra; enkelte orientalister mener han utførte mer enn 30. Hans arbeid fikk stor innflytelse på utviklingen av østasiatisk buddhisme, og kongehuset i Henan dyrket ham som en helgen; der ble han omtalt som en «mahāyānamester» (摩訶衍法師, móhēyǎnfǎ shī).
Engelske oversettelser av Guṇabhadra's kinesiske oversettelse, er blitt publisert av Alex Wayman (1974) og Diana Paul (2004).
Oversettelsen til Bodhiruci
Den andre kinesiske oversettelsen har tittelen shèngmán fūren huì (勝鬘夫人會), på koreansk 승만부인회 eller «kapittel om fruen Śrīmālā». Den utgjør 48. kapittel av antologien mahāratnakūṭasūtraen eller dà bǎojī jīng (大寶積經), som betyr «sūtraen om den store samlingen juveler». Også denne oversettelsen består av én bokrull; den utgjør bokrull 119 i antologien. Oversettelsen ble foretatt av Bodhiruci (菩提流志, 572–727) og hans medhjelpere i årene 706−713.
I Taishō (大正) befinner den seg i bind 10 som tekst nr 310. I bokformen av Tripiṭaka Koreana befinner den seg i bind 6 som tekst nr 22 . I den xylografiske utgaven fra 1236–1251 som oppbevares i tempelet Haeinsa (해인사), befinner den seg i bind 172, bokrull 119, etui 裳 83.
I Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經) befinner den seg i bind 9 som tekst nr 24. I katalogen til Nanjio er den tekst nr 23 . Teksten mangler i Dainippon zokuzōkyō (卍).
I 1983 publiserte Garma Chang (f. 1920) en engelsk oversettelse av 22 av 49 kapitler fra den kinesiske mahāratnakūṭasūtraen, herunder denne teksten.
Den tibetanske oversettelsen Den tibetanske versjonen bærer tittelen lha mo dpal phreng gi seng ge'i sgra'i mdo/ (ལྷ་མོ་དཔལ་ཕྲེང་གི་སེང་གེའི་སྒྲའི་མདོ།), som er en oversettelse av sanskrit-tittelen śrīmālādevīsiṃhanādasūtra. En alternativ tittel er 'phags pa lha mo dpal phreng gi seng ge'i sgra zhes bya ba theg pa chen po'i mdo (འཕགས་པ་ལྷ་མོ་དཔལ་ཕྲེང་གི་སེང་གེའི་སྒྲ་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ), på sanskrit āryaśrīmālādevīsiṃhanādanāmamahāyānasūtra.
Den er 48. kapittel av dkon mchog brtsegs pa (དཀོན་མཆོག་བརྩེགས་པ།), som er den tibetanske versjonen av mahāratnakūṭasūtraen. Oversettelsen ble foretatt av Jinamitra, Surendrabodhi og Yeshé Dé.
Teksten finnes i seksjonen dkon brtsegs (དཀོན་བརྩེགས།) i ulike utgaver av Kangyur.