Thutmose III (også gjengitt som Thutmosis fra latinisert gresk; gammelegyptisk: /ḏḥwty.ms/, Djehutymes, betydning: «Tot er født») var den sjette farao i 18. dynasti. Offisielt styrte Thutmose III Egypt i bortimot 54 år og hans regjeringstid er vanligvis datert til fra 24. april 1479 f.Kr. og til 11. mars 1425 f.Kr., fra han var to år gammel og til han døde da han var femtiseks år. Imidlertid i de første 22 årene av hans styre var han medregent sammen med sin stemor og tante Hatshepsut som selv lot seg erklære som farao. Da han først gang ble vist fram på bevarte monumenter fikk han kongelige navn og symboler, slik også Hatshepsut lot seg framstille, og ingen av dem fikk tilsynelatende en framtredende rolle over den andre. Partridge (2002), s. 202-203
I Hatshepsuts regjeringstid tilbrakte Thutmose III tiden i den egyptiske hæren. Det holdt ham unna hoffet og politikken, men ga ham trening for rollen som farao da dyktighet som hærfører i krig ble betraktet som en imponerende kvalitet i oldtidens verden. Farao var forventet å lede hæren i egen person og vise tapperhet i strid, men under Hatshepsuts tid var det ingen krig og egyptiske soldater fikk liten praktisk krigserfaring mens Egypts naboer ble i økende grad uavhengige. Millmore, Mark: «Thutmose III The Napoleon of Ancient Egypt 1479 – 1425 BC», Discovering Egypt Først etter Hatshepsuts død at Thutmose III kom til sin rett som enehersker og kom til skape det største rike som oldtidens Egypt noen gang hadde sett. Han utkjempet 17 militære kampanjer, tapte etter sigende aldri et slag, og erobret land fra Syria i Levanten i nord og til fjerde katarakt av Nilen i Nubia i sør.
I løpet av de siste to årene av sitt styre utpekte han sin sønn og etterfølger Amenhotep II som sin medregent da hans førstefødte sønn og arving til tronen, Amenemhat, døde før ham selv. Da Thutmose III døde ble han gravlagt i Kongenes dal slik også de andre faraoer fra denne perioden.
Datering og lengde på styre thumb|left|Et fragment av veggstein. Hieroglyfene Sønn av Ra ble hogd inn over kartusjen med fødenavnet til Thutmose III. Petrie Museum of Egyptian Archaeology, London Thutmose III styrte fra 1479 til 1425 f.Kr. i henhold til lav kronologi for oldtidens Egypt. Det har vært den konvensjonelle egyptiske kronologi i akademiske sirkler siden 1960-tallet, Campbell (1964), s. 5. skjønt en del forskere har fortrukket datoene 1504 til 1450 f.Kr. i henhold høy kronologi. Lipinska (2001), s. 401. Disse dateringene, som med dateringen av 18. dynasti, er åpen for akademisk diskusjon grunnet usikkerhet ved omstendighetene rundt nedtegnelsene av heliakisk oppgang av Sirius under styret til farao Amenhotep I. Grimal (1988), s. 202. En papyrus fra Amenhoteps tid nedtegnet denne astronomiske observasjonen som teoretisk kan bli benyttet for korrelere med nøyaktig egyptisk kalender med moderne kalender. Derimot er det ingen nedtegnelse om hvor ble gjort, men det kan trygt antas at det skjedde enten ved en by på Nildeltaet, slik som Memfis eller Heliopolis, eller kanskje i hovedstaden Teben. Problemet er de to breddegradene mellom førstnevnte og sistnevnte by gir datoer som er 20 år forskjellige, henholdsvis høy og lav kronologi.
Lengden av regjeringstiden til Thutmose III er kjent i dag takket være informasjon som funnet i graven til den militære kommandanten Amenemheb-Mahu. Redford (1966), s. 119. Han nedtegnet Thutmose IIIs død til sin herres 54. regjeringsår, Breasted (1906), s. 234. på den 30. dagen av den tredje måneden av Peret. Murnane (1977), s. 44. Den dagen da Thutmose III kom på tronen er kjent ved å være I Shemu dag fire, og astronomiske observasjoner kan bli benyttet for etablere de nøyaktige datoene for begynnelsen og slutten på hans styre (forutsatt det er lav kronologi) fra 24. april 1479 f.Kr. og til 11. mars 1425 f.Kr. Beckerath (1997), s. 189
Liv og virke Familie og bakgrunn thumb|Thutmose III, rød granittstatue i Det egyptiske museum i Kairo. Thutmose III var sønn av Thutmose II med Iset, hans sekundære hustru Iset av lavere status. Tyldesley (1996), s. 94–95 Hans fars søster og førstehustru var dronning Hatshepsut. Hennes datter Neferure var halvsøster av Thutmose III.
Da den sykelige Thutmose II døde var sønnen et barn og for ung til å styre. Hatshepsut ble regent på hans vegne, ikke lenge etter hans medregent og deretter lot hun seg erklære som farao i egen rett, men nektet aldri for Thutmoses kongedømme. Han hadde liten makt over det egyptiske rike mens Hatshepsut satt med makten. Hennes styre var maget framgangsrikt og velstående, og preget av store byggeprosjekter. Thutmose III vokste opp ved det kongelig hoff i Teben. Da Thutmose III nådde velegnet alder, var atletisk og viste dyktighet ble han gitt det formelle ansvar for hæren. I løpet av denne tiden fikk han undervisning i bueskyting, ridning, kamptrening, og kroppsøving. Han fikk også undervisning i taktikk og strategi, foruten annen kunnskap av verdi for ung mann av høy status. Egyptologen James Henry Breasted mener at han antagelig levde blant soldater fra en ung alder for å holde seg unna hoffet og bevise sin nytte for Hatshepsut. Mark, Joshua J. (20. juli 2017): «Thutmose III», Ancient History Encyclopedia
Thutmosis III hadde flere hustruer: Satiah: hun kan ha vært mor til hans førstefødte sønn, Amenemhat. O'Connor & Cline (2006) En alternativ teori er at Amenemhat var sønn av Neferure. Amenemhat døde før sin far. Dodson & Hilton (2004), s. 132. Merytre-Hatshepsut: hun var adelig fødsel, datter av prestinnen Hui. Hun var mor til Amenhotep II, Thutmoses kronprins og etterfølger. Hun fødte også sønnen Menkheperre og døtrene Nebetiunet, Meryetamun (C), Meryetamun (D) og Iset. Nebtu: hun er avbildet på en søyle i Thutmoses grav. Menwi, Merti, og Menhet: tre utenlandske hustruer. Neferure: hans halvsøster og datter av Hatshepsut. Det er mulig at Thutmose ble gift med sin halvsøster, men det er ingen avgjørende bevis på et slikt ekteskap. Det har vært foreslått at det var Neferure, framfor Satiah, som kan ha vært mor til Amenemhat.
Thutmoses kriger thumb|Kart over Levanten ca 1400 f.Kr. som viser kongeriket Mitanni ved dets største utbredelse. thumb|Knivblad i bronse med inskripsjonen av kartusjen til Thutmose III, «Elsket av Min av Koptos». Tempelet til Min, Koptos, Egypt. Petrie Museum thumb|Thutmose III beseirer sine fiender. Relieff på sjuende pylon i Karnak.
Thutmose III er blitt framstilt som et militært geni av mange senere omtaler, og svulstig omtalt som Egypts Napoléon Bonaparte, og som i motsetning til sistnevnte, tapte Thutmose aldri et slag. Hun utførte nær et tjuetalls militære kampanje i løpet av tjue år. Han var en aktiv ekspansjonistisk hersker, og fremmet som Egypts største erobrer. Breasted (1914), s. 85 Det er nedtegnet at han erobret 350 byer i løpet av sin regjeringstid og erobret det mest av Midtøsten fra elven Eufrat i nord til Nubia i sør i løpet av 17 kjente militære kampanjer. Han var den første farao etter Thutmose I som krysset Eufrat under sin krig mot Mitanni, en hurrittisktalende stat i nordlige Syria og sørøstlige Anatolia. Samtidens kilder i Egypt snakket om at landet behersket verden «til dens ytterste kanter», men det var ikke tilfelle. Egypt ble en stormakt og albuet seg til en maktposisjon i det østlige middelhavsområdet, men området utenfor Nildalen var aldri helt dominert. De store og små bystatene i Palestina var overvåket, men Egypt klarte aldri å beholde kontrollen over Syria. Likevel kan man si at landet tok en imperialistisk utbytting av råvarene og tok kontroll over handelsveiene.Schultz (2007), s. 143
Nedtegnelsene om hans militære kampanjer ble transkribert på veggene av tempelet til Amon ved Karnak og siden samlet av den tyske forskeren Kurt Heinrich Sethe i verket Urkunden der 18. Dynastie. Thutmose framstår som Egypts fremste krigerkonge som omformet Egypt til en internasjonal supermakt ved å skape et rike som strakte seg fra de asiatiske regioner i sørlige Syria og Kanaan i øst til Nubia i sør. O'Connor, David & Cline, Eric H. (2006): Thutmose III: A New Biography (PDF), forordet, s. v-vi I de fleste av hans kriger ble hans fiender beseiret by etter by inntil de var fullstendig underkastet. Den foretrukne taktikken var å undertrykke en langt svakere by eller bystat en etter en, ta bit for bit fra fienden inntil fullstendig herredømme var oppnådd.
Mye er kjent om krigerkongen Thutmose, ikke bare grunnet hans militære prestasjoner, men også ettersom hans kongelige skriver og general Thanuny skrev om hans erobringer og styre. Thutmose greide å erobre et stor antall byer og landområder ikke minst ved en revolusjon og forbedringer av militære våpen. Da hyksosfolket invaderte og undertrykket nordlige Egypt var det med mer avanserte våpen enn hva egypterne rådde over, slik som hestetrukne stridsvogner. Inntil egypterne selv lærte seg å bruke slike våpen hadde de lite å stille opp mot hyksosfolkets militærapparat. Thutmose møtte liten motstand mot naborikene, noe som gjorde at han kunne ekspandere sitt rike raskt, også for at han selv sørget for å angripe langt svakere motstandere. Hans hær fraktet også båter over tørt land. Inskripsjonene på den indre veggen av det store kammeret i Amons tempel ved Karnak har gitt en detaljert og den mest omfattende redegjørelse av oldtidens egyptiske kriger.
Første kampanje Da Hatshepsut døde den tiende dagen på den sjette måneden av Thutmoses (formelt) 21. regjeringsår, i henhold til informasjonen til en enkel stele fra Armant, fikk Thutmose III etterretning at kongen av bystaten Kadesj (i dagens Syria) hadde avansert med sin hær mot Megiddo, Redford (1992), s. 156. samlet Thutmose III og marsjerte ut av Egypt og nordover. Han passert grensefestningen Tjaru (Sile) mellom Egypt og Kanaan den tjuefemte dagen av åttende måned.
Thutmose marsjerte sine tropper gjennom kystsletten så langt som Jamnia, deretter innlands til Yehem, en liten by i nærheten av Megiddo, som han nådde midten av den niende måneden det samme året. Steindorff & Seele (1942), s. 53. Det påfølgende slaget ved Megiddo var antagelig det største slaget som Thutmose utkjempet i samtlige av sine kriger. En fjellrygg som stakk innover fra Karmelberget sto mellom Thutmose og Megiddo, og han hadde tre mulige veier å ta. Redford (1992), s. 157. Den nordlige veien og den sørlige veien gikk begge rundt fjellet, men ble bedømt av hans krigsråd å være de tryggeste, men Thutmose i sin store tapperhet (ifølge hans eget selvskryt i egyptiske inskripsjoner) anklaget rådet for feighet og besluttet å ta den farlige veien Steindorff & Seele (1942), s. 54. gjennom fjellpasset Aruna (Wadi Ara), som han påsto var akkurat bredt nok til at hæren kunne passere «hester etter hest og mann etter mann.»