Jegeren i mørket (amerikansk tittel: ) er en amerikansk psykologisk thriller fra 1955 regissert av engelske Charles Laughton.Burgess Meredith er kreditert som regissør av filmen Mannen på Eiffeltårnet. Laughton og Irving Allen regisserte også, men er ikke kreditert Robert Mitchum, Shelley Winters og Lillian Gish spiller de voksne hovedrollene. Manuset ble skrevet av James Agee. Det er basert på Davis Grubbs roman The Night of the Hunter (norsk: Jegerens natt) fra 1953. Handlingen fokuserer på en moralsk fordervet predikant/seriemorder som forsøker å sjarmere en godtroende enke og stjele $10.000, som hennes avdøde ektemann har skjult.

Romanen og filmen er inspirert av den sanne historien om Harry Powers, som i 1932 ble hengt for drapene på to enker og tre barn i Clarksburg i Vest-Virginia. Filmens lyriske og ekspresjonistiske stil, med sitt snev av stumfilmestetikk, skiller den fra andre Hollywood-filmer fra 1940- og 1950-årene. Den har influert senere regissører som David Lynch, Martin Scorsese, Terrence Malick, Jim Jarmusch, Spike Lee og Brødrene Coen.

In 1992 ble Jegeren i mørket vurdert som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfull» av Library of Congress og valgt ut til konservering i National Film Registry. Det innflytelsesrike filmmagasinet Cahiers du cinéma kåret i 2008 Jegeren i mørket som den nest beste filmen gjennom tidene, bak Citizen Kane.

Produksjon Teater- og TV-produsenten Paul Gregory ble så fascinert av romanen at han kjøpte filmrettighetene av Grubb. Det vesle Paul Gregory Productions valgte filmselskapet United Artists som forretningspartner. UA var kjent for å gi sine filmskapere utstrakt kunstnerisk frihet. Deretter engasjerte Gregory sin gode venn Charles Laughton som regissør. De hadde sammen satt opp to stykker på Broadway som henholdsvis produsent og regissør. Gregory ønsket å produsere en film som Laughton skulle regissere. Jegeren i mørket ble hans første og siste film som regissør. At Laughton fram til sin død i 1962 ikke påtok seg flere regioppdrag berodde nok på filmens manglende suksess i samtiden.

Manus Den anerkjente forfatteren James Agee ble engasjert til å skrive manuset. Han var kjent med filmens tema: Den store depresjonen. I 1941 hadde han nemlig utgitt billedboken Let Us Now Praise Famous Men, som dokumenterte fattige landarbeideres kår under Den store depresjonen. Ifølge Agees biograf Lawrence Bergman fortsatte Laughton imidlertid å korrespondere hyppig med Grubb, som sendte ham mer enn 100 skisser angående rollefigurene og plot points (Et plot point er en betydningsfull hendelse innenfor en intrige som spinner handlingen rundt i en annen retning). Bergman hevdet også at den alkoholiserte Agee leverte fra seg et meget stort manus som Laughton måtte forkorte til en akseptabel lengde. Videre bemerket Bergman at det ferdige manuset nesten utelukkende var Laughtons verk, selv om han avstod fra å bli kreditert for det i rulleteksten. Agee døde 16. mai 1955, før filmen ble utgitt, og ble kreditert som eneste manusforfatter. Gjenoppdagelsen av Agees første utkast i 2004 beviste imidlertid at det samsvarte med den ferdige filmen, scene for scene, og at Laughton således ikke hadde omskrevet det.

Enda et problem for manuset var at man måtte gjøre det meget klart at Harry Powell ikke var en ekte predikant, da det ble forlangt av filmsensorene i henhold til reglene i Hays-kodeksen.

I første del av filmen er manuset utformet slik at tilskuerne under konfrontasjonen mellom Harry Powell og stesønnen John vet litt mer enn det disse figurene gjør, noe som skaper ekstra spenning. John vet ikke at Powell er kvinnemorder, men det får tilskuerne vite allerede i én av de første scenene. Powell kjenner ikke til hemmeligheten om at pengene har blitt gjemt inne i dukken, men det gjør tilskuerne.

Mens den ondsinnede Powell dominerer første halvdel av filmen, tilhører andre halvdel den godhjertede Mrs. Cooper. Den drømmeaktige elvescenen fungerer som et bindeledd mellom de to halvdelene.

Rollebesetting Laughton vurderte Gary Cooper i rollen som Harry Powell, men han kunne ikke akseptere en rolle som kanskje kunne bli skadelig for hans karriere.

Laurence Olivier og John Carradine uttrykte også interesse for rollen som predikanten. Robert Mitchum ble valgt.

Shelley Winters, som i 1950-årene egentlig bare spilte hovedroller, sa ja til den forholdsvis beskjedne rollen som Willa Harper, kvinnen som blir drept av Powell. Hun sa at dette var «den mest ettertenksomme og beherskede rolleprestasjonen som hun noensinne hadde utført». Betty Grable og Teresa Wright var også blitt vurdert til å spille den ulykksalige kvinnen.

Jane Darwell, Helen Hayes, Agnes Moorehead, Louise Fazenda og Laughtons hustru Elsa Lanchester ble alle vurdert til å spille rollen som Rachel Cooper. Før produksjonen startet kikket Laughton på flere av filmene til D.W. Griffith, som han ønsket å etterlikne. Da han så disse ble han interessert i å engasjere stumfilmstjernen Lillian Gish, som hadde arbeidet med Griffith ved en rekke anledninger, men som ikke hadde spilt i en film siden Portrett av Jennie i 1949. Laughton sa til henne: «Da jeg gikk på kino for første gang satt [tilskuerne] oppreist på sine seter og lente seg forover. Nå synker de ned, med hodene bakover, og spiser godteri og popcorn. Jeg vil at de skal sitte oppreist igjen».

Emmett Lynn var opprinnelig utpekt til å spille rollen som «Birdie» Steptoe. Flere scener med Lynn ble spilt inn, men Laughton var ikke fornøyd med hans rolleprestasjoner og erstattet ham med den mer kjente James Gleason.

Filming Innspillingen av Jegeren i mørket begynte 18. august og ble avsluttet 7. oktober 1954. Budsjettet ble anslått til $ 795.000, en gjennomsnittssum på den tiden. Mitchum foreslo opprinnelig at Laughton burde spille inn filmen i autentiske omgivelser i Appalachene, men budsjettet var for knapt til at regissøren kunne spille inn filmen på location. Dessuten ønsket han å skape filmens unike utseende i Hollywoods filmstudioer og fant det han søkte hos RKO Pictures, Republic Studios og Rowland V. Lees ranch i San Fernado Valley. Undervannsscenen med den drepte moren ble spilt inn i en vanntank i Republic Studios. Shelley Winters spilte ikke i denne scenen selv. En modell ble utstyrt med en gummimaske av hennes ansikt. Et par mindre scener ble ikke spilt inn i filmstudioer i California, men i forfatteren Davis Grubbs fødeby Moundsville i Vest-Virginia. Det ble, blant annet i Ohio, brukt helikopter til flyfotograferingen istedenfor fly, som var det vanlige den gang. Helikopteropptakene ble for en stor del foretatt under ledelse av second unit-regissøren Terry Sanders.

Lenge gikk det rykter om at det var Mitchum og ikke Laughton som instruerte barna. Flere bøker hevder dette, deriblant Mitchums selvbiografi. Man har funnet opptak av Laughton hvor han regisserer barna, som tilbakeviser disse påstandene.Charles Laughton directs The Night of the Hunter på YouTube

Et problem i en sen fase av filmingen var at Mitchum allerede var i gang med å spille inn en ny film, Ikke som en fremmed, og til tider bare var tilgjengelig på søndagene. Mitchum skapte ytterligere problemer gjennom sin uprofesjonelle oppførsel og stadige berusede tilstand på settet, noe produsent Paul Gregory senere mintes.

Musikk Filmens musikk, komponert og arrangert av Walter Schumann i nært samarbeid med Laughton, inneholder en kombinasjon av nostalgiske og ekspresjonistiske orkesterpassasjer.

Schumann skrev to originale sanger til filmen: «Lullaby» (sunget av Kitty White, som han oppdaget i en nattklubb) og «Pretty Fly» (opprinnelig sunget av Sally Jane Bruce i rollen som Pearl, men senere dubbet av skuespilleren Betty Benson).

Et tilbakevendende musikalsk virkemiddel er når predikanten gjør sitt nærvær kjent ved å synge den tradisjonelle salmen «Leaning on the Everlasting Arms».

Handling I Vest-Virginia i 1930-årene flykter seriemorderen Harry Powell fra åstedet for sitt seneste mord. Han er en selvbestaltet predikant med en forkjærlighet for springkniver, en kvinnehater som både blir tiltrukket og frastøtt av dem. Powell ferdes på landeveiene, holder prekener i mindre byer og later til å tro at han gjør Guds jobb. Bokstavene «L-O-V-E» er tatovert på fingrene på hans høyre hånd og bokstavene «H-A-T-E» er tatovert på fingrene på hans venstre hånd. Powell bruker dem som symboler under improviserte seremonier. I en liten by blir Powell arrestert av politiet for å ha kjørt en stjålet bil og blir dømt til fengsel. 

I mellomtiden har en lokal familiefar med navn Ben Harper drept to mennesker under et bankran. Han kommer hjem og gjemmer pengene han har stjålet inne i datterens filledukke. Han overtaler sine to små barn, John og Pearl, til å holde gjemmestedet hemmelig. Politiet kommer og arresterer Ben, mens John blir sjokkert av hvor røft politiet overbemanner hans far.

Harper og Powell deler celle. Powell, som snart skal settes fri, prøver forgjeves å få vite hvor han har gjemt de stjålne pengene. Harper avslører likevel såpass at Powell får forståelsen av at Harpers barn må vite hvor pengene befinner seg. Harper blir henrettet for sine forbrytelser, mens Powell blir løslatt fra fengselet. Deretter frir han til Harpers enke Willa og gifter seg med henne.

Powell sjarmerer mesteparten av folkene i byen, men John forblir mistroisk. Gutten vil ikke fortelle Powell hvor pengene er gjemt og må hele tiden påminne sin yngre og mer tillitsfulle søster Pearl om å bevare hemmeligheten. Willa oppdager omsider at Powell leter etter pengene, selv om han tidligere har benektet dette. Likevel tror den fromme kvinnen at det var for å vise henne Guds lys at han giftet seg med henne og ikke for å få tilgang til pengene. Powell dreper sin hustru, dumper hennes lik i elva og forklarer hennes forsvinning ved å hevde at hun forlot ham og barna for et liv i synd.

Med denne dekkhistorien beholder Powell tilliten og sympatien hos byfolkene. Hans posisjon i byen blir enda tryggere. Willas døde kropp blir oppdaget av «Birdie» Steptoe, en eldre mann og venn av John som tilbringer dagene med å drikke sprit om bord i sin elvebåt.

Barna blir henlatt til Powell. Han truer dem på livet og får vite hvor pengene er gjemt. Barna flykter ned langs elva med dukken og søker dekning hos Rachel Cooper, en tøff gammel dame som tar seg av foreldreløse barn. Powell sporer dem opp, men Rachel gjennomskuer ham og jager ham vekk fra sin eiendom. Powell vender tilbake etter at det har blitt mørkt, som han truet med, og blir skadet av et skudd under det påfølgende dødleiet som varte hele natten. Politiet, som nå har oppdaget Willas lik, kommer for å arrestere ham. John bryter sammen, fordi han ser på arrestasjonen av Powell som en parallell til arrestasjonen av hans far. John tar dukken og slår den mot Powell, som er iført håndjern. Når pengene faller ut sier han at Powell kan få dem om han ønsker det.

Powell blir stilt for retten, dømt og straffet for sine forbrytelser. Flere av byfolkene, som tidligere hadde framstått som hans mest lojale forsvarere, sitter på publikumsgalleriet, drikker og roper ukvemsord til ham. En lynsjmobb forsøker å hente Powell ut fra fengselet. Politiet evakuerer ham fra bygningens bakside, mens den offentlige bøddelen lover å se ham igjen snart. Til slutt feirer John og Pearl sin første jul sammen med Rachel og deres nye familie.

Stil

Ekspresjonisme Filmen ble spilt inn i svart-hvitt med stil og motiver fra tysk ekspresjonisme for å skape en forenklet og skremmende atmosfære som gjenspeiler Powells onde natur, barnas marerittaktige frykt og Rachels godhet. Den minner spesielt om Lotte Reinigers silhouettefilmer.

Surrealisme