Flere forfattere har utført en sammenligning av nasjonalsosialismen og stalinismen, hvor de har tatt for seg problemene om hvorvidt de to ideologiene var like eller forskjellige, hvordan disse konklusjonene påvirker forståelsen av 1900-tallets historie, hva slags forhold som eksisterte mellom de to regimene, og hvorfor begge vokste frem og ble store på samme tid. Svar på alle disse spørsmålene er omstridt blant akademikere.Geyer (2009). s. 18. I løpet av 1900-tallet ble sammenligning av stalinismen og nazismen utført på grunnlag av temaer som totalitarisme, ideologi, og personlighet. Begge regimer ble sett i kontrast til den liberale Vesten, med vektlegging på likhetene mellom de to, mens forskjellene ble forminsket.Geyer (2009). s. 16. Politiske teoretikere som Hannah Arendt, Carl Friedrich og den amerikanske geostrategen Zbigniew Brzezinski var prominente forkjempere av denne «totalitære» tolkningen.Geyer, s. 4-9
Den totalitære modellen ble utfordret på 1970-tallet av politiske forskere som ønsket å forstå Sovjetunionen med tanke på modernisering,Geyer (2009). s. 7. og av funksjonalistiske historikere Martin Broszat og Hans Mommsen, som mente at det nasjonalsosialistiske regimet var altfor uorganisert til å bli ansett som totalitært.Geyer (2009). s. 5.Lorenz, Chris "Broszat, Martin" s. 143-144 from The Encyclopedia of Historians and Historical Writing, Volume 1, edited by Kelly Boyd, London: Fitzroy Dearborn Publishers, 1999 page 143Kerhsaw, Ian The Nazi Dictatorship Problems and Perspectives of Interpretation, London: Arnold Press, 2000 pages 45-46Menke, Martin "Mommsen, Hans" pages 826-827 from The Encyclopedia of Historians and Historical Writing edited by Kelly Boyd, Volume 2, London: Fitzroy Dearborn Publishing, 1999 Sammenligningen av stalinismen og nasjonalsosialismen, som ble utført på en teoretisk basis av politiske forskere under den kalde krigen, utføres nå med empirisk forskning som basis, siden mer informasjon er tilgjengelig. Det forblir derimot et forsømt studiefelt innen akademia.Geyer (2009). s. 19.
Likheter thumb|right|Den fremste vesttyske sosialdemokraten Kurt Schumacher er kjent for å si at kommunistene var «rødmalte nazister»,Giangreco, D.M and Griffin, Robert E. (1988) Airbridge to Berlin: The Berlin Crisis of 1948, its Origins and Aftermath section reproduced in the Truman Presidential Library . Retrieved 24 Aug 2013. og at de to bevegelsene muliggjorde hverandre.
Selv om NSDAP ideologisk var mot kommunismen uttrykket ofte Adolf Hitler og andre naziledere anerkjennelse av at det kun var i Sovjet-Russland at deres revolusjonære og ideologiske motparter var å finne.Payne (1983). s. 103. Hitler beundret sovjetdiktatoren Josef Stalin og hans stalinisme, og uttrykket flere ganger offentlig en hyllest av Stalin for hans forsøk på å rense Sovjetunionens kommunistparti for jødiske innflytelser, særlig da utrenskningen av jødiske kommunister som Lev Trotskij, Grigorij Zinovjev, Lev Kamenev og Karl Radek.François Furet. Passing of an Illusion: The Idea of Communism in the Twentieth Century. University of Chicago Press, 1999. ISBN 0-226-27340-7. s. 191-192. Josef Stalin beundret Adolf Hitler, og hyllet Hitler for hans utrenskning i 1934, kjent som «De lange knivers natt».
Biopolitikk Stalinismen og nazismen vektla begge viktigheten av utopisk biopolitikk, særlig med tanke på reproduksjon.Geyer (2009). s. 87. Denne vektleggingen alene var ikke unik, da blant annet mange andre europeiske stater praktiserte eugenikk på denne tiden, og i tillegg var de stalinistiske og nasjonalsosialistiske idealene meget forskjellig. Nøkkellikheten var koblingen mellom reproduksjonspolitikk og statens ideologiske mål.Geyer (2009). s. 88. Det var uansett betydelige forskjeller mellom regimenes tilnærminger. Stalins Sovjetunionen støttet aldri offisielt eugenikk som nazistene gjorde – sovjetmyndighetene kalte eugenikk en «fascistvitenskap» – selv om det fantes sovjetiske eugenikere. I tillegg hadde de to regimene forskjellige tilnærminger til forholdet mellom familien og lønnsarbeid – nasjonalsosialistene fremmet en familie der mannen sikret familien inntekt, mens stalinismen fremmet et hushold med to lønnstjenere.Geyer (2009). s. 90.
Nazi-Tyskland, Sovjetunionen, og Fascist-Italia var alle kraftig bekymret over lave fruktbarhetstall.Geyer (2009). s. 83-97. Reproduksjonspolitikk i Sovjetunionen og Nazi-Tyskland ble administrert gjennom deres helsesystemer – begge regimer anså helsevesenet som hovedstøtten til deres planer om å utvikle et nytt samfunn.Geyer (2009). s. 98. Mens Sovjetunionen hadde planer om å utvikle en offentlig helsetjeneste fra bunn av, bygde Nazi-Tyskland på det allerede eksisterende offentlige helsevesenet i Tyskland som hadde blitt utviklet siden 1883 av Otto von Bismarcks lovgivning som hadde utviklet verdens første nasjonale offentlige helsetjenesteprogram. Nasjonalsosialistene sentraliserte det tyske helsevesenet for å påtvinge nazistenes ideologiske komponenter på det, og erstatte eksisterende frivillige og myndighetenes velferdstjenester med nye som var dedikert til rasehygiene og andre deler av naziideologien.Geyer (2009). s. 98-99.
Sovjet-Russlands kommunistparti omfavnet eugenikk i 1920 med grunnleggelsen av Det russiske eugenikksamfunn, etterfulgt det neste år av grunnleggelsen av Det sovjetiske vitenskapsakademis eugenikkbyrå.Geyer (2009). s. 102.
Politisk vold og voldelige samfunn
Både stalinismen og nazismen benyttet massevold.Geyer (2009). s. 133. Både den stalinistiske Sovjetunionen og Nazi-Tyskland benyttet interneringsleirer styrt av statsagenter – NKVD i Sovjetunionen og Schutzstaffel (SS) i Nazi-Tyskland. Begge regimer ytte vold mot minoriteter med base i fremmedfrykt – den xenofobiske volden til nasjonalsosialistene var uttalt, men rasjonalisert som rettet mot «asosiale» elementer, mens den xenofobiske volden til stalinistene var forkledd som å være rettet mot «sosialt skadelige» elementer – et begrep som var rettet mot diaspora-nasjonaliteter.Geyer (2009). s. 135.
Både Stalins Sovjetunionen og Nazi-Tyskland var voldelige samfunn hvor massevold var akseptert av staten, som i Den store terror 1937–1938 i Sovjetunionen, og Holocaust i Nazi-Tyskland og de okkuperte områder under andre verdenskrig.Geyer (2009). s. 135, 139-151. Stalins Sovjetunionen etablerte «spesialbosetninger» hvor «sosialt skadelige» eller «sosialt farlige» – som inkluderte tidligere dømte, kriminelle, omstreifere, stemmerettsfrarøvede, og «avklassede elementer» – ble forvist til.Geyer (2009). s. 139-140. Spesialbosetninger lå hovedsakelig i Sibir, helt nord, Uralfjellene, eller andre ubeboelige områder.Geyer (2009). s. 140. I juli 1933 utførte Sovjetunionen en massearrestasjon av 5000 romanier i bunn og grunn på grunnlag av deres etnisitet, hvorpå de samme måned ble deportert til «spesialbosetninger» i Vest-Sibir. I 1935 arresterte Sovjetunionen hjemløse og ungdomsforbrytere, og sendte mange av de til NKVDs arbeidsleirer hvor de utførte tvangsarbeid.Geyer (2009). s. 141.
I likhet med nazismen forfulgte stalinismen i praksis i Sovjetunionen en politikk med etniske deportasjoner fra 1930-tallet til tidlig 1950-tall, med totalt tre millioner sovjetiske borgere offer for etniskbasert tvangsflytting.Geyer (2009). s. 157-158. Den første store etniske deporteringen fant sted mellom desember 1932 og januar 1933 hvori Kuban-kosakker kollektivt ble siktet for assosiering med motstand til sosialisme eller tilknytning til ukrainsk nasjonalisme.Geyer (2009). s. 158. Fra 1935 til 1936 deporterte Sovjetunionen statsborgere med polsk eller tysk opphav bosatt i Vest-Ukraina, og sovjetiske borgere med finsk opphav bosatt langs den finsk-sovjetiske grensen. Disse deportasjonene berørte titusener av familier. Fra september til oktober 1937 deporterte sovjetmyndighetene den koreanske minoriteten fra det fjerne østområdet som grenset til japanskkontrollerte Korea. Sovjetmyndigheter hevdet territoriet var «rik jord for japanerne å dyrke» – som hentydet til den sovjetiske mistanken om at koreanerne muligens kunne samarbeide med japanske styrker for å forene området med japansk Korea. Over koreanere ble deportert til avsidesliggende områder av Sentral-Asia fra september til oktober 1937. Disse etniskbaserte deportasjoner speilet en ny trend i stalinistisk politikk, en «sovjetisk xenofobi» basert på ideologiske grunnlag som mistenkte at disse menneskene var mottagelige for fremmed kapitalistisk innflytelse, og basert på en gjenoppvåknende russisk nasjonalisme.
Etter Nazi-Tyskland erklærte Sovjetunionen krig i 1941 iverksatte Sovjetunionen en ny storstilt runde med etniske deporteringer. Den første berørte gruppen var sovjetiske tyskere mellom september 1941 og februar 1942: mennesker – over 70 % av hele det sovjetisk-tyske samfunnet – ble deportert til Kasakhstan og Sibir i masseoperasjoner.Geyer (2009). s. 158-159. En ny runde med massedeporteringer fant sted mellom november 1943 og mai 1944 hvori sovjetmyndigheter fordrev seks etniske grupper (balkarer, tsjetsjenere, krimtaterer, ingusjetere, karatsjaier og kalmukker), totalt .Geyer (2009). s. 159. Det eksisterte også mindre operasjoner som involverte etnisk rensing av diaspora-minoriteter under og etter andre verdenskrig, hvori titusener av krim-bulgarere, grekere, iranere, hemshiler, kurdere og meskhetiske tyrkere ble deportert fra grenseområdene ved Svartehavet og Transkaukasia.
To etniske grupper som spesifikt var mål for forfølgelse av Stalins Sovjet var tsjetsjenere og ingusjetere. I motsetning til andre nasjonaliteter kunne de ikke mistenkes for tilknytninger til andre stater som hadde deres nasjonalitet, da tsjetsjenere og ingusjetere var fullstendig innfødte folk i Sovjetunionen. I stedet hevdet Sovjetunionen at disse folkenes kultur ikke passet med Sovjets kultur som helhet – med blant annet beskyldninger at tsjetsjenere var assosiert med «banditteri» – og hevdet at Sovjetunionen måtte intervenere for å omforme og reformere deres kultur. I praksis betydde dette tungt væpnede straffeoperasjoner utført mot tsjetsjenske «banditter» som ikke lykkes i å oppnå sin tvangsassimilering, noe som førte til at sovjetmyndighetene i 1944 utførte en storstilt etniske rensing-operasjon der over tsjetsjenere og ingusjetere ble arrestert og deportert fra Kaukasus til Sentral-Asia og Kasakhstan for å «avlaste» de russiske minoritetene (30 prosent av befolkningen) av Den tsjetsjensk-ingusjetiske autonome sosialistiske sovjetrepublikk.Geyer (2009). s. 159–160. Deportasjonene av tsjetsjenere og ingusjetere involverte også direkte massakrering av tusener av personer, og sterkt belastende forhold påført de tvangsflyttede – de ble plassert i uforseglede togvogner med lite eller ingen mat på en fire ukers reise hvori mange døde av sult og utmattelse.Geyer (2009). s. 160.
thumb|right|Tyske og sovjetiske soldater under den offisielle overrekkelsen av Brest til Sovjetunionen, foran et bilde av Stalin, i kjølvannet av invasjonen og delingen av Polen mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen i 1939.
Hovedforskjellen mellom de nazistiske og stalinistiske deportasjonene var deres formål: der Nazi-Tyskland søkte etnisk rensing for å tillate bosetning av tyskere i det rensede området forfulgte Stalins Sovjetunionen etnisk rensing for å fjerne minoriteter fra strategisk viktige områder.Geyer (2009). s. 161.
Konsentrasjonsleirer Verker fra historikere som Ernst Nolte, Andreas Hillgruber og andre i 1980-årene sammenlignet Adolf Hitler og Josef Stalins politikk, og trakk paralleller mellom konsentrasjonsleirsystemet i Sovjet og Nazi-Tyskland.Thomas F. Banchoff. The German Problem Transformed: Institutions, Politics, and Foreign Policy, 1945–1995. University of Michigan Press, 1999. s. 118 Sammenligningen er omstridt og ledet til Den tyske historikerstriden, Historikerstreit, på 1980-tallet. Hillgruber og Nolte møtte særlig motstand hos Jürgen Habermas som mente at de drev revisjonisme og relativiserte og trivialiserte holocaust.