Slaget om Vis, også kalt slaget om Lissa (Fransk: Bataille de Lissa, italiensk: Battaglia di Lissa, kroatisk: Viška bitka) var et sjøslag som utspilte seg den 13. mars 1811 under Napoleonskrigene mellom en britisk fregattskvadron og en ganske mye større fransk-venetiansk flåtestyrke. Slaget ble utkjempet i Adriaterhavet, og motivet var herredømme over øya Vis (også kalt Lissa). Herfra hadde nemlig den britiske skvadronen forstyrret fransk skipsfart i Adriaterhavet. Franskmennene ønsket dessuten å kontrollere Adriaterhavet for å kunne forsyne en voksende hær i De illyriske provinser. I mars 1811 sendte de derfor ut en flåtestyrke som bestod av seks fregatter, flere mindre fartøy og en bataljon av italienske soldater.
Den invaderende franske styrken, under kommando av Bernard Dubourdieu, ble møtt av fire britiske skip stasjonert på øya under kommando av kaptein William Hoste. Hoste var en tidligere underordnet av Horatio Nelson, og hadde heist opp beskjeden "Remember Nelson" i det den franske styrken kom mot den. Med en manøver fikk Hoste Dubourdieus flaggskip gikk på grunn, før han også klarte å spre motstanderens skvadron. Dette har blant annet blitt beskrevet som "one of the most brilliant naval achievements of the war".Hoste, Sir William, Oxford Dictionary of National Biography, J. K. Laughton, hentet 22. mai 2008
Bakgrunn Napoleonskrigene, en rekke forbundne konflikter mellom keiser Napoléon og hans europeiske motstandere, hadde pågått i ni år da den femte koalisjonskrigen endte i 1809. Freden i Schönbrunn ga Napoleon herredømme over den siste delen av kystlinjene til Adriaterhavet som han til da ennå ikke hadde hatt kontroll over: De illyriske provinser. Dette formaliserte kontrollen som franskmennene de facto hadde hatt i Illyria siden 1805, og over hele Adriaterhavet siden Freden i Tilsit i 1807.Chandler s. 441 I fredsavtalen fra Tilsit hadde Russland gitt Frankrike kontroll over Den septinsulære republikk og trukket sine egne styrker fra området, noe som ga Napoleon bevegelsesfrihet i Adriaterhavet.Gardiner, s. 153 I Schönbrunn gjorde Napoleon De illyriske provinser til en del av det daværende France métropolitaine. Dermed kom provinsene under direkte fransk styre, til forskjell fra Napoleons italienske kongedømme, som i teorien var uavhengig, men som i praksis egentlig var under Napoleons kontroll.Henderson, s. 111 Denne formaliseringa tillot ham å frakte soldater og forsyninger til Balkan dersom ingen ytte motstand. Den franske hæren som ble bygget opp i De illyriske provinser, var muligens myntet på en invasjon av Det osmanske rike i samarbeid med Russland.Henderson, s. 111 I Tilsit hadde de to landene nemlig signert en avtale om å støtte hverandre mot osmanene. Chandler s. 441
Den britiske Royal Navy hadde hatt kontrollen over det meste av Middelhavet siden slaget ved Trafalgar i 1805. For å forstyrre forberedelsene av de franske styrkene i De illyriske provinser tok britene derfor kontroll over dalmantinerøya Vis i 1807. Med øya som base raidet de kystskipsfarten til Italia og Illyria. Disse angrepene endte med at dusinvis av skip ble oppbrakt.Gardiner, s. 154 Frankrike gikk til mottiltak ved å starte et stort skipsbyggingsprogram i italienske havnebyer, spesielt i Venezia, og sendte også ut egne fregatter for å beskytte skipsfarten. De fransk-venetianske styrkene, under kommando av Bernard Dubourdieu, var imidlertid ikke i stand til å få den mindre britiske styrken, under kommando av William Hoste, inn i en situasjon hvor Dubourdieus tallmessige overlegenhet kunne bli avgjørende. I stedet endte det i 1810 med at den britiske fregattskvadronen deltok i en rekke raid, som franskmennene svarte på.Henderson, s. 112 miniatyr|Kaptein Bernard Dubourdieu I oktober 1810 gikk Dubourdieu og 700 italienske soldater i land på Vis. Samtidig lette Hoste forgjeves etter den franske skvadronen i det sørlige Adriaterhavet.Woodman, s. 253 To britiske sjøkadetter, James Lew og Robert Kingston, var gitt kommandoen over øya. Sjøkadettene trakk seg tilbake til fjellene på øya sammen med øyas befolkning og forsyningene. Dubourdieu overlot den største byen, Port St. George, som nå var forlatt, til de italienske troppene.James, s. 256 De franske og italienske troppene brente flere av skipene på havna, og oppbrakte andre. Troppene var ikke på øya i mer enn sju timer, og trakk seg tilbake før Hoste kom igjen.Gardiner, s. 172 Resten av 1810 forløp rolig.
Tidlig i 1811 begynte raidene igjen. De britiske angrepene langs den italienske kysten fikk Dubourdieu til å forberede en ny invasjon av Vis. Dubourdieu utnyttet Montagus midlertidige fravær til å samle sammen seks fregatter og mange mindre båter. Ikke lenge etter gikk 500 italienske soldater under oberst Alexander Gifflenga i land på øya.Gifflengas fornavn er stavet forskjellig i ulike kilder, både Alexander og Alexandre er brukt. Skvadronen som Dubourdieu hadde samlet sammen, var ikke bare flere enn britene når det kom til menn; de hadde også dobbelt så mye ammunisjon.James, s. 360 Planen til Dubourdieu var å ta knekken på Hostes fregattskvadron, og deretter invadere og erobre øya. Dette ville fjerne den britiske trusselen i Adriaterhavet i flere måneder framover.
Slaget miniatyr|309x309px|Stillingene til franskmennene og italienerne (blått) og britene (lysebrunt) i åpningsstadiet av slaget. Dubourdieu fungerte som flaggkommandør i slaget, og ledet en skvadron på seks fregatter (fire med 40 kanoner og to med 32 kanoner), en 16-kanons brigg, to skonnerter, en sjebek samt to kanonbåter. Halvparten av skipene var fra den franske marinen, og den andre halvparten fra italienske skip. Oppå dette hadde skvadronen også 500 italienske soldater. Ettersom Montagu ikke var der, bestod Hostes skvadron av tre fregatter (en med 38 kanoner og to med 32 kanoner) samt et 22-kanoners postskip. Øya Vis forsvartes av et mindre nummer lokale tropper under kommando av to sjøkadetter.
Kaptein Gordon på HMS Active oppdaget Dubourdieus skvadron mens den var på vei mot Vis klokka 03:00 den 12. mars 1811. Den britiske skvadronen vendte mot vest og seilte på linje langs nordkysten av øya, rundt 800 meter fra strandkanten. Da klokka ble 06:00, kom Dubourdieu mot de britiske skipene fra nordøst i to divisjoner der skipet Favorite ledet divisjonen lengst mot vest. Dubourdieu hadde håpet å passere foran Active, skipet som ledet den britiske linja, for deretter å gå i veien for det britiske skipet med Danaé, skipet som ledet den andre divisjonen. Intensjonen var å bryte den britiske linja på to steder, for så å ødelegge den britiske skvadronen i kryssild.Gardiner, s. 173
I de tre påfølgende timene fortsatte skvadronene å holde kloss hold til hverandre. På grunn av den svake vinden ble farten begrenset til noe over tre knop.James, s. 360 Siden Hoste hadde vært en av Nelsons protesjéer, husket han den inspirerende effekten som Nelsons signal hadde hatt før slaget ved Trafalgar. Han heiste derfor sitt eget budskap: "Remember Nelson", noe som ble tatt i mot med stor jubel fra skvadronen.Henderson, s. 113 I det Dubourdieu kom nærmere Hostes styrke, innså han at det ville bli umulig å krysse baugen til Active på grunn av farten til britiske skipet. Han skjønte også at han ikke ville klare å bryte linja deres fordi de britiske skipene var såpass nære hverandre. Derfor bestemte han seg for å angripe det andre skipet i den britiske linja, som var Hostes flaggskip HMS Amphion. Dubourdieu hadde ikke bare en klar fordel av å ha flere skip til rådighet; han hadde også flere menn. Dersom han klarte å borde de britiske skipene, ville de italienske soldatene kunne overmanne britene. De første skuddene ble avfyrt rundt klokka 09:00. Da angrep britene de franske skipene Favorite og Danaé, noe de gjorde i flere minutter uten å møte motstand. Dubourdieu samlet soldatene sine i Favorites baug for å få størst effekt i det flaggskipet kom i kontakt med Amphion, og de skjøt derfor ikke tilbake.
Hoste forsto Dubourdieus plan, og så også at de franske hadde en tallmessig fordel. Han beordret derfor at en stor 140 mm haubits på Amphions dekk skulle fylles med ammunisjon til kanonen inneholdt over 750 muskettkuler. Adkins, s. 360 Da Favorite bare var noen få meter fra Amphions akterstavn, ga Hoste ordre om å fyre av kanonen. Skuddsalven fjernet de franske og italienske styrkene på baugen til Favorite. Flere døde, blant dem Dubourdieu samt alle fregattoffiserene. Dette etterlot kommandoen av Favorite til oberst Gifflenga. Henderson, s. 115 Mens Favorite og Amphion kjempet mot hverandre, fortsatte skuddene mellom den britiske bakdivisjonen og den franske ledivisjonen under ledelse av Danaé. Flere av de franske skipene kom i en vinkel som tillot dem å fyre løs på det bakerste skipet, HMS Cerebus.
Hostes manøver Etter Dubourdieus død beordret kaptein Péridier de franske og venetianske skipene til å angripe den britiske linja. Favorite ledet et forsøk på komme rundt Amphion og beskyte det på langs heller enn på tvers før det oppstod kryssild. Dette hadde også vært Dubourdieus opprinnelige plan. James s. 353 De gjenværende fransk-venetianske styrkene fulgte i Amphions ledelse, og forsøkte å ta fordel av sin tallmessige overlegenhet. Hoste var forberedt på at noe slikt kunne komme til å skje, og kommanderte de britiske skipene til å jibbe. Denne manøveren kom overraskende på de fransk-venetianske styrkene, og skapte kaos i formasjonene deres.Ireland s. 194 Favorite hadde mistet nesten hele offiserbesetningen, og klarte ikke å reagere raskt nok på manøveren. Dette førte til at de seilte inn på den steinete kysten av øya, og båten ble et totalvrak. Ireland s. 194
Tapet av Favorite førte til ytterligere forvirring blant de fransk-venetianske båtene. Derfor begynte formasjonen deres å løse seg opp, og den britiske skvadronen rykket fram foran motstanderne sine. De ledende franske skipene Flore og Bellona klarte imidlertid å komme innpå Amphion, som var bakerst på den britiske linja.Gardiner, s. 173 Da Amphion ble fanget mellom to fregatter, bremset dette den britiske linja nok til at den franske østdivisjonen, ledet av Danaé, var i stand til å slå til mot HMS Volage, som nå var det ledende britiske skipet etter å ha tatt over fra Cerberus i etter jibbingsmanøveren.Henderson, s. 116 Volage var mye mindre enn sin motstander, men var bevæpnet med 32-punds karronader. Disse forårsaket så mye skade på Danaé at det franske skipet ble tvunget til å trekke seg unna for å skyte fra en større avstand. Voltage fikk dermed ei svært ugunstig stilling, og skipet endte med å bare ha igjen én kanon å skyte med.James s. 354
Forfølgelsen miniatyr|Den avsluttende fasen av kampen. Det brennende skipet Favorite kan sees i bakgrunnen. Inskripsjoner av Henri Merke etter et maleri av George Webster, 1812