thumb|Will Rogers William Penn Adair «Will» Rogers (født 4. november 1879, død 15. august 1935) var en amerikansk cowboy, vaudevilleutøver, humorist, spaltist, samfunnsdebattant, og scene- og filmskuespiller.
Han ble kjent som «Oklahomas favorittsønn».Curtis, Gene (June 5, 2007). Rogers ble født inn i en fremtredende indianerfamilie i indianerterritoriet (nå en del av Oklahoma). Han reiste verden rundt tre ganger, spilte i 71 filmer (50 stumfilmer og 21 «talkies»),«RSU and Will Rogers Museum to Discuss Possible Merger» (Press release). og skrev mer enn 4 000 splater i landsomfattende aviser. I midten av 1930-årene beundret alle amerikanere Rogers. Han var den ledende politiske vittighet i sin tid, og den best betalte filmstjerne. Rogers døde i 1935 sammen med flyveren Wiley Post da deres lille fly styrtet i Nord-Alaska.Video: Man of the Year 1935: Will Rogers.
Rogers' vaudeville opptredener førte til suksess i Ziegfeld Follies, som i sin tur førte til den første av hans mange film-kontrakter. Hans landsomfattende avisspalter i 1920-årene og hans radio-opptredener økte hans synlighet og popularitet. Rogers var en forkjemper luftfartens utvikling. Han ga amerikanerne førstehånds beretninger om sine verdensomspennende reiser. Hans jordnære anekdoter og folkelig stil tillot ham å harsellere over gangstere, forbud, politikere, offentlige programmer, og en rekke andre kontroversielle emner på en måte som ble verdsatt av et nasjonalt publikum, uten at de ble fornærmet. Hans aforismer, formulert i humoristisk ble mye sitert: «Jeg er ikke medlem av et organisert politisk parti. Jeg er en demokrat.» En annen mye sitert i Will Rogers kommentar var: «Jeg kan ikke lage vitser. Jeg bare iakttar de styrende organer og rapporterer fakta»
Barndom venstre|miniatyr|250x250px|Det «Hvite Huset ved Verdigris River», hvor Will Rogers ble født i nærheten Oologah, Oklahoma Rogers ble født på Dog Irion Ranch i indianerterritoriet nær dagens Oologah i Oklahoma. Huset han ble født i var blitt bygget i 1875, og var kjent som «det Hvite Huset ved Verdigris River». Hans far Clement Vann Rogers (1839–1911) var dommer på indianerreservatet, og engasjerte seg også i det politiske liv. Moren Mary-America (1838–1890) var født Schrimsher. Begge foreldrene hadde aner som var delvis Cherokee.Yagoda, p. 8 Rogers vitset med at hans forfedre kom ikke over med «Mayflower», men de «møtte båten».«Adventure Marked Life of Humorist». Hans mor døde da Will var 11 år gammel, og faren giftet seg på nytt et par år senere.
Rogers var den yngste av åtte barn. Han ble oppkalt etter Cherokee-lederen Col. William Penn Adair. Bare tre av hans søsken, søstrene Sallie Clementine, Maude Ethel, og Kan (Maria) vokste opp
Will Rogers gikk på skole i Willow Hassel i Neosho, Missouri, og Kemper Military School i Booneville, Missouri. Han var en flink student og en ivrig leser av The New York Times, men han droppet ut av skolen etter 10. klasse. Han hevdet senere at han var en dårlig elev, og sa at han «hadde studert the Forth Reader i ti år». Han var mye mer interessert i cowboyliv og hester, og lærte seg å kaste lasso.
Første jobber Rogers jobbet på hjemgården Dog Iron Ranch i et par år. Mot slutten av 1901 dro han hjemmefra sammen med en kamerat for å finne seg arbeid som gauchoer i Argentina. De kom i Argentina i mai 1902 og tilbrakte fem måneder i Argentina, der de forsøkte å slå seg opp som rancheiere i Pampas. Rogers og partneren tapte alle pengene sine, og Rogers sa senere at «[j]eg skammet meg for mye til å skrive hjem og be om mer penger». De to vennene skilte lag, og Rogers seilte til Sør-Afrika. Det har ofte blitt hevdet at han red inn hester for den britiske hæren der, men dette kan ikke stemme ettersom han kom til Sør-Afrika tre måneder etter at Boerkrigen hadde tatt slutt.The New York Times. 3. oktober 1915. s. 90: «Chewing Gum and Rope in the Temple». Rogers fikk arbeid på James Picciones ranch i nærheten Mooi-elven i Pietermaritzburg-distriktet i Natal.Yagoda, Ben (1993). Will Rogers: A Biography, s. 56
Rogers viste flere ferdigheter, og var en utrettelig arbeider. Han turnerte med foredrag. The New York Times publiserte hans ukentlig avisspalte fra 1922 til 1935.«Will Rogers: Weekly Articles» . Fra 1926 ble hans korte «Will Rogers Says» lest av førti millioner avislesere. Han skrev ofte for den eksklusive avisen The Saturday Evening Post hvor Rogers rådet amerikanerne til å omfavne pionertidens verdier av naboskap og demokrati på innenriksfronten, men gå klar av utenlandsk påvirkning. Han tok en sterk, populære innstlling til luftfart, inkludert et militært flyvåpen som hans flygende venn, General Billy Mitchell forsvarte.
Vaudeville miniatyr|302x302px|Will Rogers, bildet er tatt før 1900 Under en tur til New York besøkte han Madison Square Garden da en villhest brøt ut av scenen og begynte å løpe inn inn i salen. Rogers fikk bundet hesten til publikums store glede. Bragden førte til førsteside oppslag i aviser og ga ham verdifull publisitet og et publikum som ønsket å se mer. Willie Hammerstein så denne vaudeville og signerte kontrakt med Rogers for å opptre med en Ponni på på Victoria Roof som bokstavelig talt var en takterrasse. I det neste tiåret arbeidet Rogers femti uker i året på takterrassen og på byens utallige vaudeville-teatre. miniatyr|Will Rogers, foto Underwood og Underwood I 1908 giftet Rogers seg med Betty Blake (1879–1944), og paret fikk fire barn: i Will Rogers, Jr, Maria Amelia, James Blake, og Fred Stein. Will Jr. ble en helt under første verdenskrig, han spilte med sin far i to filmer og ble medlem av Kongressen. Mary ble en Broadway-skuespiller, og Jim journalist og ranch-eier; Fred døde av difteri i en alder av to år. Familien bodde i New York, men tilbrakte somrene i Oklahoma. I 1911 kjøpte Rogers en ranch på 81 mål for 500 dollar; ranchen lå i nærheten av Claremore, Oklahoma, og planen hans var å tilbringe pensjonstilværelsen der.
Høsten 1915 begynte Rogers å dukke opp i Florenz Ziegfelds Midnight Frolic show. Dette var en revy som ble spilt i en nattklubb i etasjen over Ziegfelds New Amsterdam Theatre, forestillingene startet ved midnatt, og var populære både blant kjendiser og blant andre som frekventerte stedets uteliv. På dette tidspunktet hadde Rogers finpusset stilen sin. Standup-monologene hans om dagens nyheter fulgte samme mønster hver kveld. Han dukket opp på scenen i sitt cowboy-antrekk mens han nonchalant svingte med en lasso og sa, «Vel, hva skal jeg snakke om? Jeg har ikke fått noe morsomt å si. Alt jeg vet er det jeg leste i avisene.» Deretter slo han vitser basert på de siste nyhetene.
Han opptrådte på New Amsterdam frem til 1916, da Rogers' økende popularitet førte til et engasjement på den mer berømte Ziegfeld Follies. På dette stadiet var Rogers' opptreden strengt fysisk, en vising av dristig ridning og smarte triks med sin lasso. Han oppdaget at publikum identifiserte cowboyen som den erketypiske amerikaner—utvilsomt hjulpet av Theodore Roosevelt's bilde som cowboy. Rogers cowboy var en fri mann uten institusjonelle begrensninger, uten byråkrati. Da han kom tilbake til USA og arbeidet han ned Wild West show la han merke til at publikum var like fascinert av hans Oklahoma triks. I 1916 var han en stjerne i Ziegfelds Follies på Broadway, og han flyttet til satire. Under en forestilling med President Woodrow Wilson tilstede, improviserte han en «setning» fra presidentens politikk som fikk Wilson, og hele salen til å juble, og han viste sine bemerkelsesverdige ferdigheter i vittig kommentarer om aktuelle hendelser.
En lederartikkel i New York Times sa at «I Will Rogers i dårskap viderefører en tradisjon fra Aristofanes, og er ikke uverdig».«Give A Thought To Will». Rogers Begynte med også med stumfilmer, spilte for Samuel Goldwyn's selskap Goldwyn Pictures. Han gjorde sin første stumfilm, Laughing Bill Hyde, filmet i Fort Lee, New Jersey, i 1918. Mange tidlige filmer ble tatt opp i nærheten av New York så Rogers kunne gjøre filmopptak, men fortsatt øve og opptre i The Follies. Han opptrådte i de fleste av Foliies fra 1916 til 1925.
Filmer Hollywood oppdaget Rogers i 1918, og Samuel Goldwyn ga ham tittelenrollen i Laughing Bill Hyde. En treårskontrakt med Goldwyn, på tre ganger Broadwaylønn, førte til at Rogers flyttet vestover. Han kjøpte en ranch i Pacific Palisades og sette opp sitt eget produksjonsselskap. Mens Rogers likte å spille stumfilmer som hadde sine åpenbare begrensninger, stillhet—ikke det sterkeste medium for ham, etter å ha fått sin berømmelse som en kommentator på scenen. Det hjalp litt at han skrev flere av de mange gode setninger som ble vist i filmene hans. I 1923 startet han en ett-års periode for Hal Roach og laget 12 filmer, Blant filmene han laget i 1924 var to regissert av Rob Wagner: Teo Wagons Both Covered Going Congress og Our Congressman. Han laget to andre stumfilmer og en reisebok-serie i 1927, og kom ikke tilbake til skjermen før hans tid i "talkies' begynte i 1929.
Han gjorde 48 stumfilmet, men med lydfilmen i 1929, ble han en topp stjerne der også Hans første lydefilm, They Had to Se Paris (1929) gav ham til slutt anledning til å utøve sin verbale magi. Han spilte en vadmel bonde (State Fair) i 1933, en gammeldags lege (Dr. Bull) i 1933, banksjef i en liten by (David Harum) i 1934, og en rustikk politiker (Judge Priest) i 1934. Han var også med i County-Chairman (1935),'"Steamboat Round the Bend (1935), og In Old Kentucky (1935). Hans favorittregissør var John Ford.
Rogers opptrådte 21 spillefilmer sammen slike kjente utøvere som Lew Ayres, Billie Burke, Richard Cromwell, Jane Darwell, Andy Devine, Janet Gaynor, Rochelle Hudson, Boris Karloff, Myrna Loy, Joel McCrea, Hattie McDaniel, Ray Milland, Maureen O'sullivan, ZaSu Pitts, Dick Powell, Bill «Bojangles» Robinson, Mickey Rooney, og Peggy Tre. Han ble tre ganger regissert av John Ford. Han dukket opp i tre filmer med sin venn Stepin Fetchit (alias Lincoln T. Perry): David Harum (1934), Judge Priest (1934) og The County Forman (1935).Lamparski, Richard (1982).
Hans stemme ble stadig mer kjent for publikum, han var i utgangspunktet istand til å spille uten normal makeup. I hver film kom hans kjente kommentarer om tidens politikk . Den rene moralske tone av hans filmer førte til at ulike offentlige skoler lot sine klasser ta fri i løpet av skoledagen for å se på noen av dem. Hans mest uvanlige rolle kan ha vært i den første lydfilmen av Mark Twain's roman, A Connecticut Yankee in King Arthur's Court. Hans popularitet steg til nye høyder med filmer som Young as you Feel, Judge Priest, og Life Begins at 40 med Richard Cromwell og Rochelle Hudson.
Rogers jobbet på Dog Iron Ranch i et par år. Nær slutten av 1901, han og en venn forlot hjemmet med ambisjoner om å arbeide som gauchos i Argentina. De kom i Argentina i mai 1902, og tilbrakte etter fem måneder i Argentina, forsøkte å bli eiere av en ranch i Pampas. Rogers og hans partner mistet alle pengene sine, og i hans ord, «jeg skammet meg over å skrive hjem og be om mer,» så de to vennene skilte lag og Rogers seilte til Sør-Afrika. Det er ofte hevdet at han tok en jobb for å stjere hester for den Britiske Hæren, men Boer-Krigen var over tre måneder tidligere. Rogers fikk faktisk arbeid på James Piccione's ranch i nærheten Mooi-elven i Pietermaritzburg - distriktet i Natal.
Aviser og magasiner Rogers viste flere ferdigheter, og var en utrettelig arbeider. Han turnerte med foredrag The New York Times syndikert hans ukentlig avisspalte fra 1922 til 1935. Going Daily i 1926, hans korte «i Will Rogers Says» nådde førti millioner avislesere. Han skrev ofte for masse-sirkulasjon eksklusive magasinet The Saturday Evening Post hvor Rogers rådet amerikanerne til å omfavne the frontiertudens verdier av naboskap og demokrati på innenriksfronten, men gå klar av utenlandske påvirkninger. Han tok en sterk, populære innstilling til luftfart, inkludert et militært flyvåpen som hans flygende kompis General Billy Mitchell til forsvart