Labarna I var en hettittisk konge som regjerte i første halvdel av det 17. århundre f.Kr.Forlanini 2010, s. 122 I senere hettittiske tradisjoner fremstilles han som den første herskeren som etablerte det hettittiske kongedømmet som en regional stormakt, blant annet gjennom erobringen av den eldre bystaten Purushanda og flere andre byer sørvest for de hettittiske kjerneområdene i det sentrale Anatolia. Navnet Labarna ble senere brukt som en kongelig tittel av hans etterfølgere, mens navnet til hans hustru, Tawananna, tilsvarende ble brukt som tittel for senere hettittiske dronninger.
Kunnskapen om Labarna er imidlertid begrenset og usikker. Det finnes ingen bevarte dokumenter eller inskripsjoner fra hans egen regjeringstid, og han er bare omtalt i et lite antall senere kilder. De tilgjengelige opplysningene gjør det derfor bare mulig å gi en delvis rekonstruksjon av hans liv og historiske rolle.
Bakgrunn alt=|miniatyr|Mulige migrasjonsruter for de indo-europeiske proto-hettittene som ankom Anatolia i andre halvdel av det 4. årtusen f.Kr. Den eksisterende kunnskapen om hettittenes opprinnelse stammer hovedsakelig fra studiet av det hettittiske språket, som tilhører en svært tidlig utviklet gren av den indo-europeisk språkfamilien. Dette gjør at man kan spore hettittenes forfedre til den første indo-europeiske innvandringen til Anatolia, som trolig fant sted en gang mellom 3500 og 3000 f.Kr.Kroonen, Barjamovic & Peyrot 2018, s. 5. Det var neppe snakk om en indo-europeisk invasjon, men heller en infiltrasjon av et mindre antall individer hvis språk spredte seg blant den opprinnelige befolkningen og etter hvert utviklet seg til en av regionens dominerende språkgrupper. De indo-europeiske innvandrerne etablerte seg blant den opprinnelige anatoliske befolkningen, deriblant de ikke-indo-europeiske hattianerne og hurrittene, og dannet etter hvert distinkte grupper med separate språk, inkludert hettittisk, luvisk og palaisk. Det finnes imidlertid ingen bevarte skriftlige kilder fra denne tidlige perioden, og den første konkrete informasjonen om den lingvistiske situasjonen i det sentrale Anatolia stammer fra rundt 1900 f.Kr., da assyriske handelsmenn begynte å etablere egne handelskolonier i regionen Bryce 2005, s. 13-14. Det har imidlertid blitt fremmet en hypotese om at den lokale anatoliske befolkningen hadde utviklet et rudimentært, hieroglyfisk skriftspråk som allerede var i bruk da assyrerne brakte sin egen skrifttradisjon til regionen. Årsaken til at ingen tekster skrevet med dette skriftspråket har overlevd til vår tid, skal ifølge denne teorien være at disse ble skrevet på lett forgjengelige trestykker. Se Waal (2012). Selv om det rikholdige tekstmaterialet fra disse koloniene er skrevet på assyrisk språk, og hovedsakelig omhandler assyrernes egne handelsaktiviteter, finner man også referanser til et betydelig antall lokale innbyggere. Noen av disse har tydelig indo-europeiske navn, mens andre bærer ikke-indo-europeiske navn, noe som tyder på en lokal samfunnsstruktur der ulike språk- og kulturtradisjoner eksisterte side om side.Kroonen, Barjamovic & Peyrot 2018, s. 4
Den viktigste assyriske handelskolonien var lokalisert i Kanesj, en av Anatolias mektigste bystater. Denne byen, som hettittene kalte Neša, hadde også status som et senter for hettittisk språk, noe som går fram av det faktum at hettittene selv kalte språket sitt «nesittisk».Bryce 2005, s. 15 Mens Kanesj dominerte regionen rundt Kizilirmak-elvens sørlige bøyg i det sentrale Anatolia, utgjorde bystaten Zalpa (alternativt kalt Zalpuwa, en term som også brukes om den omkringliggende regionen) en maktpolitisk motpol med sitt hegemoni over området rundt Kizilirmaks utløp i Svartehavet.Bryce 2009, s. 785 Zalpa ser ut til å ha vært et viktig senter for hattisk språk og kultur, og selv om byen sannsynligvis lå for langt nord til å ta del i det assyriske handelsnettverket, utgjorde den likevel en maktfaktor som tidvis kunne gjøre seg gjeldende over en større del av det anatoliske platået.Barjamovic 2011, s. 117-120. Ifølge Anitta-teksten skal kong Uhna av Zalpa ha inntatt og plyndret Kanesj, sannsynligvis rundt 1836 f.Kr.
En viktig politisk utvikling fant sted på midten av 1700-tallet f.Kr., da Kanesj ble erobret av et dynasti fra byen Kussara under ledelse av kong Pithana og sønnen Anitta. Anitta gjorde etter hvert Kanesj til sin nye hovedstad, hvorfra han gjennomførte en serie hærtog som kulminerte i erobringen av Zalpa og førte til at han sikret seg herredømmet over store deler av det anatoliske platået helt opp til Svartehavskysten.Bryce 2005, s. 35-40 Dette storriket kan på mange måter betraktes som en forløper for det hettittiske kongedømmet, selv om det ikke var av lang varighet: etter Anittas død rundt 1725 f.Kr. tok det bare et par tiår før en ukjent fiende ødela KanesjVeenhof & Eidem 2008, s. 143–145 en gang mellom 1710 og 1705 f.Kr.Forlanini 2010, s. 121, fotnote 28 Denne kollapsen førte også til at assyrernes handelsaktivitet og produksjon av skriftlige dokumenter opphørte, noe som innledet en historisk mørketid med en total mangel på samtidige kilder i det påfølgende trekvart århundret. Dette gjør også at man vet svært lite om den politiske og sosiale situasjonen i Anatolia mens Labarna var politisk aktiv, ettersom det først var under hans etterfølger, Hattusili I, at hettittene tok i bruk kileskrift for å komponere egne tekster.
Et av de få håndfaste holdepunktene man har fra denne mørketiden er en tydelig kulturell og religiøs kontinuitet mellom Kanesj og det senere hettittiske kongedømmetKulakoglu 2014, s. 86-87, noe som kan være en indikasjon på at deler av den hettittiske kongefamilien hadde sin opprinnelse i Anittas gamle hovedstad. Ifølge denne teorien skal medlemmer av Kanesjs gamle elite ha søkt tilflukt i omkringliggende byer etter hjembyens fall, hvorpå disse byene etter hvert dannet utgangspunktet for det blivende hettittiske riket. Kussara og Hurma peker seg i denne sammenheng ut som sannsynlige destinasjoner for den fordrevne eliten fra Kanesj. Deres framtredne rolle i den tidligste gammelhettittiske litteraturen indikerer at de spilte en viktig rolle i den hettittiske riksdannelsenForlanini 2007, s. 274 og Forlanini 2010, s. 122, samtidig som Kussaras status som Anittas opprinnelige hjemsted må ha gjort denne byen til et åpenbart tilfluktssted for de som unnslapp Kanesj da byen ble ødelagt. I tillegg til den åpenbare innflytelsen fra Kanesj, er det også påvist at det gammelhettittiske kongedømmet mottok viktige impulser fra Zalpa i nord. Dette ses først og fremst gjennom flere kultiske tekster fra gammelhettittisk tid, hvor det er et sterkt fokus på hattiske religiøse ritualer med konkret geografisk tilknytning til Zalpa og lokaliteter i den omkringliggende regionen.Forlanini 1984 Denne påfallende hettittiske interessen for hattisk religion og kultur i området rundt Svartehavskysten har i sin tur gitt næring til en teori om at det hettittiske riket som Labarna bidro til å stifte kan ha blitt dannet på grunnlag av en allianse mellom et sørlig dynasti med opphav i Kanesj og et nordlig dynasti med hattisk bakgrunn fra Zalpa.Forlanini 2007, s. 279
Kilder Labarna blir bare omtalt i et fåtall kilder som ofte er fragmentariske og vanskelige å tolke. Det faktum at ingen av disse stammer fra hans egen samtid, samtidig som flere av dem bærer preg av å være litterære komposisjoner, gjør at det hersker betydelig usikkerhet om deres historiske pålitelighet.
Telipinu-proklamasjonen Den viktigste kilden som omhandler Labarnas karriere er Telipinu-proklamasjonen. Dette er et kongelig edikt utstedt av kong Telipinu (r. 1525-1500 f.Kr.) i en situasjon der en lang rekke blodige intriger hadde satte dype spor i den hettittiske kongefamilien, og Telipinu selv nylig hadde kommet til makten gjennom en sammensvergelse. Ediktet som helhet fungerte dermed først og fremst som en apologi for Telipinus egen legitimitet som hersker, hvor han blant annet tok avstand fra fortidens blodsutgytelse ved å kodifisere arvefølgereglene og derved legge et grunnlag for mer ordnede forhold ved framtidige maktskifter.Liverani 1977, s. 105-131 I den forbindelse kommer han med en innledende oppsummering av hettittenes tidlige historie fra og med Labarnas regjeringstid:
Labarna framstilles her som en mektig erobrer hvis bedrifter etablerte hettittenes hegemoni i Anatolia. Denne framstillingen har i all hovedsak blitt godtatt av moderne historikere, bortsett fra tilhengerne av en alternativ teori, opprinnelig lansert av Heinrich Otten, som avviser at Labarna i det hele tatt eksisterte som en historisk person.Otten 1968, s. 104 Ifølge Ottens teori var Telipinu-proklamasjonens Labarna i realiteten identisk med den neste kongen i den hettittiske kongerekken, Hattusili I. Siden Hattusili ved flere anledninger brukte betegnelsen «Labarna» om seg selv, hevdes det at Telipinu ble forledet til å tro at det dreide seg om to separate herskere, mens begge navnene i virkeligheten refererte til én og samme person. En lignende hypotese har blitt framsatt av Mario Liverani, som argumenterer for at "Labarna" var en fiktiv idealhersker fra en mytisk fortid hvis funksjon var å danne en kontrast til senere kongers feilsteg. Trevor Bryce påpeker imidlertid at det var knapt 150 år som skilte Labarna og Telipinu i tid, og at det ikke er sannsynlig at hettittene under Telipinu skulle være så uvitende om sin egen nære fortid.Bryce 2005, s. 65 Funnet av et korsformet segl fra 1300-tallet f.Kr. som sømløst integrerer Labarna og hans hustru Tawananna i en samlet framstilling av rikets tidligste konger og dronninger har ytterligere svekket grunnlaget for disse teoriene, slik at innvendingene mot Labarnas eksistens i dag stort sett har falt bort.Se Beal 2003, s. 13, fotnote 2 og Knapp 2015, s. 74, fotnote 3
Korsseglet miniatyr|Korsseglets bakside. Labarna og Tawananna står oppført i den øverste korsarmen.|241x241pk Det såkalte korsseglet er kjent fra en serie avtrykk funnet i Hattusa på 1980-tallet og publisert i 1993.Bryce 2005, s. 406–408 Seglet tilhørte kong Mursili II (r. 1321–1295 f.Kr.), og var tosidig med fire korsarmer festet til et sentralt midtfelt. Midtfeltet på seglets forside viser Mursilis eget navnetrekk, omgitt av navnene til flere generasjoner av hans forfedre på de respektive korsarmene.Dinçol et al. 1993, s. 93 og 96 På baksiden preges midtfeltet av navnene til Mursilis foreldre, kong Suppiluliuma I og dronning Henti, mens korsarmene bærer navnene til fire gammelhettittiske herskere og deres respektive dronninger.Dinçol et al. 1993, s. 96 Disse kongene er henholdsvis Mursili I, Hattusili I, Labarna I, og en ellers ukjent hersker kalt Huzziya,Dinçol et al. 1993, s. 105–106 som alle regjerte mellom tre hundre og fire hundre år før Mursili IIs egen regjeringstid. Årsaken til at han inkluderte disse gammelhettittiske kongene i sitt personlige segl lå sannsynligvis i et ønske om å underbygge sin egen legitimitet. Ved å understreke forbindelsen mellom seg selv og de herskerne som i sin tid hadde lagt grunnlaget for det hettittiske kongedømmet, kunne Mursili vise til at han oppfylte et herskerideal som gikk helt tilbake til fordums mektige storkonger.Dinçol et al. 1993, s. 104