thumb|Kirken med gotisk kor og tårn sett fra øst Koret i Stavanger domkirke er en enskipet steinbygning bygget i gotisk stil. Koret er bygd som en forlengelse av skipet, som er i romansk stil. Det er bygd på 1200-tallet.
Mellom steinhvelvet og taket er det et loft. Det er to store tårn i øst. I begge tårnene er det rom nederst og tårnrom øverst. Rommet i nord er omtalt som preste-sakristi og rommet i sør som dåps-sakristi og lager. Under sakristiene er det kjellere. Mellom tårnrommene er det en hems.
I overgangen mot skipet er det et åttekantet tårn på hver side. Det nordlige åttekantete tårnet har trapper opp til loftet, og det var mulig å gå herfra over steinhvelvet til tårnrommene - over "en slags låvebro". Det var fram til omkring 1939 også mulig å gå gjennom en dør, og inn på loftet som var over kirkeskipet. Døra er nå murt igjen og loftet over kirkeskipet er fjernet. Det åttekantete tårnet i sør er trolig laget for å skape symmetri, og har ingen kjent funksjon.
Under koret var det en gravkjeller, som er ombygd til møtelokale.
Det romanske koret Gerhard Fischer mente i 1964 at det (romanske) koret ble påbegynt først og at en så bygde skipet vestover i en romansk stil, sannsynligvis under ledelse av en byggmester fra England.Gerhard Fischer: Domkirken i Stavanger, Kirkebygget i middelalderen, Oslo, 1964., side 64.
Fram til brannen hadde kirken et kvadratisk romansk kor med sidelengder på 11,5 m. Østveggen i det romanske koret ble funnet under utgravingene i 1967.Perry Magnor Rolfsen: Arkeologisk undersøkelse under Stavanger Domkirkes kor 1967-1968, Bergen, 10.2.1968 Perry Rolfsen: Stavanger domkirke – en arkeologisk utgravning under koret; Viking, Norsk arkeologisk årbok, 2022 Åpningen i korbueveggen mot skipet var på 3,4 m bred.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse. Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, høsten 1997, side 46. Også høyden ble økt betydelig.
Rester av taket var bevart på korbueveggen fram til korbueveggen ble revet i 1869. Restene viste at taket var en del lavere enn dagens tretak, men høyere enn dagens steinhvelv.Arne Kvitrud: Stavangers hjerte i vikingtid og middelalder, 2024, side 89 - https://kvitrud.no/Stavangers%20hjerte.pdf
Under koret var det en krypkjeller uten vinduer. Det var for trangt til at de kunne ha begravelser der (gravkjeller), eller å ha alter (krypt).Arne Kvitrud: Stavangers hjerte i vikingtid og middelalder, 2024, side 86 - https://kvitrud.no/Stavangers%20hjerte.pdf
Arne Kvitrud mente at det romanske koret ble tatt i bruk om lag år 1100, før resten av kirken.Arne Kvitrud: Stavangers hjerte i vikingtid og middelalder, 2024, side 84 - https://kvitrud.no/Stavangers%20hjerte.pdf
Etter brannen ble det romanske koret revet, men de nederste delene av grunnmuren ble bevart, og brukt videre i det gotiske koret som ble bygd med samme bredde.
Det gotiske koret thumb|220px|Hode med hertugkrone i form av rosekrans, i koret. Det er trolig hertug (konge fra 1299) Håkon (V) Magnusson Skulpturen er senest fra 1299.
Det har tradisjonelt vært antatt at det gotiske koret ble bygd etter bybrannen i 1271 eller 1272. I 2025 ble det gjort dateringer av kalkmørtel i steinhvelvet. Brenningen av mørtelen ble datert til perioden 1216–1271 med 99.7% sannsynlighet.Gerard T. Barrett, Bettina Ebert, Kerry Allen: Radiocarbon mortar dating of newly uncovered medieval ceiling paintings at Stavanger Cathedral, Norway, Journal of Cultural Heritage, Volume 71, 2025, side 407 - https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S1296207424002711 I så fall kan koret ha blitt bygd etter en litt eldre brann. Det kan også ha gått noen år fra kalken ble brent til den ble brukt.Arne Kvitrud: Når ble det gotiske koret i Stavanger domkirke bygd? Stavanger, 2025. Det er i 2025 fortsatt uavklart når byggingen av det gotiske koret ble påbegynt.
Etter brannen ble deler av østveggen i skipet og det romanske koret revet. Koret ble forlenget til en innvendig lengde på 20,5 m. Bredden innvendig er åtte meter. Det ble bygd i en ny stilart – gotikk. Det ble også bygget to tårn i øst. Korets åpning mot skipet ble øket til 5,8 m under restaureringen i 1869. Før restaureringen var det en mindre åpning med en halvbue øverst.
Koret var trolig ferdigstilt før biskop Arnes død i 1303.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1997, side 44. Byggmesteren har trolig hentet sine forbilder fra Nordøst-England.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1997. Enkelte forhold kan tyde på at det er kommet til nye byggledere på slutten av arbeidet, men det meste er bygget av den samme mesteren.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1997.
Korets funksjoner Korets funksjon i middelalderen var som tilholdssted for korprester. Koret er omtalt omkring 1205 som sanghuset.Fortellingen er i baglersagaene i Eirspennill fra ca. 1300–1325 og Skálholdtsbok yngsta fra ca. 1450. Det er noen nyanser, men hovedinnholdet er det samme. I den korte Eirspennill på heimskringla.no er teksten: þá hljópu þeir í Svithunskirkju ok upp í stöpulinn. Som oversatt blir: Da løp de i Svithunkirken og opp i klokketårnet. I Skálholdtsbok yngsta på heimskringla.no er teksten: þa hlupo þeir j Suithunskirkiu ok jnnaʀ j stỏpulinn… þeir gengo oʀ stỏplinum ok jnnaʀ j saunghusit. Som oversatt blir: Da løp de i Svithunkirken og inn i klokketårnet… De gikk ut av klokketårnet og inn i koret. Korprestene hadde daglig gudstjenester og forbønner.
Arne Kvitrud mente i 2024 at Domkirken ble påbegynt som en klosterkirke, der prestene levde som munker etter regler laget Benedikt av Nursia. Stavanger ble et bispedømme omkring 1130. Domkirken ble da en klosterkatedral, der klosterprestene var korprester. Klosterfellesskapet ble oppløst omkring 1230, og førte til opprettelsen av domkapitlet og Olavsklosteret.Arne Kvitrud: Stavangers hjerte i vikingtid og middelalder, 2024, side 88 - https://kvitrud.no/Stavangers%20hjerte.pdf
Brannen var direkte foranledningen til at koret ble utvidet. Samtidig brukte biskopen brannen som påskudd for å få avlatsprivilegier, som kunne gis til de støttet byggingen økonomisk.
I tiden fra det romanske koret ble bygget til sluttet av 1200-tallet hadde det likevel skjedd en del endringer. Innføringen av tiende gjorde at kirkene ble rikere enn tidligere. Samtidig samlet kirkene seg opp inntektsgivende eiendommer over tid. En fikk råd til å ansette flere korprester, domkapitler ble opprettet og prestene skulle helst ha plass i koret. Det kan også være at noen av byens rikeste fikk plass her. Et større kor ga også mulighet til å plassere altere i koret for populære helgener, der prestene kunne ha messe. Endringer i liturgien krevde også mer plass. Korsang ble mer vanlig, og de trengte plass. Større kor ble også et symbol for kirkens økte makt i samfunnet.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1997, side 192ff.
Alle de norske domkirkene fikk forlenget koret i løpet av 1200-tallet.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1997, side 197.
Materialbruken Det er opprinnelig brukt to typer naturstein. De samme typene er delvis brukt til restaureringene. I tillegg er det brukt flere klebersteinstyper til reparasjoner og restaureringer.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1997, side 40.
Den mørke grønne steinen er grønnskifer, og er trolig fra gården Ertenstein på Rennesøy. Den er brukt utvendig i koret. Den samme steintypen er også benyttet mye i skipet, og i Sørbø kirke. Det kan være gjenbrukt stein fra det romanske koret.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1997, side 40ff.
Den lysere klebersteinen har mange fargetoner og markerte åremønstre av brune striper, som likner på marmorering. Liknende stein er brukt på Utstein kloster. Det har vært foreslått at den kommer fra Fjøløy på Mosterøy, men det er ikke noe steinbrudd der i dag en kan sammenlikne med. I korets innside er denne steintypen enerådende, og på utsiden dominerer den.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1997, side 41ff.
En steinblokk inneholder både den grønnlige og den lysere marmorerte steinen. De to typene kan da komme fra samme steinbrudd.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1997, side 40f.
Veksling mellom steintyper er ikke brukt som estetisk virkemiddel.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1997, side 43.
Hvelvene med søyler, konsoller, kapitéler, sluttsteiner og hvelvkapper thumb|Hvelvene i koret i Stavanger domkirke. Foto: Zairon, 2013. Taket er ikke så høyt som idealene i den gotiske stilen tilsier, men har vært styrt av høyden på skipet.
Den øverste delen av veggene og taket er støttet av søyler. Søylene starter i høyde med undersiden av vinduene i konsoller som er festet til veggene. Fra konsollet går det en søyle opp til et kapitél. Fra hvert kapitél går det to eller tre søyler som er knyttet sammen med søylene fra den motstående veggen, øverst i taket. Koblingen i taket kalles for sluttsteinen. Hvelvene er spissbuede øverst. Denne typen søyler kalles hengesøyler. Konsollene har mest en dekorativ funksjon, mens kapitélene bærer lasten fra søylene.
Over søylene ligger hvelvkappen. Det er den hvitkalkede delen av taket på bildet ved siden av. Hvelvkappen er laget av flate natursteiner som er kilt sammen. De er laget av en fransk type der alle steinene i en hvelvkappe er lagt parallelt. Selv om den omtales som en fransk type ble den også brukt i England, som i englekoret i Lincolnkatedralen.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1997, side 68f. Hvelvets gurter har vært forgylte og rødmalte.Thor Bendz Kielland: Stavanger domkirke: en historisk-arkeologisk utredning, 1933, vedlegg. Kalken på gurtene ble fjernet under restaureringen på 1840-tallet. Oppsiden av hvelvet er dekket av vertikaltstilte skiferheller eller teglsteiner.
Konsollene, kapitélene og sluttsteinene har utsmykking med blader og stengler. Det er brukt flere typer blader, også bladtyper som var umoderne da koret ble bygget. Morten Stige så for seg at de enkleste ble hogd av lokale håndverkere. Utenlandske byggmestre utnyttet derimot sine nyeste impulser på detaljer, som ble mer moderne.Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse, Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1997, side 83. Bladverket i kapitélene (på engelsk stiffleaf-type) er typisk for perioden 1190 til 1250. I England var typen lite brukt etter 1250. På konsollene er det også samme type blader, men her er det mest av mer naturalistiske bladtyper, som ble utviklet på slutten av 1200-tallet. Sluttsteinene har også stiffleaf, med varierende detaljering. To har stengler som vokser fra kanten og innover, og to som vokser innenfra og utover.
Vinduer, glassmalerier og belysning thumb|Østvinduet i Stavanger domkirkes kor. Foto: Zairon, 2013. Koret er delt inn i fem traveer. Det er ett grindverksvindu i hver travé. De har to spissbuede lansetter (høye og slanke vinduer med en spiss bue på toppen) med en rosett (flere små vinduer formet sammen som en rose) over. Østvinduet har fire spissbuede lansetter med tre rosetter over.
En har flere varianter av vinduer, men ingen har identiske mål. Noen av rosettene har fem blader, mens andre har seks.