thumb|Den britiske slagkrysseren HMS «Invincible» Slagkrysser er en type krigsskip utviklet på begynnelsen av det 20. århundre, først introdusert av Royal Navy. Konseptet var et krigsskip med bevæpning på linje med slagskip, men med lettere pansring for å oppnå større fart. Tanken var at slagkryssere skulle bruke større slagkraft og rekkevidde til å ødelegge fiendtlige kryssere og samtidig være raske nok til å unnslippe slagskipene. Slagkrysseren ble utviklet som en etterfølger for den eldre panserkrysseren, og utviklingen av den nye skipstypen hang sammen med utviklingen av dreadnought-slagskipet. De første slagkryssere, som begynte med HMS «Invincible», ble opprinnelig beskrevet som «dreadnought-kryssere» (dreadnought cruiser).
Slagkrysserne hadde samme type store kanoner som slagskipene, og de var generelt like store og like dyre som de samtidige slagskipene. Man hadde kuttet ned på pansringen i skroget og på antallet av kanoner, for å ha høyere hastighet, som ble oppnådd med kraftigere maskineri, en slankere skrogform og altså mindre vekt. De første slagkryssere hadde tynnere pansring enn de samtidige slagskipene, dermed var ikke slagkrysserne i stand til å motstå granater tilsvarende sin egen hovedbestykning. Sjømilitært sett var skipene «ubalansert», ettersom de kunne forårsake mer skade på andre enn hva de selv kunne absorbere.
Skillet mellom slagskipet og slagkrysseren ble aldri riktig fastslått. Utviklingen av den britiske slagkrysseren i Royal Navy ble styrt av admiral John «Jackie» Fisher, som betraktet den som en revolusjonerende ny type panserkrysser som kunne erstatte slagskipet. Slagskipet hadde i svært mange år vært Storbritannias «hovedskip», det viktigste våpenet til sjøs. Fishers idé gikk ut på å benytte slagkryssere til forsvar for imperiet, ledet av et verdensomspennende etterretningsnettverk, som skulle gjøre det mulig for Admiralitetet å plotte inn alle skipenes bevegelser, slik at slagkrysserne kunne oppsøke og ødelegge fiendtlige skip som truet sjøhandelen, og angripe større fiendtlige skip på lang avstand.
Dreadnought-slagkrysserne fortsatte å dominere sjøkrigen gjennom hele første verdenskrig, og slagkrysserne ble brukt i rollen som en hurtig og hardtslående utvidelse av slagskipsflåten. Slagkrysserne inngikk i flåtene i Storbritannia, Tyskland, Japan og Det ottomanske imperiet, og under krigen hadde disse deltatt i flere sjøslage mellom Storbritannia og Tyskland, blant annet Jyllandsslaget.
Ved krigens avslutning var det svært få forskjeller mellom designet for en slagkrysser og et hurtig slagskip (fast battleship). Storbritannia, Japan og USA hadde utarbeidet planer om nye slagkryssere etter den første verdenskrigens slutt, og disse skulle ha kraftige kanoner som slagskip, men med større hastighet i bytte mot mindre pansring. Flåtetraktaten i Washington, underskrevet av flåtemaktene i 1922, la begrensninger på byggingen av større krigsskip fra året 1922, men skilte ikke mellom slagskip og slagkryssere. Den nye generasjonen som var underveis, ble skrapet på grun av traktaten.
Fra 1930-årene var det bare Royal Navy som fortsatte å bruke betegnelsen «slagkrysser» som klassifisering av krigsskip. De hurtige og lette slagskip, som ble bygget av Tyskland og Frankrike i denne perioden («Scharnhorst-klassen», to skip: «Gneisenau» og Scharnhorst, og «Dunkerque-klassen»), ofte ble omtalt som slagkryssere. Disse skipene hadde lik god pansring som mange slagskip, men hadde ikke så kraftige kanoner som deres hovedbestykning.
Under den andre verdenskrig kom slagkrysserne i kamp på nytt. Det ble ikke påbegynt arbeid på nye skip, og produksjonen av slagskip ble redusert, ettersom ressursene istedenfor var brukt på produksjon av fly og hangarskip. Et mindre antall nyere skip blir ofte beskrevet som slagkryssere, deriblant den sovjetiske Kirov-klassen.
De første slagkryssere Slagkrysseren var en markant utvikling av pansrede kryssere og slagskipene av annen klasse som hadde blitt bygget i 1890-årene, hovedsakelig på grunn av den britiske admiral Fisher.Sondhaus, p.199. Roberts, p.13 Omkring år 1900 var den moderne panserkrysseren et hurtig og sterkt krigsskip, som kunne true handelsruter over hele verden, og som også kunne samarbeide med en slagskipsflåte.Breyer, p.47 Royal Navy, og spesielt Fisher, var bekymret over trusselen fra disse pansrede kryssere (spesielt de av den franske flåten) mot den verdensomfattende britiske handelen om det skulle bryte ut krig.<ref>Breyer, p. 47; Mackay, p.270. Mackay siterte Fisher: «Man har oversett det faktum at, uansett antallet, vil ingen ubeskyttede eller små kryssere være i stand til å hanskes med bare én kraftig panserkrysser. Et uendelig antall maur kan ikke måle seg med en maursluker! Maurslukeren ville bare ete dem én etter én!»</ref> Fisher kom på at hvis den britiske panserkrysseren skulle være hurtigere og ha kraftigere artilleri, vil man ha et effektivt svar på denne trusselen. Han var imidlertid også meget opptatt av HMS «Renown», som var klassifisert som «annenrangs slagskip», som var sjøsatt i 1895.Roberts, p. 15. Mackay, p.212-3 Disse annenrangs slagskipene kunne ikke møte et førsterangs slagskip, og hadde blitt designet med høyere toppfart for å unnslippe disse. Slagskipene av annen klasse kunne derimot engasjere pansrede kryssere med sterk bestykning.Gardiner, Conway´s All the World`s Fighting Ships 1860-1905, p. 33 Så tidlig som i 1901 hadde Fisher kommet med motstridende utsagn om hvordan han betraktet slagskipet eller krysseren som basis for den fremtidige utviklingen av krigsskip.
I tiden 1902-1904 gikk den britiske sjømilitære tankegangen inn for kraftig pansrede slagskip fremfor de hurtige skipene Fisher ønsket. Det var kommet planer om et skifte fra blandede kanonkalibre («store kanoner av blandet kaliber») i hovedbestykningen, som karakteriserte pre-dreadnought slagskip fra 1890-årene, til et design med ensartede store kanoner, det såkalte «all-big-gun» konseptet med svære kanoner med ett kanonkaliber. Det hadde kommet utkast av design på slagskip med utelukkende 305 mm eller 254 mm kanoner, og panserkrysser med utelukkende 234 mm kanoner.Roberts, p. 16-17
Etter Fisher i sommeren 1904 var utnevnt til tittelen First Sea Lord, det vil si flåtesjef for Royal Navy, ble det besluttet å bruke 305 mm kanoner for den neste generasjon av slagskip, på grunn av overlegenhet på lange avstander. Kanonene for den neste generasjon panserkrysserne skulle imidlertid ble mer omstridt. Størrelsen og prisen på de neste panserkrysserne betydde at det vil være nyttig om disse kunne delta i slaglinjen sammen med slagskipene, og det mente 305 mm skyts som hovedbestykning.Roberts, p.17-18; Mackay, p.324-325 Den samme tankegangen fikk japanerne til å utruste deres nyeste kryssere av Tsukuba-klassen med fire 305 mm kanoner etter disse var bestilt i juni 1904.Gardiner, Conway´s All the World`s Fighting Ships 1906-1922, side 233 Det er også fullt mulig at Fisher presset på for at panserkrysseren skulle ha samme bevæpning som slagskipet, i troen om at krysserdesignet på lengre sikte skulle erstatte slagskipet. Beslutningen om å gi den neste generasjonen av panserkryssere en bestykning med utelukkende store kanoner var den avgjørende faktor i utviklingen av slagkrysseren. Om skipene var utrustet med 254 eller 234 mm kanoner, ville de bare ha vært bedre panserkryssere.Roberts, p.18
Gitt de radikale endringene i skipsbyggeriet som Fisher ønsket å innføre, ble det utnevnte en designkomite (Committe on Designs) i desember 1904 for å stakke ut retningslinjer for bygging av fremtidige krigsskip. Selv om komiteens oppgave var å undersøke og rapportere om kravene til fremtidens skip, var de viktige beslutninger allerede tatt av Fisher og hans stab.Roberts, p.19 Utgangspunktet for komiteen var et slagskip som kunne ha en toppfart på 21 knop, utstyrt med 305 mm kanoner uten sekundær bestykning, og som kunne benytte de eksisterende dokkanlegger. Deretter en krysser, som skulle ha en toppfart på 25,5 knop, og også skulle ha en hovedbestykning på 305 mm skyts med samme pansring om den nyeste panserkrysseren, HMS «Minotaur». Krysseren også skulle være i stand til å bruke de eksisterende dokkanlegger. Slagskipet ble det revolusjonerende HMS «Dreadnought», og krysseren som ble kjøllagt i våren 1906 sammen med to søsterskip, ble HMS «Invincible».
Invincible-klassen på tre skip, «Invincible», «Inflexible» og «Indomitable», hadde sin sprede begynnelse allerede i 1902 da admiral Fisher innledet samtaler med skipskonstruktøren W.H. Gard om hvordan den neste generasjonen av panserkryssere skulle bli.Gardiner, Conway`s All the World`s Fighting Ships 1906-1922, p.24 Annenrangs og tredjerangs slagskip som HMS «Renown» kunne ikke lenge møte nyere panserkryssere som hadde blitt større og sterkere, blant annet hadde fire 10-tommer (254 mm) kanoner av eldre design mot førsterangs panserkryssere som HMS «Black Prince», som hadde seks 9,2-tommer (234 mm) kanoner. I løpet av 1900-årene var en ny generasjon panserkryssere bygd og sjøsatt av Royal Navy, og som skulle i stigende grad inkorporerte elementer fra slagskipsbyggingen.. Hver slagskipsklasse hadde deres «overensstemmende» panserkrysserklasse i 1900-årene, og det var ikke gjorde unntak for HMS «Dreadnought» og Invincible-klassen.
Krysserklassen ble påbegynte i våren 1906 og var ferdigbygget for leveranse i 1908, og de ble tilsynelatende forsinket en smule, fordi man vil først se om det var problemer med HMS «Dreadnought».Roberts, p.24-5 Skipene tilfredsstilte spesifikasjonene man hadde lagt fram i forkanten av byggingen. Invincible-klassen hadde et deplasement på over 20 000 tonn tungt lastet, tilsvarende deplasementet til slagskipet «Dreadnought» på 22 000 tungt lastet, men hadde dobbelt så stor maskinkraft (41 000 hestekrefter mot 23 000 hestekrefter) for å oppnå den planlagte toppfarten på 25 knop. De hadde åtte 305 mm kanoner fordelt i fire tårner, en forut, en akterover og to sidetårner i midtaksen mot ti kanoner av samme kaliber i «Dreadnought». Panseret var fra 152 mm langs skipssiden (panserbeltet) og 178 mm på kanontårnene, mens «Dreadnought» hadde opptil 280–300 mm tykkelse i pansringen.Breyer, 114-7 Klassen stod for en markant forøkelse av fart, størrelse og skuddkraft i forhold til de nyeste panserkryssere, men pansringen var den samme som i HMS «Minotaur».
De tre Invincibler skulle ha samme oppdrager som panserkrysserne disse erstattet. Man forventet at de ville være bedre for deres tiltenkte oppdrager. Disse roller skipene skulle utfylle var: Tung oppklaring. I kraft av deres styrke kunne Invincible-klassen bryte gjennom skjermen av kryssere, som lå omkring en fiendtlig slagskipsflåte. Når de hadde observerte fienden, kunne de bruke deres overlegne fart under tilbaketrekningen. Nærstøtte til slagskipsflåten. De kunne innta plasser i hver ende av slaglinjen, hvorfra de både kunne forhindre fiendtlige kryssere fra å forstyrre slagskipene, og selv kunne angripe fiendtlige slagskip som hadde innledet kamp med andre slagskiper. Dessuten kunne de fungere som en hurtig fløy av slagflåten for å utmanøvrere fienden. Forfølgelse. Hvis en fiendtlig flåte trakk seg tilbake, kunne Invincible-klassen bruke sin hastighet til å innhente de langsomme skipene, som deretter kunne beskytes. Beskyttelse av handel. De nye skipene kunne fange fiendtlige kryssere og andre skip som forsøkt å ødelegge handelsflåten.