Preben von Ahnen (1606–1675) var en dansk-norsk embetsmann og militær kommandant. Han var av adelsslekt fra Pommern, og kom til Norge i 1629. Etter en militær karrière ble han utnevnt til lensherre for Nordlandene i 1646. Senere ble lenene avviklet og amtene innført, derved ble han den første amtmann i Nordlandene. I de 20 årene han hadde disse stillingene, utmerket han seg som administrator og militær, han utviklet flere næringer og ble en av landets største innehavere av jordegods. I tillegg eide han jernverk; blant annet opprettet han Holden Jernværk, nå Ulefos Jernværk, sammen med svogeren Ove Gjedde (1594–1660). I slutten av sitt liv ble han amtmann i Bratsberg amt.
Ahnens militære bedrifter dreier seg spesielt om gjenerobringen av Trøndelag fra svenskene i 1658, kjent som Bjelkefeiden. Ahnen fikk ansvar for utskrivning og utrustning av soldater fra sitt len nordpå. Han ankom Trøndelag med tre kompanier med tilsammen rundt 360 mann på senhøsten 1658. Sammen med flere andre norske militære styrker lyktes de med å ta tilbake Trøndelag. Året etter ledet han et felttog til sølvgruven i Nasa i svensk Lappland ved Saltfjellet. Dette for å ødelegge noe som ble vurdert som en økonomisk viktig innsatsfaktor for svenskenes videre mulighet for krigføring.
Familie og bakgrunn Ahnen ble født den 18. september 1606 i Rügen i Pommern i det nåværende Tyskland, som sønn av den pommerske adelsmannen Staffen von Ahnen (ca. 1530 – ca. 1614) og Anna von Zuhm, datter til Erich von Zuhm auf Üselitz. Han ble første gang gift med Else Knudsdatter Urne, som han fikk tre barn sammen med. Hun var datter av lensherre Knud Axelsen Urne (1564–1622) til Årsmarke og Margrethe Eilersdotter Grubbe (1568–1654).
Han skal ha blitt benevnt som junker, det vil si «ung adelsmann», i flere brev til ham i 1650-årene.Nielsen, Yngvar: Kampen om Trondhjem side 71.
Den 8. mars 1657 giftet han seg med Karine Iversdatter Vind (1626–1705) i Odense, datter til Iver Vind (1590–1658) og Helvig Skinkel (1602–77). En av sønnene fra det andre ekteskapet var Iver von Ahnen (1659–1722), som også ble embetsmann. Ahnen døde den 15. november 1675. Han var da amtmann i Bratsberg amt.
Liv og virke Tidlig karriere Ahnen kom første gang til Norge i 1629 i forbindelse med et arveoppgjør etter sin onkel Claus von Ahnen. Dermed arvet han muligens en landeiendom, og ble værende i Norge. Fra 1640 var han rittmester i et rytterkompani i Sør-Norge (Rytterne Søndenfjelds).
Han deltok i krigen mot Sverige i årene 1643–1645, kjent som Hannibalfeiden (Torstenssonkrigen), med tittelen krigskommissar ved felthæren (Commissair en Campagne). Før han kom til Nordlandene hadde han kjøpt flere gårder, blant annet Tosnes i Stokke ved Tønsberg. En tror også at han har arvet godsene Nederhoff og Bautel i Pommern.
Lensherre for Nordlandenes len mini|Svenske samer flyttet til kysten i Nord-Norge i håp om et bedre liv. Her sjøsamer i Lyngseide rundt 1900.
mini|Gravmonument over Ahnens rival Hans Lauritzen Blix i veggen til Bodin kirke.
I 1646 ble Ahnen utnevnt til lensherre for Nordlandenes len. Etter at den forrige lensherren, Frands Kaas, døde i 1638, hadde Nordlandene blitt delt opp i smålen og administrert av fraværende lensherrer. Dette vil si at de for det meste ikke var bosatt i regionen, eller endog at de aldri reiste nordover. Dette var noe som forøvrig hadde skjedd flere ganger tidligere. Med krig- og krisetid ble Nordlandene samlet i ett len som Ahnen skulle sette i krigsberedskap. Imidlertid hadde han utsatt reisen nordover etter den formelle innsettelsen, dermed fikk han et brev datert januar 1647 fra Kong Christian IV med ordlyden «[…] ville vi deg hermed alvorligen have paamindet, at du efter forrige Ordre og dit Forleningsbrevs Inhold retter dig efter til dit Len dig strax at begive […]».Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 93.
At Ahnen ble utnevnt til lensherre kan ha sammenheng med at han var en god administrator, samt at han kunne bli nyttig i en krisesituasjon som var forventet kunne oppstå. Senere fikk han også hovedrollen i forsvaret av Nord-Norge i krigene mot svenskene, kjent som Karl Gustav-krigene.
Klimaendringer, krig, krisetider og samisk innvandring Det var generelt vanskelige tider gjennom hele 1600-tallet med kaldt klima, dårlige avlinger og dårlig fiske, selv om det også var noen oppganger.Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 59. Ahnen berettet om vanskelige forhold til Kongen i 1658: «den almindelige fattigdom» i Nordlandene og «det ringe fiskeri». Dette ble igjen beskrevet i en supplikk (klageskriv) til Kongen i 1661, og disse klagene fra embetsfolkene fortsatte ut gjennom hele 1600-tallet. I dette århundret var det også generelt dårlig utbytte fra lofotfisket noe som rammet hele landsdelen hardt.
Nedgangen i fiskeriene kan beskrives ved at det i 1631 og 1632 var rundt 100 jekter i Nord-Norge for å transportere tørrfisk fra Lofoten til kjøpmennene Bergen. I begynnelsen av 1650-årene var tallet kommet ned i 79. Ahnen beskrev situasjonen slik i et brev: «Belangendes den besværing over skattene, da er det vist at skipper- og styrmannsskatt falder demb alle for tongt, og er en del af jegterne allerede ophuggen, saa at i fremtiden vilde, for den gemene mand falde tongt at faa deres fisk [til Bergen] og hva de have at forhandle tilbage.» Imidlertid falt ikke antallet jekter ytterligere ut århundret.
Krigstiden rundt 1650-årene ga imidlertid byrder for allmuen med økte skatter. Dette samme gjaldt også for fjellsamene som ble pålagt større skatter fra den svenske kronen (statskassen). Dette fikk svenske samer til å flytte over grensen og inn i Norge. Ahnen bekymret seg for dette og han mottok klager over at så mange samer kom til landsdelen. I Enontekis i Torne lappmark i Sverige spurte fogden samene om hvorfor så mange flyttet ut. Svaret var at de forventet et bedre liv ved kysten i Norge. Senere i 1660- og 1670-årene kom enda flere svenske samer over til Norge, denne gangen for å unngå å bli tvunget til arbeid i et nyopprettet sølvverk i Kvikkjokk.
Utvikling av residensen på Bodøgård Lokalhistoriker Knut Moe skriver i Bodin bygdebok at Ahnen rundt 1650 fikk bygget en nytt residens på Bodøgård.Moe, Knut: Bodin bygdebok side 171–172. De tidligere to lensherrene som hadde hatt langvarig virke nordpå hadde sin bopel på Inndyr i Gildeskål, men Ahnen var altså innstilt på å bo på den opprinnelige residensgården på Bodøgård.Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda side 565. Imidlertid skriver Terje Gudbrandson i Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda at Ahnen derimot var fornøyd med å reparere husene som fantes der fra før. Dette var et stort gårdskompleks, men på grunn av pliktarbeid som allmuen måtte utføre kom det inn klager til Kongen. Allmuen mente at den store bygningen krevde for mye vedlikehold. Residensen hadde mange stuer og flere uthus. Det var også en stall med plass til tolv hester.
Ahnens gårdsdrift på Bodøgård ble etter hvert meget omfattende. Årlig gikk med 25 tønner såkorn (utsæd) og i hans fjøs var det på et tidspunkt 24 kuer.Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda side 22. Denne mengden såkorn var mange ganger over det som var vanlig på gårdene nordpå. Han fikk også bygget en mølle på Bodøgård.
Nærmeste nabo til lensherrens residens var presten Hans Lauritzen Blix (1596–1666). Både Ahnen og Blix var driftige menn, som begge ville utvide gårdsdriften. Fra tidligere var lensherregården blitt skilt ut fra prestegården uten at en var så nøye med grenseoppgangen mellom eiendommene.Moe, Knut: Bodin bygdebok side 228–229. Blix hadde utvidet gårdsdriften i utmarksområdene som var felles for de to gårdene i stort omfang. Dette førte til at mulighetene for utvidelse av driften for Bodøgård ble meget begrenset. Et annet forhold var at presten hadde utfoldet seg på måter som provoserte lensherren. I Blix sin lange tid som sogneprest var det bare Ahnen som kunne yte jevnbyrdig motstand.
Forholdet mellom Ahnen og Blix ble etter hvert så anstrengt at Kongen oppnevnte lagmannen Manderup Pedersen Schønnebøl (1603–1682) og lensherren på Vardehus, Jørgen Friis, for å gå opp grensene. Ahnen viste til at jorden til lensherregården stod svakere enn prestegården når det gjaldt rettigheter i utmarkene, enda de to gårdene hadde lik skyld (årlig skatt). Dessuten sto sjøhusene til presten inne på eiendommen til lensherren. Utgangen på disse uenighetene ble at Blix knapt måtte gå tilbake på noen av de rettighetene han hadde gjort krav på. Ahnen på sin side fortsatte å drive gårdsbruket på Bodøgård med fremgang innenfor de grensene som var satt. Imidlertid var det noen store ulemper med at «[…] Samme Residentz gaard meget betrengt och Inklempt aff neste Grandernis eigedom, at Residentzens Fæ og Queeg iche kannd kome til femarken uden det schal driffues offr Lantz herrens Agger och Eng til Schade […]».Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda side 567.
Forholdet mellom Blix og Ahnen fortsatte å være vanskelig etter at grensene var gått opp. Blant annet ansatte Ahnen en prest i Saltdalen uten å konferere med Blix. Når denne døde tre år senere, prøvde Blix å gripe inn ved ansettelsen av en ny prest. Det viste seg at Blix og menigheten ikke kunne bli enige om den nye presten. Ahnen grep da inn og fikk myndighet av Kongen til selv å utstede kallsbrev til en etterfølger. Det anstrengte forholdet mellom Ahnen og naboen Blix ble nevnt av dikterpresten Petter Dass (1647–1707) med noen verselinjer i Nordlands trompet.
I 1666 døde presten Blix. Blix hadde en sønn som fungerte som kapellan for faren, og som var sikker på at han skulle få overta kallet etter sin far. Sønnen var dyktig som teolog og en naturlig arvtager av prestegjeldet. Imidlertid ville Ahnen det annerledes, han hadde i mars 1666 fått et kongebrev som ga Ahnen kallsretten for prestegjeldet. Dermed kunne Ahnen sørge for å få innsatt presten Brede Claussøn Stabel (1632–1676), som var gift med datteren til Ahnens godsforvalter. Motivet for dette mener historikeren Terje Gudbrandson var hevn for at Blix bokstavelig talt hadde stengt veien for lensherrens gårdsdrift i en årrekke. Ikke bare var hevnen næret av de konkrete forholdene, men også av at presten med sin rikdom og posisjon hadde utfordret lensherrens autoritet i bygdefolkenes øyne i tyve år. Tross alt var det lensherren som stod i rang rett etter Kongen og ikke presten.
Istandsetting av kirker Inntektsgrunnlaget for prestene og kirken ble svekket i kriseårene utover på 1600-tallet. I 1640-årene ble lave inntekter fra tienden (1/10 skatt på all inntekt) og forsømte tjenester så omfattende at klagene nåde fram til Kongen. Samtidig ble også vedlikeholdet av kirkene forsømt. En annen ting var de endrede klimaforholdene med regnfulle somre, som gjorde at kirkene råtnet og ble skadet. I tillegg var inventaret i kirkene også slitt og dårlig. Ahnen tok disse problemene alvorlig da han ble lensherre. Fra 1645 og utover ble således kirkeregnskapene ført opp i lensregnskapene.Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 85–89.
I 1671 bekostet han utgiftene for byggingen av kirke i Skrova med 1300 riksdaler.Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 87.
I Saltdalen var det ikke kirke, slik at bygdefolket måtte reise ut i Skjerstadfjorden til Skjerstad kirke. I en artikkel i Budstikken fra 1824 nevnes det at folkene i Saltdalen ble belønnet for sin deltagelse i et militært felttog inn i Sverige (Nasa sølvgruve), med en egen kirke. Denne ble bygget i 1660.
Postgang i Nord-Norge