Bhāviveka, også kalt Bhavya og Bhāvaviveka (sanskrit: भावविवेक, tibetansk: སློབ་དཔོན་བྷ་བྱ eller སྐལ་ལྡན/ལེགས་ལྡན, wylie: slob dpon bha bya eller skal ldan/legs ldan, tradisjonell kinesisk: 清辯, pinyin: Qīngbiàn, født ca 500, død ca 578) var en indisk buddhistisk filosof innenfor retningen madhyamaka. Tibetanske buddhister har siden det 11. århundre retrospektivt regnet han som grunnleggeren av retningen svātantrika, som tildels har stått i et antagonistisk forhold til prāsaṅgika.
Både svātantrika og prāsaṅgika har spilt en viktig rolle i utviklingen av buddhismen i Tibet. I den tibetanske skolen gelug betraktes Bhāviveka som en sinns-strømmende tulku av Amitābha, som er inkarnert i Panchen Lama.
Bhāviveka levde på en tid da det pågikk heftige diskusjoner mellom de tidlige buddhistiske skolene og den nye skolen mahāyāna. Innenfor mahāyāna hadde det oppstått et nytt skisme mellom madhyamaka og yogācāra, og endog innenfor madhyamaka pågikk debattene mellom svātantrika og prāsaṅgika. Dette var en brytningsperiode i indisk filosofi, og i dette klimaet inntok Bhāviveka et inklusivistisk standpunkt, som han kalte sakalaśāsanasārasaṃgrahatattvaprakāśa eller «den essensielle sannhet i alle doktriner».
Hans skrifter har interesse både for filosofihistorien og religionshistorien. De er nemlig vårt eldste vindu inn i de buddhistiske retningene śrāvakayāna og yogācāra, såvel som i de filosofiske skolene sāṃkhya, vaiśeṣika, vedanta og mīmāṃsā.
Navnet Navnet på Bhāviveka er et studium i seg selv, og har blant annet blitt drøftet og gjennomgått av Huanhuan He og Van der Kuijp (2014).
Sanskritordet Bhavya betyr «den heldige», og var sannsynligvis et kallenavn og et ordspill hvor man hadde lekt med det egentlige navnet Bhāviveka. I verket «variasjoner av synspunkter» (ལྟ་བའི་ཁྱེད་པར་, lta ba'i khyad par, sanskrit: Dṛṣtiviśeṣa) som ble skrevet av Yeshé Dé (སྣ་ནམ་ཞང་ཡེ་ཤེས་སྡེ་) omkring år 800, er navnet gjengitt som ’Ba’phyva og ’Ba’phya. Dette er tilfelle i utgaven som finnes i Tengyur, såvel som i det bevarte manuskriptet av oasebyen Dūnhuáng.
I et verk om filosofiske systemer av Dbus pa Blo gsal (1270–1355), siteres Yeshé Dé. Men der har forfatteren eller noen annen erstattet transkripsjonen ’Ba’phya med den tibetanske oversettelsen Legs ldan ’byed (ལེགས་ལྡན་འབྱེད).
Mahāvyutpatti, som muligens ble satt sammen i Tibet i år 814 e.Kr., oversetter ’Ba’phya med skal ldan (སྐལ་ལྡན), og gjengir Bhāviveka eller Bhāvivika som snang bral (སྣང་བྲལ). Madhyamakālaṃkārapañjikā av Kamalaśīla (740–795), som ble oversatt til tibetansk omkring 800, refererer to ganger til et verk av Bhāviveka, og omtaler forfatteren en gang som snang bral (Bhāviveka) og en gang som skal ldan (Bhavya). Candrakīrti (600–650) synes helt å ha forsvunnet fra «radaren» i denne sammenheng, delvis fordi hans madhyamakaskrifter «gikk under jorden» like etter at de var skrevet, og dukket opp igjen i det 11. århundre. I sitt verk Klare ord kritiserer han Bhāvivika, men nevner han ikke med navn. I det 9. århundre skrev Dharmamitra i tredje kapittel av sitt verk Prasphuṭapadā at skal ldan (Bhavya) «i all hovedsak hadde dvelet ved det som er gjennomgripende tilslørt» (... kun rdzob pa gtsor brjod pa yin ...).
Grunnleggeren av skolen Tiāntái, Zhìyǐ (智顗, 538–797) omtaler Bhāviveka i sitt verk Móhē zhǐguān og kaller han Fēnbié míng (分別明). I Biàn zhèng lùn (辯正論), som ble skrevet av Fǎlín (法琳) i året 626, er hans navn translitterert som Pópí xuējiā (婆毘薛迦).
Da den kinesiske munken Xuánzàng (玄奘, 602–664) i året 649 oversatte en av hans tekster til kinesisk, kalte han Bhāviveka for Qīngbiàn (淸辯). På Wade-Giles er dette Ch'ing-pien. I Xuánzàng's verk Reisen til de vestre regioner under det store Tangdynastiet fra året 646 omtales Bhāviveka som Pópí fèijiā (婆毘吠伽).
I Jǐngdé-nedtegnelsene om overføring av lampen, et verk på 30 bind om Zen-patriarker som ble samlet av Shì Dàoyuán (釋道原) mellom 1004 og 1007 under Song-dynastiet, er Bhāviveka omtalt som Míngbiàn (明辯). Han omtales også i Fānyì míngyì jí (翻譯名義集) eller «Samlingen av meninger og begreper», som ble skrevet av Fǎ Yún (法雲, 1088–1158) under Song-dynastiet.
På koreansk skrives navnet 청변, og blir gjengitt som Cheongbyeon (revidert romanisering) eller Ch'ŏngbyŏn (McCune-Reischauer). På japansk kalles han Shōben (katakana: ショウベン).
Biografi Detaljene omkring livet til Bhāviveka er uklare. Det har vært en del diskusjoner om når han levde. Malcolm Eckel tidfestet hans livsløp til 500–560 e.Kr. Nakamura tidfestet livsløpet til 500–570 e.Kr., mens Ruegg oppga 500–570 e.Kr. men med forbehold. Lindtner, såvel som Digital Dictionary of Buddhism oppgir 490–570 e.Kr.
Det er også uklarheter om hvor han levde. Ifølge en kinesisk kilde var han en buddhistisk munk som ble ordinert av Nāgārjuna. Dette kan ikke være mulig, for det er århundrer mellom disse to. Det som er imidlertid er sikkert, er at han hadde studert filosofien til Nāgārjuna. En annen kinesisk kilde sier at han hadde studert madhyamakafilosofien under en lærer ved navn Saṃgharakṣita.
Videre heter det seg at han var født inn i krigerkasten (kṣatriya) øst for Magadha i det nordøstlige India. Oldtidsriket Magadha var på dette tidspunkt gått under, og Bhāviveka levde i slutten av guptariket (280–550) og den påfølgende invasjon av fremmede makter. Det som imidlertid er mer sannsynlig er at han hadde reist til dette området tidlig i det 6. århundre for å studere madhyamakafilosofi; hovedstaden i det gamle Magadha var Rājagṛha som omtales både i jainistiske og buddhistiske tekster. Bhāviveka var i alle fall velbevandret i både den jainistiske og den buddhistiske filosofi som florerte i dette området.
En annen kilde sier at han var født inn i en kongefamilie i Mālaya-ra i Sør-India. Derifra skal han ha reist til Madhya-desa (det midterste India), studert madhyamakafilosofi under Saṃgharakṣita, og returnert til Sør-India.
Uansett hvor han levde, så var hans levetid en periode med «uvanlig mye kreativitet og gjæring i historien til indisk buddhistisk filosofi», da retningen mahāyāna vokste frem som en «kraftfull og selvbevisst intellektuell kraft» mens de tidlige buddhistiske skolene motsatte seg denne bevegelsen. Ikke bare pågikk det heftige diskusjoner mellom de tidlige buddhistiske skolene og den nye skolen. Innenfor mahāyāna hadde det oppstått et nytt skisme mellom madhyamaka og yogācāra. Endog innenfor madhyamaka skulle Bhāviveka skape et nytt skisme. Han regnes som grunnleggeren av svātantrika, mens hans samtidige landsmann Buddhapālita (470–550 regnes som grunnleggeren av prāsaṅgika.
I indisk tradisjon er Bhāviveka bemerket for sin inklusivisme, som han kalte sakalaśāsanasārasaṃgrahatattvaprakāśa eller «den essensielle sannhet i alle doktriner». Han sammenlignet Buddha's dharmakāya med upanishadenes konsept om en ytterste virkelighet kalt brahman eller «verdenssjelen», men dette synspunktet innebærer ikke at han var tilhenger av vedanta eller at han betraktet buddhisme og vedanta som ett og det samme. I sine skrifter kommenterer han synspunktene til den tidlige vedanta, og kommenterer også anklagene fra de tidlige buddhistiske skolene som gikk ut på at mahāyānabuddhister var «krypto-vedantikere» (på tilsvarende vis har senere vedantikere anklaget advaita vedanta for å være «krypto-buddhister»).
«Skolen» svātantrika
thumb|Ācārya Bhāviveka konverterer en ikke-troende til buddhismen (madhyamaka), Gelug-maleri fra det 18. århundre under Qing-dynastiet (1644–1912). Montasje på tøy. Høyde 1,353.57 mm. Bredde 845.31 mm. Innenfor tibetanske tradisjoner er Bhāviveka retrospektivt blitt betraktet som grunnleggeren av retningen svātantrika. Dette er angivelig en underretning av madhyamaka som står i et antagonistisk forhold til prāsaṅgika, en annen underretning av madhyamaka.
Tibetanske doksografer delte madhyamakafilosofien til Nāgārjuna opp i svātantrika («autonome syllogismer») og prāsaṅgika («konsekvens»). Denne inndelingen ble akseptert og anvendt i tibetanske klostre, og er svært ofte funnet i moderne sekundær litteratur om madhyamaka. Et fremtredende talerør for dette skillet var Je Tsongkhapa (ཙོང་ཁ་པ།, 1357–1419), grunnleggeren av retningen gelugpa (se forøvrig artikkelen prāsaṅgika ifølge Tsongkhapa).
Som Georges Dreyfus og Sara McClintock har påpekt, er en slik klassifisering problematisk. Den ble ikke brukt i India, for i India ble svātantrika og prāsaṅgika gruppert sammen som to metoder for logiske undersøkelser innenfor én og samme skole. Det egentlige skillet gikk mellom svātantrika og prāsaṅgika på den ene siden, og filosofien til Śāntarakṣita (725–788) og Kamalaśīla (740–795) på den andre siden. De to sistnevnte prøvde å forene madhyamakafilosofien til Nāgārjuna med yogācāra-filosofien til Asaṅga (315–390), og deres retning ble kalt yogācāra-svatantrika-mādhyamika. Den førstnevnte retningen aksepterte at «eksterne objekter finnes», mens den sistnevnte hevdet at «eksterne objekter finnes ikke».
Svātantrika og prāsaṅgika – som egne «skoler» betraktet, kan ha vært en ren oppfinnelse som ble gjort i det 11. århundre av den tibetanske oversetteren Patsab Nyima Drakpa (པ་ཚབ་ཉི་མ་གྲགས་པ་, 1055–1145), da han oversatte teksten madhyamakāvatāra av Candrakīrti (600–650) fra sanskrit til tibetansk. Steven Emmanuel har påpekt at skillet mellom svātantrika og prāsaṅgika ble diskutert både av Buddhapālita og Candrakīrti. Deretter ble spørsmålet aktualisert i det 8. århundre, og aktualisert på nytt blant buddhistiske lærde i det 11. århundre.
Rollen til positiv argumentasjon
Det finnes beviser for at madhyamaka i Bhāviveka's dager hadde utviklet tendenser til eksistensiell nihilisme, eller i alle fall kunne bli feiltolket i nihilistisk retning. Dette var også et av ankepunktene som tilhengere av yogācāra brukte mot madhyamaka. I det 18. kapittel av Klare ord – Candrakīrti's kommentar til Nāgārjuna's grunntekst En avhandling om middelveien, diskuteres det hvordan madhyamakaskolen skulle reagere på anklagene om nihilisme, hvoretter forfatteren gjengir Buddhapālita's respons på kritikken.
Bhāviveka var kritisk til Buddhapālita, både når det gjaldt hans tilnærmingsmåte og tolkning av Nāgārjuna. Han kritiserte Buddhapālita for ikke å komme med noen utsagn om hva tilhengere av madhyamaka egentlig trodde på. Å kritisere andre uten å tilby noe alternativ, var en argumentasjonsform som i indiske debatter ble kalt vitaṇḍā, som bokstavelig betyr angrep. Bhāviveka mente at madhyamaka måtte legitimere seg selv, uten å angripe motstanderne. Han bekreftet at hans skole hadde en overbevisning, nemlig at alle fenomener er tomme for iboende natur, og at de ikke kan eksistere uavhengig av hverandre. Men Buddhapālita lot det være opp til leseren å fundere over hva som var riktig å tenke.
Bhāviveka fulgte eksempelet til Dignāga (480–540), som hadde bidratt mye til epistemologi og logikk ved å modifisere filosofien til skolen Nyāya blant hinduistene. Nyāya brukte en kanonisk form for argumentasjon, hvor man identifiserte et emne (pakṣa) og resonerte på grunnlag av en observert egenskap med dette emnet. Å tildele en uobservert egenskap til et emne kan bare gjøres, dersom tilstedeværelsen av denne egenskapen allerede var bevist gjennom tidligere observasjoner. Når egenskapen påvises på denne måten (sādhaka-dharma) kan det fremlegges et endelig bevis (sādhya-dharma). Bhāviveka kritiserte Buddhapālita for ikke å følge metoden til Dignāga.
I innledningen (I.1) til sin grunntekst (Toh. 3824) sier Nāgārjuna:
།བདག་ལས་མ་ཡིན་གཞན་ལས་མིན༎གཉིས་ལས་མ་ཡིན་རྒྱུ་མེད་མིན༎དངོས་པོ་གང་དག་གང་ན་ཡང༎སྐྱེ་བ་ནམ་ཡང་ཡོད་མ་ཡིན།/bdag las ma yin gzhan las min//gnyis las ma yin rgyu med min//dngos po gang dag gang na yang//skye ba nam yang yod ma yin/Ingenting noe sted er noensinne født fra seg selv, født fra noe annet, eller begge deler eller uten en årsak