A-VM i ishockey for menn 1970 var det 37. verdensmesterskapet i ishockey og det 48. europamesterskapet i ishockey arrangert av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF). Turneringen ble arrangert i Stockholm i Sverige fra 14. til 30. mars 1970. Sovjetunionen var regjerende verdensmestere.
Seks lag deltok i turneringen som ble spilt som en dobbeltserie der alle lagene møttes to ganger. Blant regelendringene som ble introdusert i mesterskapet var at det nå var obligatoriske for alle utespillere å bruke hjelm.
A-puljen skulle egentlig ha blitt avholdt i Montréal og Winnipeg i Canada men på grunn av kontroversen rundt bruken av profesjonelle spillere valgte Canada å trekke seg fra deltakelse i alle internasjonale turneringer i protest mot amatørreglene. Turneringen ble derfor arrangert i Sverige for annet år på rad.
Sovjetunionen vant gull for åttende år på rad og sin tiende tittel i alt. Sverige tok sølv mens Tsjekkoslovakia vant bronse. Finland slo Sverige for første gang i VM-sammenheng og Tsjekkoslovakia for andre gang i historien (etter 1967) og var ett poeng fra å vinne en historisk medalje, men et tap til Øst-Tyskland ødela de finske medaljesjansene.
Søkerland Opprinnelig tildeling (1968) På IIHFs 52. årskongress i Grenoble 5.–18. februar 1968 vedtok Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) å arrangere VM i 1970 i Winnipeg og Montréal i Canada. Det ble også vedtatt at B-puljen skulle arrangeres i București og Braşov i Romania.
Winnipeg og Montréal Canada hadde aldri tidligere arrangert ishockey-VM. Kampene ble forventet å bli spilt i Forum de Montréal og Winnipeg Arena.
Valg av ny vertsnasjon (1970) Da Canada den 4. januar 1970 trakk seg fra internasjonal ishockey og frasa seg retten til å arrangere turneringen stilte Sverige seg villige til å overta arrangementet på kort varsel.
Stockholm Sverige hadde arrangert ishockey-VM fire ganger tidligere: 1949, 1954, 1963 og senest året før, i 1969.
Det var andre år på rad at Sverige overtok vertskapet på kort varsel: i 1969 måtte Tsjekkoslovakia frasi seg arrangementet på grunn av den politiske krisen i landet som følge av Prahavåren og den Warszawapaktens invasjonen av landet i august 1968.
Arenaer 20px|Stockholm Stockholm Johanneshovs Isstadion Åpnet: 1955 Kapasitet: 250pk
Montréal, Québec Winnipeg, Manitoba Montreal Forum Winnipeg Arena Åpnet: 1924 Åpnet: 1955 Kapasitet: Kapasitet: 250px|Montreal Forum
Kontroversen rundt bruken av profesjonelle spillere Siden det første verdensmesterskapet i ishockey i 1920 (under OL i Antwerpen) hadde turneringen kun vært åpen for amatørspillere. Canada sendte i starten et amatørklubbslag, vanligvis den forrige sesongens Allan Cup-mester, for å representere landet mesterskapeneturneringen. Disse lagene besto oftest av universitetsspillere eller ubetalte spillere som var ansatt i et andre yrker på heltid. For de canadiske spillerne som gjorde ishockey til en karriere spilte i stedet i en av de ulike profesjonelle ishockeyligaene, hvor de beste spillerne nådde National Hockey League (NHL). Spillernes profesjonelle status diskvalifiserte dem derfor fra å spille i VM eller OL under tidens regler.
Canada dominerte både verdensmesterskapet og OL i begynnelsen og vant 19 VM-titler ved de første 28 mesterskapene i perioden fra 1920 til 1961. Ishockey ble introdusert i Sovjetunionen i 1946 og landet deltok for første gang ved VM i 1954 og ble raskt rivaler til Canada. Fra 1954 til 1969 etablerte Sovjetunionen seg som det dominerende laget og vant i perioden ni verdensmesterskap og tre OL-gull (1964, 1964 og 1968). De sovjetiske ishockeyspillerne var «statsamatører», altså idrettsutøvere som formelt sett var amatør, men som ble forsørget av staten og dermed for alle praktiske formål var profesjonelle. Spillerne hadde andre titulære yrker; for eksempel hadde var spillerne i HK Dinamo Moskva offiserer i etterretningstjenesten KGB, mens HK CSKA Moskva-spillere ble offiserer i den sovjetiske hæren. Dermed bevarte spillerne deres amatørstatus så de var spilleberettigede for OL og VM, og spillerne ville ha en karriere etter at deres spillekarrierer var avsluttet.
De europeiske lagene fortsatte med å at forbedre seg på 1950- og 1960-tallet. Som svar på dette implementerte Canada et nasjonalt landslagsprogram i 1962, ledet av Father David Bauer med Canadas beste amatørspillere. Men Canadas beste spillere ble vanligvis profesjonelle og landslaget utgjorde derfor for det meste universitetsspillere. Etter VM-gullet i 1961 opnådde canadierne kun å vinne ett enkelt sølv og tre bronse, og Canadian Amateur Hockey Association (CAHA), som var ansvarlige for å utvelge de canadiske landslagene, følte etterhånden at deres amatørspillere ikke lenger var konkurransedyktige mot de europeiske landslagene, og særlig statsamatørene fra Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia.
I 1969 grunnla Canadas regering Hockey Canada, en organisasjon med formål å koordinere det canadiske landslagets deltagelse i internasjonale turneringer med sine amatørorganisasjonene og NHL. Organisasjonen møttes i mars 1969 i Toronto for å utvelge det beste laget mulig for å representere landet ved ishockey-VM i 1970, som var planlagt å bli holdt i Montréal og Winnipeg i Canada for første gang noensinne. Samtidig presset både de og canadiske medier på for å få tillatelse til å bruke spillere fra profesjonelle ligaer til VM. Blant annet oppfordret Alan Eagleson, direktøren for spillerfagorganisasjonen National Hockey League Players' Association (NHLPA), NHL-klubbene til å fristille to spillere hver så de kunne gjenerhverve deres amatørstatus og slutte seg til det canadiske landslaget, og hevdet at Toronto Maple Leafs-eier Stafford Smythe hadde lovet å fristille tre spillere til VM-turneringen og at det var forventet at Montréal Canadiens-eier David Molson ville gjøre det samme. Hockey Canada-direktør Hap Emms diskuterte også muligheten for å spørre NHL-klubbene om å bruke én spiller fra hvert lag i turneringen, mens flere NHL-spillere uttrykte støtte til at Hockey Canada skulle velge de beste spillerne uavhengig av klubbtilhørighet.
Canada innleder diskusjonen om bruken av profesjonelle spillere Ved IIHFs kongress i forbindelse med VM 1969 i Stockholm i mars 1969 innledet Canadas representanter en diskusjon om å tillate profesjonelle spillere i å kunne delta i VM 1970, som for første gang skulle arrangeres i Canada. Opprinnelig hadde det canadiske forslaget å fjerne ordet «amatør» fra IIHFs vedtekter men hadde blitt endret til at hvert lag kunne stille med opp til seks profesjonelle spillere. Ved avstemningen den 20. mars stemte fem av ni stemmer i IIHF-rådet for forslaget: Canada (Gordon Juckes og Fred Page), USA (IIHFs president for leder av forbundets nordamerikanske avdeling William Thayer Tutt), Storbritannia (IIHFs visepresident og leder av forbundets europeiske avdeling J.F. Bunny Ahearne) og Sovjetunionen (Boris Alekhin) stemte for, mens Sverige (Rudolf Eklöw) og Finland (Harry Lindblad) stemte imot. Tsjekkoslovakias representant (Miroslav Šubrt) stemte blankt men sa at han ville stemme for etter å ha studert forslaget nærmere.
IIHF stemmer for bruken av ni profesjonelle spillere Forslaget om å tillate profesjonelle spillere ble en av de hovedtemaene på IIHFs årskongress 5. til 12. juli i Crans-sur-Sierre i Sveits. Canada sendte en uvanlig stor delegasjon på 14 personer for å delta i kongressen og drive lobbyvirksomhet for åpen bruk av profesjonelle spillere ved verdensmesterskapet. Delegasjonen håpet på å overbevise europeere om at de konkurrerte mot andrerangs amatørtalenter fra USA og Canada, og at et åpent mesterskap ville være representativt for verdens beste ishockey. Delegasjonen omfattet CAHA-president Earl Dawson, CAHA-sekretær Gordon Juckes, den tidligere CAHA-presidenten Fred Page, Hockey Canada-direktør Charles Hay og Hockey Canada-representantene Douglas Fisher og Chris Lang, representanter for den canadiske regjeringen samt NHL-president Clarence Campbell. En dokumentar om profesjonell hockey ble også vist med Canadas statsminister Pierre Trudeau som adresserte kongressen med et forslag om å åpne verdensmesterskapene opp for profesjonelle spillere.
Den canadiske delegasjonen hadde planlagt å fremme to forslag. Først ville de fremme forslaget om å gjøre turneringen åpen for alle spillere uavhengig av deres status som amatør eller profesjonelle. Hvis dette forslaget ble nedstemt ville de stille et forslag om å endre fristen for at forhenværende profesjonelle spillere kunne gjenerhverve sin amatørstatus fra 31. august i året før turneringen til 10. februar i året mesterskapet skulle avvikles. Den forlengede fristen ville kunne gi Canada tilgang til flere talentfulle spillere.
Forslaget om å forlenge fristen for gjenerhvervelse av spillernes amatørstatus ble fremlagt kongressen først, og den 7. juli 1969 stemte kongressen for CAHA-forslaget med 30 mot 20 stemmer. Selv om at Dawson og CAHA mente at endringen var tilstrekkelig mente de fleste i den canadiske delegasjonen at vedtaket utgjorde en de facto stemme for å åpne turneringen for profesjonelle. Etter at NHL-president Campbell informerte kongressen at ligaens vedtekter stipulerte at deres spillere først kunne søke om å gjenerhverve deres amatørstatus etter 12 måneder, valgte den canadiske delegasjonen dagen etter å fremme forslaget om å åpne verdensmesterskapet helt for profesjonelle spillere. CAHA-president Dawson, Hockey Canada-direktør Hay, Hockey Canadas Fisher og NHL-president Campbell forsvarte forslaget og forklarte at det ikke var ment for å gi Canada en fordel over de andre lagene, men derimot gi Canada muligheten til å stille opp i turneringen med deres beste spillere på likefot med de europeiske lagene.
Det andre CAHA-forslaget om å åpne verdensmesterskapet for profesjonelle ble nedstemt av IIHF med 20 stemmer mot 30. Den canadiske pressen beskyldte presidenten for IIHFs europeiske avdeling, Bunny Ahearne, for avgjørelsen siden han ble oppfattet for å ha påvirket avstemningen til nei-sidens fordel. Da den finske delegasjonen spurte om deres amatørspillere ville være spilleberettigede til å delta i Vinter-OL 1972 hvis de deltok i en åpen turnering i 1970 eller 1971, uttalte Ahearne at ethvert lag som spilte mot profesjonelle ved verdensmesterskapet ville være diskvalifisert for vinter-OL i henhold til Den internasjonale olympiske komités (IOK) regler. I protest kunngjorde CAHA at de ville kansellere turer fra canadiske klubblag til Sverige og Finland som svar på at de to landene ikke støttet det kanadiske forslaget om et åpent mesterskap.
Dagen etter stilte den canadiske delegasjonen et nytt forslag om at alle lagene i A-puljen kunne bruke opp til tolv profesjonelle spillere ved A-VM 1970. Ahearne kom med et motforslag om å tillate ni profesjonelle spillere i A-puljen. Etter to timer med diskusjon om forslaget ble det canadiske forslaget nedstemt med 35 stemmer mot 15. Avstemningen om Ahearnes motforslag om ni profesjonelle spillere endte uavgjort 25–25 etter to runder med avstemning. Ahearne brukte sin avgjørende stemme ved uavgjort til ja-sidens fordel. IIHF-kongressen tillot dermed Canada å bruke opp til ni profesjonelle spillere forutsatt at ingen av spillerne var under kontrakt med en klubb i NHL i inneværende sesong.
Protester fra IOK miniatyr|Avery Brundage, presidenten i Den internasjonale olympiske komité (IOK). Etter kongressen CAHA gikk videre med planene og forberedelsene til neste års VM-turnering. CAHA hadde med IIHF-vedtaket muligheten for å bruke profesjonelle spillere som hadde gjenerhvervet sin amatørstatus, og CAHA innledet dialog med forskjellige nivåer av profesjonell ishockey. Blant annet ble spørsmålet om umiddelbar gjenerhvervelse av amatørstatus (hvor spillerne ikke behøvde å vente 12 måneder men utelukkende skulle være amatører så lenge mesterskapet varte) diskutert.