miniatyr|Olai Hillersøy (til venstre) og Dagfinn Hugøy med et kart de hadde liggende i båten til bruk, dersom de måtte rømme over land. Foto: Sogeskrift for Askvoll kommune. Olai Hillersøy (født 3. mars 1915 i Bulandet, død 14. mars 2006) var en norsk fisker og motstandsmann under 2. verdenskrig. Han vokste opp som eldstemann i en søskenflokk på åtte. Etter syv år på folkeskolen, ble han med sin far på skøyten «Glimten» på håfiske. Hillersøy var også med på håbrandfiske med «Havblink» og «Fedøy», og i tillegg «Bueland», som alle tre båtene var hjemmehørende i Bulandet. Han var nøytralitetsvakt 1935 - 1936, og var også i oppsynstjenesten i Nord-Norge på rundt samme tid. Senere var han også nøytralitetsvakt på Marineholmen i Bergen i noen måneder frem til desember 1939. Han gikk samtidig på kystskipperskolen 2. klasse i Bergen.
Krigen bryter ut Hillersøy lå innlagt på Haukeland sykehus med kusma da krigen brøt ut, og 10. april fikk han og de andre som også var innlagt på sykehuset for kusma, beskjed om å melde seg på Marineholmen. De rømte fra sykehuset i sivile klær som sykesøstrene sørget for. Flukten gikk fra Bergen til Dale i Bruvik i bitende kulde og rundt en meter med snø. I farten hadde de ikke fått fatt i skikkelig skotøy, så de gikk i småsko. Underveis traff de også på tyskere, men det gikk heldigvis bra med alle mann. Ferden tok bortimot to døgn, og på veien overnattet de også i en løe. Heldigvis gikk alt godt og de fant veien til Dale. Fra Dale ble det tog til Voss, der var det samlingsplass/militærforlegning hvor de fikk utlevert våpen og uniformer. Ferden gikk videre med bil ned til Flom/Gudvangen, og over til Balholmen med båt. På Balholmen hadde marinen hovedkvarter under ledelse av kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen. Her gikk Olai som vakt noen dager, før han kom om bord i en skøyte fra Høydalsfjorden.
Aksjonen ved Grønevika De fikk ordre om å ligge ved Kvamsøy, og når en av Sunnhordlandske sine rutebåter kom inn fjorden full i tyske tropper skulle de lyse på den med lyskastere. Samtidig skulle to gamle kanonbåter skyte båten i senk. Men planen slo feil. Båten kom ikke, og om morgenen gikk de utover mot Eivindvik for å rekognosere. De hadde tidligere fått vite at to kanonbåter som tyskerne hadde tatt, hadde blitt bombet av engelskmennene ved Torsholmene sør for Losna. Den ene av de to båtene hadde gått ned, mens den andre hadde berget seg og samtidig også berget mannskapet på den andre båten. Mannskapet på skøyta fra Høydalsfjord hvor Olai var, hadde ordre om å angripe den tyske båten når den kom sørover påvei mot Bergen. Olai satte alle mann i land i Grønevika, nord for Eivindvik, og gjemte deretter skøyta på egen hånd i Fonnevika på øya tvers over for Eivindvik. Tidlig på morgenen kom båten med to mann på dekk, og like etter fulgte angrepet fra Grønevika med maskingevær. Mange tyskere ble drept. De svarte med kanoner, men ingen av de norske ble drept. Senere på dagen gikk skøyta med Hillersøy og de andre til Hyllestad, hvor den norske jageren “Garm” lå. Mannskapet ble beordret om bord og ferden gikk videre til Florø. Der fikk de beskjed om at det ikke var noe mer å gjøre, så det var best at de reiste hjem hver til sitt. Han traff senere på dag en kjenning fra Veiesundet utenfor Florø. Han fulgte ham hjem i Veiesundet, hvor han fikk låne robåten hans for å ro hjem. Det var fint vær med litt østavind. Hillersøy tror han brukte 8 timer og 45 min på turen. Han understreket at han sov godt da han endelig kom seg hjem i seng. I tiden som fulgte ble Hillersøy gående hjemme. Han funderte mye på å reise over til Shetland, men det ble ved tanken, helt til en bekjent fra Melværen, ved Bulandet spurte om han ville gå over til Shetland. Han trengte ikke spørre to ganger.
Den første Shetlandsturen En kveld i slutten av september 1941 gikk Olai ut fra Melvær med skøyta «Juno» med 17 personer om bord. To av dem hadde tidligere vært tatt til fange og dømt til døden, men hadde siden blitt benådet til livsvarig fengsel. De hadde klart å rømme, og var nå med Hillersøy i håp om å komme seg i sikkerhet.
Det skulle ikke gå så bra som de hadde planlagt. På Vikingbanken, halvveis til Shetland, ble de overrasket av et forferdelig uvær. En brottsjø knuste lettbåten og slo inn en del av rekka. En stund var sjøen i ferd med å slå opp lukene, men heldigvis klarte to mann å kaste seg over dem og spikret dem igjen. De fikk i ettertid vite at samtidig et stykke lenger sør lå to fartøy på samme kurs som aldri mer ble sett.
Hillersøy innså at skøyta ikke ville klare å bakse seg til Shetland, og besluttet etter samråd med de andre om bord å snu. De returnerte til Melvær der de ble godt mottatt. «Juno» var såpass skadet at de måtte se seg om etter en annen båt. Det ble besluttet at flyktningene skulle få være i Melværen i mellomtiden. Morgenen etter var «Juno» halvfull i sjø.
Stølsgutt Olai og to andre karer hadde fått vite at i Solund, sør for Bulandet var det en kar som hadde en kutter som egnet seg for jobben. Kutteren het «Stølsgutt» og var ca 60 fot. 4. oktober 1941 stod Olai igjen med roret, denne gang med «Stølsgutt». Nå var flyktningantallet steget til 26 personer, bare menn.
I Bulandet hadde gamle Einar, som var faren til Olai Hillersøy, både hørt og sett to tyske fly som kretset utover havet. Han var helt sikker på at «Stølsgutt» var skutt i senk og regnet ikke med å se dem igjen. De som var om bord hadde derimot ikke verken sett eller hørt noe til flyene. De kom derimot ut for ei såkalt straumvende, som vil si at to strømmer møtes. Der lå en klase på 30 miner å fløt. Disse var løse, og hadde det vært mørkt, hadde kutteren uten tvil rent på både en og flere. Det er vel tvilsomt om den hadde rukket lenger enn til den første. Heldigvis var været fint og turen gikk bra.
Da de kom til Shetland, kom de opp på siden av en tråler utenfor Baltasund, som siden loste dem til lands. I Baltasund kom to soldater om bord sammen med masse hvitt brød. Det ble godt mottatt ettersom det var innført rasjonering i Norge. De gikk deretter til Lerwick, der de ble internerte i leiren.
Den 20. november forlot båten «Buestein» Bulandet, og nådde Lerwick et par døgn senere. Om bord stod ti personer, av dem fire kvinner. En av damene het Dagmar Nikøy, og var forlovet med Olai. Noen år senere ble de gift. Dagmar kom ganske snart til London, hvor hun ble ansatt i flyvåpenet der hun virket så lenge krigen varte.
Etter en tid hadde en av karene fra «Stølsgutt» ordnet med en 40 fots gavl fra Austevoll, for å gå fra Lerwick til Wick. Han spurte blant annet Hillersøy om han ville være med, og selvsagt ville han det. Etter en noe strabasiøs ferd smatt de inn gjennom et trangt innløp til havna i Wick. De hadde stor sjø og liten storm, og da var det omtrent som å treffe et nåløye. Som om det ikke var nok, så hang selvsagt regulatoren seg fast på fullt akkurat når de kom inn på den trange havna i Wick. Han som stod med roret hadde full jobb med å dra maskinen på akterover og forover for ikke å renne på land. Olai lå og lo bak styrehuset. Til slutt løsnet heldigvis regulatoren, og de fikk slakke på.
Da de kom til kai, ble de satt under oppsyn i to døgn. Deretter reiste de fra Wick til Buckie med to skotske fiskebåter, og videre derfra til London med tog. De ble sendt til Patrick school til kontroll og avhør for å få klarhet i om de var nazister. Olai ble værende i London en stund, og brukte tiden blant annet til å gå kurs.
Etter en tid ble han med som kjentmann på en engelsk destroyer som deltok i Florøraidet. Etter at de kom tilbake, ble Hillersøy, sammen med de andre internerte i Vest-Skottland på et slott. Her ble de værende frem til jul, da de ble «sluppet ut». Da ble de sendt åtte dager i Sjeggnes, som var en treningsleir for allierte marinegaster.
Etter alt dette reiste de tilbake til Shetland.
Shetlandsfarten tar til for alvor Hillersøy var nå med Per Blystad på «Olav», en 54 fots kutter fra Møre. Ferden over Nordsjøen gikk bra, og de gikk inn i nærheten av Egersund lastet med sabotører og våpen. Våren 1942 kom Olai inn nord for Bremanger med «Olav» med en ammunisjonslast. Mottakeren kunne ikke ta i mot lasten, da han hadde tatt i mot flere laster tidligere, og ikke hadde kapasitet til mer. Hillersøy fikk i stedet et ektepar med seg, og gikk deretter til Myrevåg på Værlandet hvor han fikk endelig fikk kvitte seg med ammunisjonen. Nå når han endelig var tilbake på gamle trakter, spurte han naturlig nok etter alt nytt hjemme i Bulandet. Det var slik han fikk vite at bestefaren var død.
Ferden tilbake til Shetland gikk uten problem. Om våren i vårsildefisket rigget man «Olav» med sildegarn og blåser for kamuflasje. Under kamuflasjen skjulte det seg 5-6 tonn ammunisjon og en agent. Målet var Telavåg, men de kom inn med Marsteinen. Samtidig var et av Tysklands største slagskip på vei inn til Dolvik ved Bergen, og der var også mange vaktbåter i aktivitet. I tillegg kretset mange fly over området. En vaktbåt satte kursen mot «Olav». Her måtte en tenke fort. Olai tok «Siria» som var et slengnavn på pissebøtta, fylte i litt sjø, dro ned buksa og satte seg godt til rette. I neste øyeblikk endret vaktbåten kurs. De likte visst ikke synet. «Olav» fikk levert lasten i Telavåg og returnerte deretter til Shetland. Heldigvis gikk alt bra denne gangen også, men Olai hadde mareritt om denne episoden resten av livet sitt.
Alt rakner på kysten 17. april 1942 gikk turen fra Scalloway til Telavåg igjen med ammunisjon og to agenter. På samme tid reiste en av gestaposjefene i Bergen til Telavåg for å snoke litt på bakgrunn av mistanker. Skysskaren informerte tyskeren om at han kunne ta kontakt med en mann i Telavåg ved navn Lauritz Telle, siden han lurte på om det var mulig å ta seg over til Shetland. Representanten fra Gestapo var ikke lenge iland før han returnerte. Og bare timer etter at «Olav» hadde vært i Telavåg, gikk alarmen. Telavåg-raidet var i gang. Den ene av agentene ble skutt under raidet. Etter at det gikk galt i Telavåg, raknet det langs hele kysten. Om morgenen 19. mai 1942 kom Gestapo først til Hillersøy i Bulandet, hvor de arresterte Olais far Einar Hillersøy og brødrene Johannes, Edvard og Bjarne. Malvin, som også var bror til Olai, ble igjen i Bulandet. Han strevde i ettertid med å få dem ut igjen. Men det var trolig da han var med å berge syv høye offiserer at han berget livet deres. Høsten 1942 nødlandet et tysk fly med de syv om bord. Malvin hørte flyduren stilne, og la i vei med motorbåten. Flere Bulendinger var med å berge, men alle var enige om å gå god for at det var slekten til fangene som hadde reddet flyet. Hillersøy skulle egentlig vært med på en tur over til Norge på en liten motorbåt for å kartlegge minefelt og sanke inn så mange opplysninger som mulig, men fikk rett før avreise høre at faren Einar og tre av brødrene var tatt til fange av tyskerne. Han bad da om å få slippe å være med i frykt for at det skulle bli verre for faren og brødrene. De kom seg over til Norge, men ble sporløst borte. Olai fikk senere høre at de ble tatt i Måløystraumen i en rutinekontroll. I sommermånedene fra midten av mai til midten av august var det for lyst til å krysse Nordsjøen med skøytene. Da oppholdt Hillersøy seg på kommandokurs i England og i Scalloway. Dette ble regnet som ferie samtidig som de trente for å holde seg i form.
Siste tur