Alger (no. utt. «alsjé», fr. utt. , arabisk الجزائر, al-Jazāʼir) er hovedstaden i, navngiveren av og den største byen i Algerie, og hadde i 2008 et folketall på 2 364 230 innbyggere. Byen er landets kulturelle sentrum og knutepunkt for transport og samferdsel, og er preget av industri. Den har tallrike institutter, gallerier og museer, en rekke universiteter, samt flere severdigheter, deriblant gamlebyen, Algers kasbah.
Den nåværende byen ble grunnlagt i år 944 e.Kr. Al-Jazāʼir er arabisk for «øyene» og viser til en gruppe småøyer utenfor byen og som er oppslukt av den moderne havnen.Jens Riise Kristensen: Barbariet tur retur (s. 53), forlaget Ørby, 2003, ISBN 87-89797-17-5 Kystbyen ligger langs en bukt i Middelhavet, og har en historie som strekker seg mer enn tre årtusener tilbake i tid. Fønikere, romere, spanjoler og ikke minst osmanere og franskmenn har alle satt preg på byen, samfunnet og kulturen.
Etymologi Navnet til byen kom via fransk og katalansk Alger fra det arabiske navnet الجزائر (al-Jazā’ir), «øyene», og viser til de fire øyene utenfor kysten av Alger som ble del av fastlandet i 1525. Al-Jazā’ir er i seg selv en kortform av det eldre navnet جزائر بني مزغانة (Jaza'ir Bani Mazghana), «Øyene til sønnene av Mazghana», brukt av tidlige kartmakere i middelalderen som al-Idrisi og Yaqut al-Hamawi. Byen ble sannsynligvis gitt navnet av Buluggin ibn Ziri, grunnleggeren av Zirid-dynastiet, til ære for faren Ziri ibn Manad, da Buluggin opprettet den nye byen på ruinene av den tidligere romerske byen Icosium i år 944.
Geografi Geografisk beliggenhet thumb|left|Satellittbilde av Alger. Alger ligger i provinsen med samme navn langs den vestre delen av en bukt i Middelhavet. Byen ligger i en li langs den algeriske sahelen, på en utløper av Atlasfjellene.
Bak den smale og buktende strandlinjen langs Middelhavet står den 1500 km lange fjellkjeden Tell-Atlas med den algeriske hovedstaden. I det ville fjellmassivet Kabylia i området øst for Alger stiger fjellkjeden, med sine bekken og daler på kryss og tvers, til en høyde på 2 308 meter over havet. På sørsiden faller Tell-Atlas til en høyslette på 391 til mer enn 1 000 meters høyde over havet. I høyslettens indre finnes tallrike myrlendte saltsjøer uten utløp, de såkalte skottene.
De permanente elvene i kystregionen er relativt korte, men vannføringen øker kraftig etter store nedbørsmengder. I Algers omegn nord for Tell-Atlas finnes nedbørsrike områder. Her omfatter vegetasjonen middelhavsvekster som maki, aleppofuru, korkeik, steineik og atlasseder, der sistnevnte vokser i over 1 600 meters høyde over havet. I Kabylia finnes også sammenhengende skogsområder.
Provinsen dekker omkring 865 km² land. Av dette hører 273 km², 32 %, til selve bykjernen (med en forholdsvis høy befolkningstetthet), og 592 km², 68 %, til forsteder og øvrige rurale tettsteder. Det bebodde området har en utstrekning på omkring 30 km.
Geologi thumb|Den tektoniske grensen mellom den eurasiske kontinentalplaten i nord, og den afrikanske kontinentalplaten i sør.
Byen Alger ligger i en utsatt jordskjelvsone. Atlasfjellene markerer grensen mellom to tektoniske plater, der den afrikanske kontinentalplaten i sør beveger seg i nordvestlig retning i en fart på 6 mm i året relativt til den eurasiske kontinentalplaten i nord. Gnissingen mellom platene kan utløse kraftige jordskjelv. En har funnet skrevne kilder om sterke jordskjelv i området i og rundt Alger datert helt tilbake til det 14. århundret. 2. januar 1365 og 10. mars 1673 skal det ha vært to større jordskjelv i og rundt byen.
Rundt 20 000 mennesker i regionen omkom ved et skjelv 3. februar 1716. Et annet jordskjelv i byen Blida, sørvest for Alger, skal ha krevd rundt 7000 liv 2. mars 1825, i tillegg til å ødelegge store deler av byen. Kun noen få tiår seinere, på den 2. januar 1867, opplevde Blida igjen et ødeleggende jordskjelv. Chlef, en by vest for Alger, opplevde videre et jordskjelv med styrke 7,1–7,3 på Richters skala den 10. oktober 1980 som krevde 5000 liv. I byen Zemmouri, øst for Alger, krevde et jordskjelv med styrke 6,8 minst 2266 liv, skadet minst 10 261 personer, og etterlot seg minst 150 000 hjemløse den 21. mai 2003.
Klima Alger har et middelhavsklima med varme og tørre sommere, og kalde og nedbørsrike vintre. Årsgjennomsnittet for temperatur ligger på 18,2 °C. Den varmeste måneden er august, med gjennomsnittstemperaturer på 25,2 grader, mens de kaldeste månedene er januar og februar med middeltemperaturer på mellom 12,2 og 12,6 °C. Bris fra havet sørger for avkjøling på varme dager. Vinteren preges av hyppige stormer og mye nedbør.
Den 9.–10. november 2001 døde 737 mennesker i Alger etter kraftig uvær. I løpet av to døgn falt det 287 mm regn, og vindhastigheter opp til 33 m/s. Det kraftige regnet utløste et ras av leire og rullestein, og dette rev med seg de små husene i fattigkvarteret oppført på åsen hvor hovedstaden ligger. Dagen da raset kom falt det over 100 millimeter nedbør, hvilket omtrentlig tilsvarte nedbøren hele den foregående måneden.
Den årlige middelnedbøren ligger på rundt 680 mm. Det meste av denne faller mellom november og februar, med henholdsvis 83 og 111 mm, mens det er minst nedbør mellom juli og august, med henholdsvis 4 og 5 mm.
Historie Tidlig historie Rundt år 1200 f.Kr. bosatte fønikerne seg i områdene ved dagens by, og opprettet en handelsbosetning under navnet Ikosim. Etter punerkrigene falt området til den mauritanske kongen. Siden år 42 hørte byen til den romerske provinsen Mauretania Cæsariensis under navnet Icosium langs det som i dag er kysten av Alger. «Rue de la Marine» følger det som var en romersk gate. Romerske gravlunder fantes nær Bab-el-Oued og Bab Azoun. Byen ble gitt latinske rettigheter av Vespasian. Biskopene av Icosium blir nevnt i kilder fra så sent som det 5. århundret.
I år 429 erobret vandalene under kong Geiserik bosetningen. I år 533 ble byen del av Østromerriket, og forble østromersk fram til arabiske styrker ødela byen i 681. I år 944 grunnla Buluggin ibn Ziri, herskeren over og grunnleggeren av det berberske dynastiet ziridene, en ny by ved kysten. Faren Ziri ibn Manad hadde tidligere, i 935, bygd et eget hus og opprettet en sanhajisk bosetning i Ashir like sør for Alger. Selv om mye av Zirid-dynastiet hadde falt til den sicilianske kongen Roger II av Sicilia i 1148, hadde ziridene allerede i 1014 mistet Alger til utbryterdynastiet hammadidene. I 1159 mistet hamadidene byen til almohadene, og i det 13. århundret ble den delen av Zayyanid-dynastiet, styrt av sultanene fra Tlemcen. Selv om den formelt sett var en del av sultanatet, nøt emirene av Alger en stor grad av selvstendighet da Oran var hovedhavnen til zayyanidene.
Allerede i 1302 ble holmen Peñón like utenfor havnen til Alger, okkupert av spanjolene. Siden dette økte handelen betydelig mellom Alger og Spania. Byen fortsatte likevel å være av forholdsvis liten betydning fram til maurerne ble fordrevet fra Spania, da flere av disse valgte å søke tilflukt i Alger. Etter at Oran og en rekke andre byer langs kysten av Afrika hadde falt under spansk okkupasjon, styrket spanjolene tilstedeværelsen på Peñón, og innførte en avgift for å slå ned på virksomheten til barbareskpirater.
Osmansk styre thumb|Abraham Duquesne befrir kristne fanger i Alger etter å ha bombet byen 1682–1683. I 1516 ba emiren av Alger, Selim b. Teumi, barbareskpiratene og brødrene Aruj og Khair ed-Din Barbarossa om hjelp til å fordrive spanjolene. Aruj dro til Alger, beordret attentatet på Selim, overtok byen og drev bort spanjolene i erobringen av Alger i 1516. Khair ed-Din, som overtok da broren ble drept under et slag mot spanjolene om Tlemcen i 1517, ble grunnleggeren av pasjaliket, og seinere beyliket, Algerie. Barbarossa tapte Alger i 1524, men tok det tilbake igjen under erobringen av Alger i 1529, for så formelt å be sultan Suleiman I den store overta og annektere Alger til Det osmanske riket.
Alger ble den viktigste byen til barbareskpiratene. Oktober 1541 gjorde kongen av Spania og den tysk-romerske keiseren Karl V et forsøk på å erobre byen, men flere av skipene hans ble ødelagt under en storm, og hæren på 30 000 mann, først og fremst spanjoler, ble overvunnet av algerierne ledet av pasja Hassan. thumb|left|Maleri av Thomas Luny fra 1820 som viser bombingen av Alger av Lord Exmouth august fire år tidligere. right|thumb|Dekorert osmansk kanon funnet i Alger den 8. oktober 1581 av Ca'fer el-Mu'allim. Lengde: 385 cm, kaliber: 178 mm, vekt: 2910 kg. Kanonen brukte prosjektiler av stein. Beslaglagt av Frankrike under invasjonen av Alger i 1830, og står i dag på Musée de l'Armée, Paris.
Da Alger i praksis var selvstyrt under Det osmanske riket, ble plyndring saktens utbredt blant algerierne utover 1600-tallet. Ettersom byen hvilte på grensen mellom både den osmanske og europeiske økonomiske sfæren, og var avhengig av Middelhavet som i stadig større grad kom under europeisk kontroll, utviklet piratvirksomheten seg til å bli den mest utbredte inntektskilden for algerierne. Mange nasjoner forsøkte gjentatte ganger å få bukt med piratene, som ikke bare forstyrret skipsfarten i det vestlige Middelhavet, men som også deltok i slavetokter så langt nord som til Island. USA deltok i to kriger mot algeriernes angrep på skipsfarten: den tripolitanske og den algeriske krigen.
Under osmanerne var byen omsluttet av en mur, også langs kystlinjen. Muren hadde fem porter med fem tilhørende veger som møttes foran Ketchaoua-moskeen. I 1556 ble det reist et citadell på den høyeste delen av muren. En større gate fra nord til sør delte byen i to: Den øvre delen al-Gabal, «fjellet», som bestod av femti mindre andalusiske, jødiske, maurerske og kabylske strøk, og den nedre delen al-Wata, «slettene», som var det administrative, militære og kommersielle senteret av byen, der det hovedsakelig bodde tyrkiske embetsmenn og annen overklasse.
Piratflåten i Alger ble utslettet da en britisk skvadron under lord Exmouth, med hjelp fra nederlandske krigsskip, bombarderte byen august 1816.
Fransk styre
I perioden 1830–1962 var Alger under fransk kolonistyre. Etter et møte med den franske konsulen, som deien av Alger hadde smekket til med en fluepisk etter å ha sagt at den franske regjeringen ikke var klar til å betale tilbake gjelden til to algeriske handelsmenn, invaderte franske styrker under general de Bourmont byen den 4. juli 1830. Alger kapitulerte dagen etter angrepet, og ble hovedstaden i fransk Algerie.
Mange europeere bosatte seg i Alger, og ved begynnelsen av 1900-tallet utgjorde disse brorparten av befolkningen. I 1930-åra tegnet arkitekten Le Corbusier planene sine for en fullstendig ombygging av kolonibyen. Le Corbusier var høyst kritisk til den urbane stilen i Alger, og beskrev de europeiske strøkene som «intet annet enn falleferdige murer og ødelagt natur; alt er en skitten flekk». Han kritiserte også forskjellene i levekårene han opplevde mellom europeerne og afrikanerne i byen. «De 'siviliserte' lever som rotter i hull», mens «'barbarene' lever i ensomhet, i velvære». Planene hans ble imidlertid avvist av den franske administrasjonen.
Under andre verdenskrig var Alger den siste byen tyskerne tapte til de allierte under Operasjon Torch under det nordafrikanske felttoget. thumb|left|Havnen i Alger kring 1921.
Etter en svært blodig krig løsrev Algerie seg fra Frankrike og erklærte seg selvstendig i 1962, med Alger som hovedstad. Krigen krevde anslagsvis mellom 500 000 og 1 500 000 liv, hovedsakelig algeriere, men også franskmenn og pieds-noirs, som følge av sammenstøtetene mellom den franske hæren og den algeriske Front de libération nationale (FLN). Byen har siden da opplevd en voldsom vekst, trass i at den har mistet alle sine pieds-noirs. Byen er hjem til omtrent en tidel av Algeries befolkning, og forstedene dekker det meste av Mitidja-sletta rundt byen.
Algeriekrigen thumb|Våpenet til fransk Alger.