Olga Antoinette Eggers (1875–1945) var en dansk forfatter og journalist. Hun var en markant sosialdemokrat og kvinnesaksforkjemper, som i løpet av 1930-årene ble nazist og overbevist antisemitt. Eggers var kusine til Hjalmar Schacht.
Bakgrunn Olga Eggers var datter av botaniker Henrik Frans Alexander von Eggers (1844–1903) og Mathilde Camilla Stakemann (1848–1928). Hun tilbragte sine første fem år i Dansk Vestindia, hvor hennes far var kaptein i den vestindiske hærstyrken. Som femåring ble hun sendt til det ukjente Danmark med et komplisert benbrudd og fikk sin videre oppvekst hos sin barnløse onkel og tante på Lolland, et godsforvalterpar, som man senere kan gjenkjenne som skikkelser i hennes forfatterskap – som den strenge tanten og den godmodige onkelen. I 1900 ble hun privatlærer på N. Zahles Skole, men benyttet aldri sin lærerutdannelse etter dette.
Etter kun 14 dagers bekjentskap forlovet hun seg med den unge forfatteren og redaksjonssekretær ved den københavnske avisen Frem, Ludvig Rosenberg. I 1901 giftet de seg, og Olga Eggers tok fatt på en karrière som skribent med oppsøkende journalistikk blant hjemløse og gatehandlere som spesialitet. Tekstene ble trykt i blant annet Politiken og Vore Damer. Eggers knyttet etterhvert tette forbindelser til personligheter som Georg Brandes og Thit Jensen. Hun var opptatt av konflikten mellom ønsket om livsutfoldelse og ekteskapets tradisjonelle familieforpliktelser. Selv ble hun ble skilt fra Rosenberg etter knapt fem år og giftet seg med professor Anton Thomsen og fikk i 1913 datteren Ulrica Eggers.Dansk Kvindebiografisk Leksikon - Olga Eggers - Dansk Kvindebiografisk Leksikon Denne gang ble hun enke etter kun tre år og levde resten av sitt liv som enslig.
I forbindelse med første verdenskrig var Olga Eggers utenrikskorrespondent i Paris, og etter krigen hadde hun ulike poster for Freds- og Folkeforbundet. Hun reiste mye gjennom livet; i 1931 reiste hun rundt i Afrika som alene kvinne og skrev deretter den naive, men velmenende reiseskildringen Ene Hvite gjennom Liberias Urskoger. Fra 1929 var hun agitator for Socialdemokratiet. Hennes merkesaker var antimilitarisme, nedrustning og en forbedring av dårlig stilte kvinners kår. Avisen Sosiale-Demokraten omtalte henne i 1929: «Olga Eggers har paa vort Blads Søndags-sider skrevet talrige varmhjertede Artikler, der tydeligt taler om Forfatterindens dybe sociale Forstaaelse særlig af Arbejderkvindernes Kaar.»http://sfah.dk/upload_dir/pics/Tidsskrift/Aargang-1995-1999/1999-3/AH99-3-I_Vyff.pdf (s. 19)
Sosialdemokrat og kvinnesaksforkjemper miniatyr|Georg Brandes i 1886 – han og Eggers kom til å fascinere hverandre. I mange år var Eggers sosialdemokrat og et fremtredende medlem av Dansk Kvindesamfund. Hun talte for seksuell frigjøring og likestilling. I et referat fra et velgermøte hvor hun talte står det: «Hun fandt det mærkeligt, at ikke alle Mennesker var Socialdemokrater, thi det var dog dette Parti, der alene af alle Partier vilde skabe Lykke hos alle Mennesker.» Som foredragsholder fascinerte hun tilhørerne med sin lett svulstige, agiterende sjargong og med sin humor, som når hun gjorde gjøn av Thomas Madsen-Mygdal. I Social-Demokraten bidro hun med kronikker, småartikler og noveller, samt deltok aktivt i Studieforbund for Aandskultur, et forum for livsfilosofi.
Hun utgav sine romaner på Gyldendal, mens reiseskildringen fra Liberia ble utgitt på forlaget Fremad, som var et sosialdemokratisk eid forlag. I opplagstall sto hun på linje med Agnes Henningsen og Karin Michaëlis.
Hun hadde engasjert seg i kampen mot antisemittismen, klarest uttrykt i barneboken En stor manns liten datter fra 1911. Boken ble ført som bevis for inkonsekvensen i Eggers' antisemittisme, og i straffesaken i mai 1942 bevis for påstanden om at hun hadde handlet i ond tro. Hun hadde også et nært forhold til Georg Brandes og korresponderte med ham i over 10 år. I 1903 skrev hun i et brev til ham: «Af denne Verdens mange Ubegribeligheder er Krig og Jødehad mig de ubegribeligste. Jøderne – Jordens adeligste Slægt.» I 1925 på en reise til New York møtte hun en ung dansk-jødisk sanger, Harry Haurowitz. Forholdet skildres i hennes bok Henri - der er ingen død fra 1926. Bogen fremstår som utpreget selvbiografisk og er dedikert «Til min ven Harry Haurowitz i beundring og taknemlighed.» Så sent som i 1931 ytret hun seg sterkt antinazistisk.
Forfatterskap I sin første roman, Zigøjnerblod fra 1903, var Eggers opptatt av kvinners seksuelle frigjøring. I 1904 kom romanen Moderne Ægteskab, fulgt av Den røde Synd i 1908. Morsfølelse ansees som medfødt hos kvinner, også i forhold til adoptivbarn, som hun beskriver det i En grim Kvindes Bekendelser fra 1909 og En Mor fra 1919. I sin siste roman, Erotik fra 1932, beskrives tre kvinner og deres ulike skjebner. To søstre, den ene ulykkelig gift med en velhavende mann, den andre lykkelig gift med en fattig mann som hun har fire barn med. Den tredje kvinnen er søstrenes ugifte venninne. Hun har en gang elsket og tapt, og forsørger seg selv uten utsikt til å få barn eller økonomisk trygghet. Alle tre er bundet av omstendigheter de er uten innflytelse på. Den ulykkelige gifte forelsker seg og bryter ut av sitt ekteskap, bare for å vrakes av både sin mann og sin elsker. Hennes søster blir gravid igjen, og ser ingen annen utvei enn abort siden hun ikke har råd til et femte barn. Men aborten er feilslått, og barnet blir født handikappet. Boken er på tross av sin tittel ikke erotisk, men et indignert argument for kvinnens rett til fødselskontroll og abort. Den er et oppgjør med hykleriske og handlingslammede leger, og et rop om forbedret sosiale og økonomiske vilkår for arbeiderklassefamiliene. Forsvaret for tilgangen til prevensjon og abort av sosiale årsaker ledsages av rasehygieniske argument, som den gode lege uttrykker det: «Arbejd for, at man med alle Midler forhindrer Abnorme og Sindssyge i at formere sig. Det er selvmorderisk af en Stat at ruinere Borgerne med et Utal af Sindssygehospitaler og Hjem for Idioter, naar man smertefrit og uden synderlig Gene for de stakkels Skabninger kunde umuliggøre, at de forplanter sig.»
Dansk biografisk leksikon fra 1935 beskrev Olga Eggers’ forfatterskap slik: «Underholdningslitteratur, men med Retning opad mod mere kunstnerisk Holdning.» Eggers befant seg i triviallitteraturens grenseland med beskrivelser av romantisk sanselighet, noen ungpikebøker, populære omskrivninger av skuespill som Elverhøj og historiske føljetonger. Allikevel fortsetter Oluf Friis: «Sit bedste har hun ydet i sine erotiske-psykologiske Nutidsskildringer … af hvilke især maa fremhæves 'En grim Kvindes Bekendelse' (1909), der fik en anerkendende Anmeldelse af Georg Brandes.» Olga Eggers livsvarige forfatterstøtte ble satt i bero i juni 1942, mens man ventet på utfallet av Høyesterettssaken som til slutt endte med domfellelse og bortfall av forfatterstøtten.
Bruddet med sosialdemokratene I 1933 vendte Olga Eggers plutselig ryggen til sosialdemokratiet. Bakgrunnen var at hennes sakfører gjennom en årrekke, Søren Nielsen, som hun i desember 1932 anmeldte for bedrageri. Etter at anmeldelsen ble kjent, ba statsminister Thorvald Stauning at Peder Christensen som var Helsingørs borgermester, henne om å besinne seg. Overrettssakfører Søren Nielsen var nemlig representant for Grønnehave-konsortiet, som sto ansvarlig for oppbygningen av en fiskerihavn i Helsingør, og det stod 500 arbeidsplasser på spill. Eggers gikk med på å utsette saken et halvt års tid, hvis hun fikk utbetalt sitt samlede utestående. Det fikk hun ikke. Saken nådde riksadvokaten, hvor den ble avvist på grunn av bevisets stilling. Stauning bad henne vennligst om ikke å foreta seg noe, før de hadde fått snakket sammen. Olga Eggers trakk saken for borgermesterens skyld og av partihensyn, men dermed fikk hun heller aldri pengene hun mente seg snytt for. Hun opplevde dette som om hennes rettmessige krav bare kunne tilsidesettes så snart et rent politisk hensyn kom på banen. Ikke minst var hun skuffet og såret over at de fremtredende sosialdemokratene som hadde opptrådt som hennes personlige venner, ikke hadde støttet henne. Både Stauning, K.K. Steincke og Frederik Borgbjerg med koner kom til Eggers’ hjem, blant annet til datteren Ulricas studentbolig i 1932. At saken rammet Eggers hardt, kan leses i hennes ukentlige såalte i Hus og Frue i 1935: «Naar Ungdommen omtrent daglig kan læse i Aviserne om Sagføreres Bedragerier overfor Enker, der betror dem de Penge, som repræsenterer Hjem og dagligt Brød.»http://sfah.dk/upload_dir/pics/Tidsskrift/Aargang-1995-1999/1999-3/AH99-3-I_Vyff.pdf (s. 22)
Tilslutning til nazismen miniatyr|Hjalmar Schacht var Eggers fetter. Allerede 1. juni 1934 meldte hun seg inn i Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti (DNSAP) Det tok man den gangen ikke spesielt tungt, og B.T. skrev til Olga Eggers’ 60-årsdag: «Da hun var Socialdemokrat, var hun rødere end Borgbjergs Skæg i Glanstiden - og nu da hun er gaaet over til Nazismen, saa er de herrer Hitler, Göring og Goebbels smaa forsagte Demokrater i Sammenligning med hende. Heil Olga! … Rask Pige paa 60 - og hun skal have en Lykønskning.» Eggers-familien var som flere nazister både på dansk og tysk side, og på sine jevnlige familiebesøk i Tyskland lot Eggers seg etterhvert begeistre og overbevise om nazismens riktighet. Hele sitt liv holdt hun kontakt med sin fetter Hjalmar Schacht, som hadde vært med til å få Tyskland på fote igjen. I april 1935 skrev hun i Hus og Frue artikkelen Det glade Berlin om Herman Görings bryllup: «Men hvor smukt det end saa ud – den lysklædte Brud i den af Roser fuldstændig dækkede Bil – saa er der dog ingen Tvivl om, at Synet af 'Føreren' for enhver Tysker dog er et Syn, ved Siden af hvilket enhver rosensmykket Bil og Brud maa blegne.» Det kom heller ingen reaksjoner eller avstand til disse uttalelsene.http://sfah.dk/upload_dir/pics/Tidsskrift/Aargang-1995-1999/1999-3/AH99-3-I_Vyff.pdf (s. 24)
I 1935 brøt hun med DNSAP på grunn av misnøye med partiledelsen. I stedet meldte hun seg inn i Dansk Socialistisk Parti, ledet av Wilfred Petersen. Hun var leder og foredragsholder i «Nordisk Aktions Kvindegruppe», og skrev for Nordiske Stemmer, et organ for «Nordisk Aktion», som var DSPs «kampfront».
Kamptegnet