mini|Linekroker hengt opp på stativ. Hver av krokene henger på et snøre, festet til et tau som kan være flere hundre meter eller noen kilometer langt. Dette fangstredskapet fra 1500-tallet er fremdeles i bruk mange steder i verden.
Den store linesaken var en konflikt om hvilke fiskeredskaper som skulle være tillatt i Nordland. Stridighetene startet på begynnelsen av 1600-tallet og varte i rundt 200 år. Lofotfisket hadde siden uminnelige tider foregått med juksa, det vil si snøre med krok. Andre og mer effektive redskaper som line, med hundre eller tusenvis av kroker på et langt tau, hadde vært i bruk av fiskere i andre land, og på slutten av 1500-tallet ble dette tatt i bruk i Finnmark. Fiskerallmuen i Nordland avviste kategorisk dette nye redskapet. Liner var kostbart utstyr som bare mer velbemidlede kunne skaffe seg. Samtidig med kontroversen om liner foregikk en konflikt om bruk av torskegarn, og disse uenighetene grep på mange måter inn i hverandre.
Embetsmennene, spesielt lensherrene og senere amtmennene i Nordland, tok fiskerallmuens side og nedla forbud mot linefiske. Senere ble forbudet erstattet med begrensninger for bruken. Både forbudet og begrensningene viste seg vanskelig å håndheve. Konfliktene ute på havet og i fiskeværene, med ufred og bannskap, var imidlertid problemer som embetsmennene tok alvorlig. Samtidig var det embetsmenn på lavere nivå som støttet linefiskernes sak. Disse embetsmennene drev ofte selv med linefiske.
Senere kom restriksjoner på både garn- og linefiske. Det var særlig Joachim de Knagenhielm som gikk inn for begrensninger, slik fiskerallmuen hadde ønsket det i 1772. Det var imidlertid flere fiskere og embetsmenn på lavere nivå som under lofotfisket fortsatt trosset reglene. Knagenhielm og sentrale myndigheter i København ila linefiskerne strenge straffer. Det ble satt ned en kommisjon for å utarbeide nye regler, og alle parter ble hørt. Men de nye reglene ble ikke håndhevet av Knagenhielms etterfølgere. Dette gjaldt selv om myndighetene av statistikkene for fiskefangst kunne se at utbyttet av fisket økte mye, med en delvis overgang til linefiske.
En ny lofotlov av 1816 var påvirket av tidens liberalistiske økonomiske politikk. Det skulle være lov å fiske med alle type redskaper, men til forskjellige tider av døgnet. Dessuten skulle det være et eget oppsyn.
Linene kommer Det opprinnelige fiskeredskapet på lofotfisket og andre torskefiskerier i Nordland var juksa, eller håndsnøre som det også ble kalt. Dette bestod den gangen som nå av fiskekrok og snøre og ble betjent av en fisker. Line, som består av et tau på flere hundre meter og har mange kroker med agn, var et mye mer effektivt redskap, Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 65–67. og dessuten ikke så slitsomt å håndtere som juksa. Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 181. Fiskere fra andre land som hadde vært utenfor kysten av Nord-Norge rundt 1550-årene, hadde brukt line, men i Nordland var fiskerallmuen motstandere av redskapet. Dette til tross for at line ble tatt i bruk på Sunnmøre på 1600-tallet. I Finnmark hadde en begynt enda tidligere med line, på slutten av 1500-tallet, og utover på 1600-tallet var dette i alminnelig bruk i østlige deler av Finnmark.
Fiskernes motstand mini|Egning av liner i moderne tid. Med liner på mange hundre meter er dette et arbeid som kan ta mange timer. Som agn brukes typisk akkar, sild, makrell eller fiskeavfall.
Under juksefiske måtte én mann holde båten opp mot vinden mens de andre fisket med hvert sitt snøre. Ved bruk av line kunne utbyttet bli betydelig større. I en passe stor båt kunne 5 til 6 mann med en line med 3000–4000 kroker få større fangst enn 40 juksefiskere. Kiil: Litt om Lofotfisket i eldre tid side 28–34.
De som først tok i bruk line i Nordland, skal ha vært handelsborgere som holdt til i Torsken og Gryllefjord. Det ble sagt at «særlige folk, geistlige og verdslige, som for egen nøtte og privat fordel» hadde startet opp med linebruk.
Både line og garn var noe nordlandsfiskerne var sterke motstandere av. Årsaken var at line ble påstått å ødelegge for fiske med juksa. Dessuten var det et kostbart utstyr de færreste hadde råd til, og om disse redskapene ble brukt, ville de ødelegge for juksafisket, mente fiskerallmuen. Myndigheten hadde godtatt dette synet, dermed støttet de fiskerallmuens motstand. Andre grunner myndighetene hadde for å støtte fiskerne, var at de ønsket å unngå konflikter, som i verste fall kunne utarte til slagsmål blant fiskerne i fiskeværene. Dessuten ville ikke styresmaktene at noen skulle få problemer med å betale sine skatter og avgifter.
Motstanden var imidlertid størst på steder der mange fiskere var samlet, slik som i Øst-Lofoten. Det forekom linefiske inne i fjordene og i Vest-Lofoten uten konflikter.
Fiskernes motstand skyldes også forklaringer som at fisken ville sky områder i havet hvor det hang fanget fisk på kroker. De mente også at om linebruket ble tapt, ville fisken bli ligge på bunnen og råtne, og at dette også var noe som fikk levende fisk til å holde seg langt unna. Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 242–244.
Restriksjoner og kontroll I 1627 var motstanden mot linefiske blitt sterk. Da saken kom opp for lensherre Frants Kaas, så han seg nødt til å imøtekomme allmuen, og han satte dermed forbud mot bruken av liner. Saken var imidlertid ikke over med dette; den kom til å være et stridstema som varte i rundt 200 år.
I 1642 kom det en søknad fra 24 menn fra Lofoten, Vesterålen, Salten og Senja om at liner måtte forbys. Lensherre Knud Steensen hadde rådslagninger med allmuen, prester og fogder. Saken ble senere forelagt lagtinget. Lagmannen Jørgen Henrichsen fastsatte på lagtinget i Steigen den 17. juni 1643 at liner skulle avskaffes. Dette ble videre stadfestet av et kongebrev den 15. januar 1644. Et viktig argument var konfliktene rundt line, som krevde stor plass på havet. Fiskerne sa på lagtinget at linefisket avstedkommer «blodig eder, svergen og banden». Linefisket fortsatte allikevel langs kysten og under lofotfisket. I 1644 fikk Steensen en irettesettelse fra kong Christian IV fordi forbudet mot line ikke er fulgt opp.
Linefiskere hadde trosset motstanden i Vest-Lofoten og hevdet rett til å bruke liner her. Resolusjonene som var bestemt av myndighetene, var at liner ikke måtte legges ut før april, dessuten at de ikke måtte settes øst for Valbergflesene utenfor Valberg på Vestvågøy. Denne tidsbestemmelsen var fiskerne imot, de mente at de i alle fall måtte få lov å sette ut linene fra gregusmesse den 12. mars. Amtmann Hans Hagerup de Gyldenpalm støttet uansett fiskerne som ville ha begrensinger, og holdt fast på resolusjonene han hadde satt. I mars 1764 forsøkte sorenskriver Thomas Winstrup i Lofoten og Vesterålen å gjennomføre en havdeling i Øst-Lofoten for forskjellige redskapstyper, men dette hjalp lite. Garn og line skulle være forbudt utenfor Brettesnes, men oppsitteren der, skipper Henrik Klæbo, trosset forbudet og drev likevel med liner. I tillegg forsynte han fiskere som leide rorbu hos ham med linebruk. Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 244–264.
I denne tiden var det også blitt vanlig å sette garn i Raftsundet. Selv om dette ble forbudt, fortsatte allikevel garnfisket. I denne saken måtte amtmannen fire, slik at bare en politiforanstaltning ble satt ned for å regulere dette. En del mektige borgere, skippere og fiskere var engasjert i lofotfiske med garn; disse hadde et møte i Bergen i 1764 der de forfattet et brev til kongen om at torskegarn måtte tillates fra midten av februar. For de sentrale myndighetene i København var dette en komplisert sak som de ikke hadde kompetanse til å avgjøre, dessuten hadde de hatt som praksis å la regionale myndigheter ordne opp i redskapsbruk i fiskeriene. De kunne derfor ikke annet enn å be partene komme til enighet. Sentrale myndigheter var uansett fra dette tidspunktet koblet inn i saken, noe som fikk betydning for videre utvikling.
Konfliktene om garn og line fortsatte, og frontene stod steilere da antallet fiskere med nye redskaper vokste. Amtmann Peter Holm, som tok over embetet etter Hagerup, fulgte opp med foranstaltninger som hans forgjengere hadde innført, uten at disse ble respektert. I Bodø mente sognepresten Nicolai Christian Friis at fiskeren ville lide om «nogle faa Familier i Landet kunde ved et slikt Garnfisker berige sig de faa aar Fiskeriet var ved magt».
Amtmennene hadde grunn til å frykte ufreden som kunne oppstå når mange fiskere samlet seg på små havstykker. Skreien kom ikke til Raftsundet under Lofotsesongen 1766. Dermed prøvde garnfiskerne seg på andre steder, hvor det kom til konflikter både med line- og juksefiskere. I Vågan var det tusen fiskebåter dette året, og det ble rapporter om store «bataljer» med allmuen.
Amtmann Knagenhielm innskjerper reguleringer mini|Amtmannen Joachim de Knagenhielm utarbeidet strenge reguleringer av linefisket, men disse kom til å vise seg svært vanskelige å håndheve.
Sentrale myndigheter grep inn etter at det var kommet klager på at fisken ble dårlig foredlet. Den nye amtmannen, Joachim de Knagenhielm, fikk beskjed fra København om at nye foranstaltninger måtte tas. Et nytt og omfattende regelverk for regulering av fiskeredskaper på lofotfisket ble lagt frem av Knagenhielm i 1772. De sentrale myndigheter godkjente disse, men var betenkt over noen av de merkelige og strenge bestemmelsene. Tross alt måtte de stole på at amtmannen hadde størst sakkyndighet i saken. Det nye regelverket forbød garnfiske generelt, men linefiske ble tillatt vest for Valbergflesene, etter 12. mars. Bare agn av fisk ble tillatt brukt, ikke akkar eller sild. I tillegg ble det innført en ordning med oppsynsmenn, samt at den som ga opplysninger om ulovlig fiske, kunne forvente seg belønning. Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 252-253.
Linefiskerne var sterkt uenig med de nye reglene. At det gamle forbudet mot å bruke akkar og sild som agn ble videreført, vakte særlig forargelse. På dette punktet måtte amtmannen gå tilbake, og de som overtrådte forbudet, fikk straffereduksjon. Motstanden mot bestemmelsene vokste, og under lofotfisket i 1774 ble liner brukt ulovlig i farvannene i Øst-Lofoten. Fogden som skulle følge opp bestemmelsen, greide ikke å håndheve forbudet, det ble vanskelig å få ansatt oppsynsmenn, og lensmennene ville heller slutte enn å håndheve bestemmelsene.
Vanlige fiskere hadde fått hard medfart av linefiskerne og hadde klaget til amtmannen. I tillegg hadde væreieren i Vågan, som var eier av rorbuene der fiskerne bodde, truet med at fiskere som ikke brukte line, skulle kastes ut fra rorbuene. Knagenhielm rapporterte dette til Rentekammeret i København, den sentrale myndigheten som tok seg av slike saker. Det ble deretter sendt en kongelig befaling til sorenskriverne i Salten og Vesterålen om å dømme linefiskere som brøt loven. Den 28. mars 1776 ble lensmannen i Vågan, som hadde ledet an for linefiskerne, dømt til ett års straffearbeid. Hele 20 skippere, værmenn (en som bodde i et fiskevær) og husverter ble dømt til å miste båt, fiskeredskaper og fangst, samt at de fikk bøter på mellom 10 og 100 riksdaler. I tillegg var det 125 fiskere som fikk mindre bøter i verdien av båt, redskap og fangst. Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 257-258.
Overgang fra restriksjon til regulering Kronprinsen griper inn mini|Højesteret i Frederik Vs tid. Dette var den høyeste rettsinstans i kongerikt Danmark-Norge.Kunstner: Jonas Haas