Lockheed Martin F-35 Lightning II er et femtegenerasjons kampfly utviklet av USA i samarbeid med en rekke partnerland.
Flyet finnes i tre varianter; en variant for vanlig takeoff og landing, en STOVL-variant, og en variant tilpasset bruk fra hangarskip. De første flyene ble levert til U.S. Air Force 14. juli 2011.
Flyet er en-seters, en-motors og har stealth-egenskaper. Det var planlagt å la to separate flymotorprodusenter utvikle motorer til flyet, men i 2011 ble det besluttet bare å bruke Pratt & Whitneys F135-motor for å kutte kostnader (ombygget Pratt & Whitney F119 fra F-22 Raptor). Flyets maksimalhastighet med full intern våpenlast er mach 1,6.
En ny motor er under utvikling, og konstruksjon er forventet å være klar ca. 2020. Denne motoren har hovedfokus på å forbedre drivstoffbruken og høyere topphastighet.
I begynnelsen av januar 2015 hadde testversjonene og de første produksjonsversjonene av flyet vært i luften over . I juli 2015 kunngjorde Lockheed Martin at F-35B-versjonen er stridsklar og den 2. august 2016 ble F-35A erklært stridsklart.
Flyet ble første gang benyttet i strid i mai 2018 av Israels flyvåpen.bbc.com
I april 2019 anvendte USAF to F-35A mot IS.airforcemag.com F-35C ble erklært stridsklart i 2019.
Historie JSF-programmet ble opprettet for å bytte ut eksisterende flytyper samtidig som man holdt kostnadene nede. Det er per høsten 2009 blitt skissert bestillinger på maskiner; USA vil ha ca. av disse. Man håper imidlertid å selge til flere land etter hvert, slik det skjedde med F-16-programmet. Dersom dette oppnås kan rundt fly bli produsert.
Varianter F-35 kommer i tre forskjellige hovedvarianter, opprinnelig for USAF, USMC, og USN, og eksportland. Spesialvarianten F-35I er en tungt modifisert F-35A for det israelske flyvåpenet.
F-35A Vanlig CTOL-variant (Conventional Take Off and Landing). Basert på rollen F-16 har i dag. Den eneste varianten med innebygget 25 mm gatling. Dette er varianten som Luftforsvaret opererer. Anbefalt rullebanelengde er 2440 m,Projecting Power With the F-35 | RealClearDefense men det er mulig å ta av og lande på kortere rullebaner dersom flyet bærer mindre drivstoff og nyttelast. Det norske luftforsvaret og enkelte andre land har tatt i bruk bremseskjermer for landing på korte baner med is. F-35B STOVL-variant (Short Take Off, Vertical Landing) som brukes på blant annet amfibiekrigsskip/små hangarskip hvor det tas av fra svært kort rullebane. I tillegg kan F-35B lande vertikalt. Basert på rollen Harrier-flyene har i dag. Denne versjonen har dreibar dyse, en styredyse i hver vinge, og en løftevifte bak cockpit. F-35C Hangarskipoperert CATOBAR-variant. Basert på rollen F-18 har i dag. Denne versjonen har blant annet større vingeoverflate som gjør at den kan ta av og lande ved lavere hastigheter på hangarskip. Sammen med økt drivstoffkapasitet gir dette vesentlig større rekkevidde. Understellet og skroget er forsterket for å tåle belastningene ved å operere fra hangarskipdekket. F-35C har som alle andre CATOBAR-fly en krok i underkant av halen, som hekter i vaiere for å bremse flyet ved landing. F-35I F-35A med israelske modifikasjoner. En senior i det israelske luftforsvaret uttalte offisielt «at flyene vil bli kalt F-35I da det vil være unike israelske funksjoner installert i dem». USA vil ikke tillate integrering av Israels egne elektroniske krigføringssystemer i flyets innebygde elektronisk system, men en «plug and play»-funksjon til hovedsystemet vil tillate bruk av israelsk teknologi i tillegg til basisfunksjonaliteten. Israel vil kunne plassere egen, ekstern jammingpod og planlegger å installere egne luft-til-luft-raketter og bomber i F-35s interne våpenlagre.
Versjon Vinge-spenn Lengde Høyde Vinge-areal Tørr-vekt Intern driv-stoffkapasitet Nytte-last Strids-radius F-35A 10 668 mm 15 667 mm 4 389 mm 42,7 m² 9 088 kg 8382 kg 8165 kg 1094 kmF-35B 10 668 mm 15 606 mm 4 359 mm 42,7 m² 14 588 kg 6352 kg 6804 kg 837 kmF-35C 13 106 mm 15 697 mm 4 481 mm 64,0 m² 14 548 kg 9108 kg 8165 kg 1110 km
Partnerland og utviklingskostnad thumb|F-35 med flaggene fra alle de ni partnerlandene. Bildet viser AA-1, som fløy for første gang i 2006. Flyet var en testmodell som skiller fra de senere produksjonsmodellene på flere områder
Utviklingskostnadene alene er beregnet til 40 milliarder amerikanske dollar. Den desidert største delen av dette vil bli betalt av USA, som både skal ha og produsere flest fly. De åtte partnerne i JSF-programmet er; (utviklingsdonasjon i parentes – alle tall i amerikanske dollar) Hovedutvikler: USA Nivå 1 partner: Storbritannia (2 milliarder dollar) Nivå 2 partner: Italia (1 milliard dollar) og Nederland (800 millioner dollar) Nivå 3 partner: Tyrkia (175 millioner dollar), Australia (144 millioner dollar), Norge (130 millioner dollar), Danmark (110 millioner dollar) og Canada (100 millioner dollar)
I tillegg er Israel og Singapore med som Security Cooperative Participants.
Tyrkia ble utestengt fra F-35-programmet i 2019.forsvaretsforum.no
Utskiftninger miniatyr|Et F-35B under en vertikal landing om bord på USS Wasp mini|I Israels flyvåpen skal F-35 blant annet avløse F-16. Mange forskjellige fly i de åtte nasjonene var planlagt skiftet ut da man startet prosjektet. Enkelte av flytypene nevnt her kan bli/har blitt vraket allerede før de mottar sine F-35.
USA F-35A For å bytte ut U.S. Air Force (USAF) F-16 Fighting Falcon og A-10 Thunderbolt. F-35B for å bytte ut U.S. Marine Corps (USMC) AV-8 Harrier II. F-35C for å bytte ut U.S. Navy (USN) og USMC F/A-18 Hornet (kun A/B/C/D versjonene).
Storbritannia Opprinnelig var det planlagt å anskaffe F-35B til Royal Air Force (RAF) for å bytte ut Harrier GR7/9 og til Royal Navy (RN) for å erstatte Sea Harrier. Det britiske forsvarsdepartementet hadde kortvarig planer om å utstyre det kommende hangarskipet med katapulter og bremsewire, og ville derfor anskaffe F-35C. Da det ville fordyre bygningen av Queen Elizabeth-klassen, ble resultatet til slutt F-35B .
Italia F-35A for å bytte ut Italias luftforsvars Panavia Tornado, AMX International AMX og deres innleide F-16. F-35B for deres planlagte hangarskip.
Nederland F-35A for å skifte ut deres F-16.
Tyrkia F-35A for å skifte ut deres F-16.
Australia F-35A for å skifte ut F-18 og F-111.
Norge miniatyr|høyre|Den første norske F-35 ble testet 10. november 2015 i Arizona. F-35A for å skifte ut F-16. Norge har per april 2025 fått hele sitt program på 52 F-35 levert.
Danmark F-35A for å skifte ut F-16AM.
Canada CF-35A for å skifte ut CF-18. Uttalte imidlertid at de var mest i prosjektet av hensyn til egen flyindustri og at flyene deres kunne holdt en stund til. Canada har per mars 2025 betalt for de 18 første flyene som er forventet å leveres tidlig i 2026 men overveier om resten av de 88 bestilte kjøpene skal gjennomføres eller om de skal kjøpe andre fly.
Polen F-35A for å skifte ut MiG-29, SU-22.
Tyskland Tysklands forbundskansler Olaf Scholz kunngjorde 27. februar 2022 at landet søkte en etterfølger for Panavia Tornado. F-35 kunne da komme i betraktning for å gjøre det mulig for Tysklands forsvar å bruke atomvåpen. Den 14. mars opplyste Tysklands forsvarsdepartement at det ønsket å kjøpe inn F-35. Det var aktuelt å kjøpe til sammen 35 maskiner av typen F-35A, i tillegg til 15 Eurofighter av typen ECR.
Planlagte innkjøp thumb|Den første F-35 levert til US Air Force på vei til Eglin Air Force Base i Florida 14. juli 2011. Land F-35A F-35B F-35C Antall fly Leveres fra Australia 100 100 2013 Belgia 34 342023 Canada 88 88 2026 Danmark 27 27 2022 Finland 64 64 2026 Hellas 20 20 Israel 50 50 2013 Italia 60 30 90 2013 Japan 105 42 147 2016 Nederland 52 52 2011 Norge 52 52 2016 Polen32322026 Storbritannia 138 138 2011 Sør-Korea 40 40 2018 Tsjekkia 24 24 Tyrkia 100 100 2014Tyskland35352026Singapore35352027Sveits36362026 USA 1763 353 340 2443 2010 / 2012 Totalt 2582 598 340 3520
* Se eget punkt vedrørende Norges antall.
Utestengt USA har utestengt Tyrkia fra F-35-programmet etter at Erdogan kjøpte luftvernmissilet S-400 fra Russland.
Norske forhold
miniatyr|Testflyging av første norske F-35 i 2015. Den konvensjonelle F-35A-varianten ble valgt til å erstatte Norges F-16-fly. Regjeringen foreslo opprinnelig å kjøpe 48 fly, men dette tallet ble økt til 52 fordi USA ikke kommer til å ha kapasitet til å låne/leie bort treningsfly til Norge. 48 av disse skal være operative, mens fire skal bli brukt utelukkende til trening og utdannelse.
Fra 10. november 2015 til 29. juni 2017 ble Luftforsvarets første syv fly levert til Luke Air Force Base i Arizona for opplæring og trening av norske piloter.
10. november 2017 foregikk den offisielle overleveringen av de tre første flyene levert direkte til Norge. Disse flyene landet på Ørland hovedflystasjon 3. november 2017 rett før kl. 16.00 (norsk tid) mens det fremdeles var dagslys. De tok av i mørke fra Fort Worth i Texas kl. 06.35 (norsk tid, kl. 23.35 lokal tid dagen før), (9 timer og 24 minutter flytid, 7569 km i direkte luftlinje, gjennomsnittsfart: 815 km/t) og fløy non-stop med flere lufttankinger underveis. Flyene hadde amerikanske merker og ble fløyet av amerikanske piloter. De tre flyene var nummer 5148, 5149 og 5150.
På Evenes flystasjon er tre eller fire F-35 fly til enhver tid på Quick Reaction Alert for å identifisere, og eventuelt avskjære, ukjente luftfartøy som nærmer seg norsk luftrom.
Priser og kostnader Priser og kostnader er ofte ikke sammenlignbare mellom flytyper og også mellom forskjellige land som kjøper F-35, i tillegg kan beregninger av kostnader endre seg over tid. Det er flere grunner til dette, det viktigste er at det ikke finnes en standard måte å beregne kostnader på, selv mellom land som kjøper samme flytype. I USA beregner de forskjellige våpengrenene (Flyvåpenet, Marinen og Marinekorpset), kostnader på forskjellige måter. En annen viktig faktor er bruk av nåverdi og reelle valutaer som da inneholder inflasjon.
Variable og faste kostnader I Norge opererer Forsvaret med to forskjellige driftskostnader, en variabel og en fast kostnad driftskostnad, som til sammen blir dette de samlede driftskostnadene. Få andre land oppgir de variable kostnadene, selv om det sier mye om de faktiske driftskostnadene for F-35. Norge byttet også beregningsmåte av kostander i 2011 fra nåverdi til reelle kroner, som betyr at tallene som oppgis etter 2011 er svært mye høyere enn før 2011, selv om verdien er den samme. Det vil si at fra 2008 til 2011 kunne kostnadene ved kjøp av F-35 sammenlignes med andre nåverdikostnader, som for eksempel forsvarsbudsjettet eller kjøp av nye ubåter. Etter 2011 er dette ikke lenger mulig, men på den annen side vil bruk av reelle kroner gi en sammenligning i utviklingen av kostnadsbildet over tid. Dette påvirkes i store grad av faktorer som kursendring mot dollar, høy inflasjon, prosjektoverskridelser eller endring i oljeprisene. For Norge inneholder de reelle kostnadene inflasjon fra siste forsvarsbudsjett og 30 år fremover i tid når siste fly blir levert til Norge.
Utviklingskostnader F-35 ble utviklet av USA i et prosjekt som startet i 2001 der Joint Program Office (JPO) ledet prosjektet på vegne av det amerikanske forsvaret og partnerlandene, og det ble avsluttet i 2018. Hovedleverandørene var LM og P&W, og opprinnelig skulle prosjektet kostet 26 milliarder dollar, men i 2010 ble det fastslått at prosjektet sprakk både på tid og kostnader, prosjektet fra i 2011 godkjent ny tidsplan og nytt budsjett av US Senate Defence Commitee. Endelige kostnader for hele prosjektet ble til slutt 55,9 milliarder dollar. Norge og de andre partnerlandene bare betalte en mindre og fast del av kostnadene, med unntak av Storbritannia som betalte noe mer for prosjektet.
Anskaffelseskostnader for Norge Kostnad for innkjøp av selve kampflyene for Norge ble i 2023 beregnet til ca 90 milliarder kroner for 52 fly. Dette gir en gjennomsnittspris på 1,74 milliarder kroner per fly.