Embetsmannsstaten er en periode i norsk politisk historie der embetsmenn styrte det norske statsapparatet. Embetsmenn dominerte både i Stortinget og den norske regjering fra Grunnloven ble skrevet i 1814 frem til parlamentarismen ble innført i 1884, da partipolitikken tok over. Embetsmennene kom fra et fåtall familier, hadde studert samme sted og hadde i stor grad sammenfallende interesser.
Betegnelsen «embetsmannsstaten» stammer fra historikeren Jens Arup Seip, som delte denne perioden i norsk politisk historie inn i tre: I den første måtte embetsmennene kjempe mot dårlig økonomi og en politisk aktiv konge. I den andre delen hadde økonomien stabilisert seg og embetsmennene hadde i hovedsak kontroll over Stortinget og regjeringen. En ny generasjon embetsmenn ønsket en sterkere regjering som kunne opprettholde maktens tredeling mot et stadig mektigere storting. Embetsmennene møtte motstand fra en samlet bondeopposisjon på Stortinget, etter hvert samlet under Johan Sverdrup. I den tredje perioden ble opposisjonen så sterk at embetsmennene samarbeidet med kongen for å begrense Stortinget, men etter hvert tapte embetsmennene striden og parlamentarismen ble etablert som styreform.
Det var i denne perioden Norge for første gang fikk en folkevalgt regjering basert på egen grunnlov. Landet gikk gjennom en vanskelig økonomisk periode, og flere stridsspørsmål av både symbolsk og prinsipiell verdi ble avklart. Blant disse var den første grunnlovsendringen ved at jøder fikk adgang til riket, det norske flagget ble godkjent for stadig flere bruksområder både innen handel og på militære fartøy, feiring av 17. mai (etter gjentatt kamp mot kongemakten) og fjerning av stattholderposisjonen og de facto selvstyre for Norge. Dette sikret Norge en enda sterkere posisjon i forholdet til Sverige. Viktige politiske saker var blant annet bygging av dampskip, telegraflinjer og jernbane, samt utbygging av veinettet og postvesenet (noe som omtales nærmere under industrialiseringen i Norge).
Teori Begrepet «embetsmannsstaten» ble skapt av historikeren Jens Arup Seip i 1963, og stammer fra hans essay «Fra embedsmannsstat til ettpartistat».Side 12 ff, Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays, Universitetsforlaget, 1963
I sin bok Utsikt over Norges historie (bind 1) angir Seip tre perioder i embetsmannsstaten med tanke på utviklingen av forholdet mellom de politiske maktene: Den første (1815–1830-årene) beskriver han som et politisk spenningsfelt mellom embetsmenn i Stortinget og en regjering bestående av kongen og hans statsråd som Seip omtaler som til dels agenter, til dels fungerte som en støtfanger. Den andre (1840–1870) anså han som en periode der kongen, ved opprør fra Storting og regjering ble skjøvet i bakgrunnen, mens embetsmenn tok kontroll over både regjeringen og Stortinget, noe som skapte færre konflikter mellom de to institusjonene. Den tredje (1870–1884) ble til da embetsmenn ble i mindretall i Stortinget, og i regjering benyttet seg av kongen for å kjempe mot Stortinget.Side 87–88, Jens Arup Seip: Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, 1: Tidsrommet 1814-ca. 1860, Oslo, Gyldendal, 1974.
Edvard Bull regnes som det motsatte ytterpunkt til Seip. Mens Seip ser historien «i ørneperspektiv», ovenfra og med tanke på den herskende klasse, er Bull mer opptatt av å se den «nedenfra». Bull er ifølge historiker Tore Pryser opptatt av de «de sosiale synsvinkler – ikke først og fremst for å forklare topp-politikken, men ut fra en annen oppfatning av hva norsk historie handler om: Menneskene i fortida, ikke bare statslederne».Side 12–13, Tore Pryser: Norsk historie 1800–1870 Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo, 1993 Pryser antyder at et nedenfra-perspektiv vil handle om «matressurs, folkeauken, industrialiseringa, urbaniseringa, nye kommunikasjonsmåtar, moderne kapitalisme, «det store hamskiftet» på landsbygda, større geografisk og sosial mobilitet, framveksten av nye sosiale grupper, folkerørsler som haugianere, thranittane og bondevenene».Side 13, Pryser
Bakgrunn miniatyr|Flåteranet i København som ble skjebnesvangert for Norge. Før 1814 hadde ikke Norge noe samlende styringsorgan som representerte nordmenn overfor statsledelsen i København. I stedet besto statsledelsen av en samling stift, stiftamter, militære kommandodistrikter, oppebørselsdistrikter og jurisdiksjonsdistrikter, og alle disse rapporterte direkte til statens forvaltningsapparat i København.Side 19–20, «Kampen om Norge 1784–1814» (bind 9) av Knut Mykland i Norges Historie av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1978
I 1814 var det ikke et ferdig og selvstendig norsk embetsverk. Det fantes embetsmenn og storborgerskap i Norge, og disse hadde utviklet seg fra 1600-tallet av. Embetsmenn og borgerskap hadde i lang tid orientert seg mot Danmark og København både gjennom stillinger og felles utdannelse. Dette begynte å forandre seg etter at stadig flere embetsmenn ble født i Norge. Mot slutten av 1700-tallet var over halvparten norskfødte.Side 21, Mykland Fra midten av 1700-tallet begynte norske embetsmenn og norske storborgere å se på Norge som fedrelandet og på seg selv som nordmenn. Dette kolliderte med en stat som satset på heterogenitet mellom folk som snakket dansk, islandsk, eskimoisk, tysk, norsk, finsk, færøysk og samisk.Side 16, 25, Mykland Storborgerne var viktig for dansk handel. De gikk med klart overskudd i handel på slutten av 1700-tallet, men var avhengig av import av korn fra Danmark, mens danskene gikk i underskudd med sin handel, men ble støttet av nordmenns kjøp av korn.Side 25, Mykland
Norsk handelsoverskudd endte brått i 1807.Side 23, Mykland Danmark-Norge ble ufrivillig trukket inn i Napoleonskrigene. Danmark-Norge valgte, etter at britiske tropper hadde gjennomført «flåteranet» i 1807, å alliere seg med Frankrike.Flåteranet i 1807 – Store norske leksikon, hentet 13. mars 2013 Det fikk enorme negative konsekvenser. Den britiske blokaden førte til at kornimporten fra Danmark stoppet, og resulterte i hungersnød. Over døde av sult eller sykdom knyttet til sult. Økonomien, som var styrt fra Danmark, hadde alltid regnet med noe inflasjon, men fra 1807, og spesielt fra 1810, oppstod hyperinflasjon. Til tross for dette var det faktisk mangel på sedler i Norge, noe som gjorde at handelsstanden ville ha sin egen seddelbank.Side 94, Pryser
Etter at Sveriges hær gikk mot Danmark, tvang de kong Frederik VI til å inngå freden i Kiel 14. januar 1814.Bo Stråth: Union og demokrati. Dei sameinte rika Noreg–Sverige 1814–1905. Oslo 2005, s. 16–24 Ved fredsavtalen måtte Frederik VI avstå Norge til kongen av Sverige. Norge var ikke representert i Kielfreden og hadde gjort egne forsøk på å hevde sin selvstendighet. Dette kulminerte med Grunnloven av 17. mai. Den norske selvstendigheten ble avsluttet ved en kort krig som endte med svensk seier. General og kronprins Karl III Johan gikk med på en ny grunnlov basert på Grunnloven av 17. mai, Novembergrunnloven. Den innebar kun noen mindre justeringer av delene som hindret en personalunion. I tillegg til Novembergrunnloven ble også Riksakten av 1815 gitt grunnlovsstatus.
Embetsmannsstaten i Norge Norge fikk en svært selvstendig styreform i unionen med Sverige. Den norske regjeringen fikk selv bestemme alt som ikke angikk begge land, for eksempel handels- og samferdselsspørsmål, samenes vilkår og innenrikspolitikk. De to landenes utenrikspolitikk ble styrt av Sverige, fra utenriksdepartementet i Stockholm. Norge hadde en representant i Stockholm som skulle ivareta Norges interesser. Han var Norges statsminister i Stockholm, mens regjeringslederen i Norge fikk tittelen «førstestatsråd». I tillegg hadde kongen en stattholder i Norge som var regjeringens øverste leder.
I og med at Norge hadde fullstendig ansvar for egne institusjoner, og ikke lenger rapporterte til et annet land (Danmark eller Sverige), var en rekke embetsmenn klare til å gå inn i stillinger i departementer, etater, kirken og det militære, for å organisere de som allerede jobbet i embetsverket. Departementene, mange etater og flere andre institusjoner ble i hovedsak lagt til hovedstaden Christiania, og embetsmennene ble i stor grad samlet der.
Konflikt mellom konge og Stortinget (1815–1840) miniatyr|Karl III Johan brukte mye av tiden han kunne avse til norsk politikk til å få utvidede rettigheter, og særlig absolutt veto. Karl III Johan, som ble konge i 1818, hadde ikke benyttet seg av muligheten til å tvinge inn absolutt veto i Grunnloven. Det forsøkte han fra 1821 og utover. I tillegg brukte han en rekke andre rettigheter som å utnevne arvelig adelstittel og å avskjedige embetsmenn med unntak av dommere.Moderat revolusjon – Stortinget.no Kampen mellom Karl Johan og Stortinget var intens, særlig fra 1815 til 1829, men også senere.
I denne perioden falt den såkalte kompetansestriden som sto mellom kongen og embetsmennene, og som dreide seg om flere saker. En av sakene var kongens forslag fremsatt i 1821, om endring av Grunnloven slik at han skulle få absolutt veto i lovsaker. Kongens veto var etter Grunnloven kun utsettende. Stortinget var dominert av embetsmennene, og Grunnloven var deres verk. Det var tidligere fremsatt en rekke forslag til endringer av Grunnloven, også fra embetsmennene selv, men på dette tidspunkt inntraff en endring i stemningen. Embetsmennene på Stortinget forsvarte nå Grunnloven mot kongens ønske om endringer. Å gi absolutt veto til kongen var som å gi veto til Sverige, mente man, og slik oppsto grunnlovskonservatismen. Kongens forslag om absolutt veto kom til behandling i Stortinget i 1824, men ble ikke vedtatt.
Symbolsaker som utforming av et norsk flagg og feiring av 17. mai fikk stor betydning for forholdet mellom kongen og embetsmennene. Det ble også begynnelsen på stattholderstriden og maktkamp mellom regjeringen og Stortinget. Begge stridene var aktuelle frem til 1884.
Stortingets virke var på slutten av denne perioden for det første preget av at bøndene i 1832 fikk flere representanter enn embetsmennene, og dette medførte sparetiltak og færre bevilgninger. For det andre valgte Karl Johan å styrke regjeringen med grev Herman Wedel-Jarlsberg som stattholder etter at Stortinget hadde fått mer makt under kompetansestriden og riksretten mot Severin Løvenskiold. Wedel-Jarlsberg var en stor tilhenger av en sterkere regjering.
En annen konflikt bestod i at Regjeringen i 1827 kjøpte dampskipene DS «Constitutionen» og DS «Prinds Carl» til postruten til Danmark, og til forbindelsene mellom Kristiansand og Bergen fra Christiania. Kjøpet var ikke godkjent av Stortinget, og det ble reist tiltale mot finansminister Jonas Collet.Side 76–77, Sejersted
Den første økonomiske krisen (1814–1818) miniatyr|Herman Wedel-Jarlsberg bedrev en vanskelig balansekunst mellom konge, Stortinget og bondestanden. Norges økonomi, som lå godt an frem til 1807, var i alvorlig krise som følge av Napoleonskrigene. Norge var ikke alene om dette, det var en allmenn europeisk etterkrigskrise fra 1815 av. Flere utenlandske banker og handelshus gikk fallitt, noe norske handelsmenn også tapte stort på.Side 96, Pryser