Eristalinae Microdontinae Syrphinae
Blomsterfluer eller svevefluer er familien Syrphidae av fluene. Den er artsrik, med over 6000 kjente arter, og enkelte arter kan forekomme i stort antall. Mange arter etterligner veps, humler eller bier. Dette gir dem en viss beskyttelse mot fugler (mimikry).
Utseende thumb|left|300px| Syrphus ribesii, en av de vanligste artene som etterligner vepser. De korte antennene – og evnen til å sveve – gjør at blomsterfluene lett kan skilles fra veps. Larvene til denne arten (og mange andre) lever av bladlus. Kroppen hos de fleste artene er middelsstor til stor, 5–20 mm lang. Mange arter er tett hårete, og ligner ganske mye på en humle. Andre arter er hårløse, og flere av disse ligner på veps. Kroppsformen varierer fra lang og slank som i slekten Baccha, til svært kraftige arter som i slekten Merodon.
Vingene er som oftest glassklare, men kan ha en eller flere mørke flekker. Karakteristisk for blomsterfluene er at de har en «falsk åre» (vena spuria) omtrent midt i vingen, denne åren henger ikke sammen med resten av vingeårenettet. De fleste artene er meget gode flyvere, og kan henge stille i luften.
Hodet er nokså stort og rundt. Hos hannene dekker fasettøynene vanligvis hele oversiden av hodet, hos hunnene er det vanligvis en stripe (panne), på toppen av hodet, mellom fasettøynene. Mange arter har en fremtredende «nese» under antennefestet. Antennene er vanligvis korte av vanlig fluetype, men noen slekter som Microdon og Chrysotoxum har forlengede antenner. Munndelene er av vanlig fluetype, beregnet på å suge til seg væske.
Levevis thumb|left|220px|Humleblomsterflue (Volucella bombylans), lys variant. Larvene lever i humlebol og spiser mest avfall, men kan angripe humlelarvene. Blomsterfluene er en stor familie med mangfoldig levevis. Mange arter imiterer humler, bier og veps (vernelikhet eller mimikry). thumb|left|200px|Larvene hos blomsterfluer kan ha ulikt utseende, denne er ganske flat og bred. Voksne blomsterfluer lever av nektar. De sees særlig i blomsterenger og i blomsterrike hager og parker. De oppsøker gjerne hvite og gule blomster som løvetann, prestekrave og buskmure. En del arter er viktige pollinatorer.https://royalsocietypublishing.org/doi/10.1098/rspb.2020.0508https://www.beethechangehoney.com/blog/2019/7/29/pollinator-of-the-month-hoverfly
Larvene kan finnes i en mengde forskjellige miljøer, og med vidt forskjellig levevis. En stor gruppe av blomsterfluer har larver som lever som rovdyr, av bladlus. Disse er viktige nyttedyr for fruktdyrkere og hageeiere fordi de reduserer bestanden av bladlus.
Den artsrike slekten urteblomsterfluer (Cheilosia) har planteetende larver som gjerne minerer inne i plantenes blader og stengler. Larven til narsissfluen (Merodon equestris) lever i løken hos påskelilje og kan gjøre noe skade på disse. Noen arter har larver som utvikler seg i råtnende ved. Noen av disse er knyttet til urskog og er i dag truede arter.
Slekten Microdon har larver som lever som parasitter i maurtuer. Disse larvene har tykt hudskjelett og er harde og flate, for å motstå maurenes angrep. Larver av humleblomsterflue lever i humlebol, hvor den vesentlig spiser avfall, men kan også angripe humlelarvene.
Flere arter har larver som lever i vann. Larvene i slekten Eristalis har et langt ånderør (pusterør) på bakkroppen, som de strekker ut til overflaten. Disse larvene, som gjerne finnes i litt forurenset vann, blir kalt rottehalelarver.
Langdistanseflyvere thumb|left|220px|Dobbeltbåndet blomsterflue, en art som trekker nordover fra Sør-Europa. Den kan være tallrik i Sør-Norge utpå ettersommeren. Hos hannen møtes øynene på toppen av hodet. Også larvene til denne arten lever av bladlus. Blomsterfluene flyr meget godt, og noen arter kan forflytte seg over lange avstander. Arter som Scaeva pyrastri, Eupeodes corollae og dobbeltbåndet blomsterflue er kjent for å ha regelmessige trekk mellom Sør- og Nord-Europa. Disse artene kan neppe overvintre i Norge, allikevel kan de være ganske vanlige og tallrike på ettersommeren. Fluene bruker flere generasjoner på trekket.
Noen slekter og noen norske arter Listen omfatter alle slekter i Europa, samt noen få i tillegg. I Norge er det funnet 318 arter.Nielsen, Tore R. Syrphidae checklist. www.syrphidae.com/checklist.php De norske navnene på artsgrupper sammenfaller ikke alltid med slektene, slik at et norsk artsgruppenavn kan omfatte arter i flere nærtbeslektede slekter. Listen over slektene er skrevet alfabetisk innen hver underfamilie, og angir dermed ikke slektskapsforholdene innen underfamilien. thumb|300px| kvitbladtistelflue (Cheilosia albipila) er en av de største Cheilosia-artene thumb|300px| Vanlig solflue (Helophilus pendulus), hunn thumb|300px| Stor droneflue, Eristalis tenax, i paring thumb|300px| Vanlig vedblomsterflue (Xylota segnis)
Fluer, (Brachycera) Underordenen høyere fluer (Cyclorrhapha) Gruppen Aschiza Familie Blomsterfluer/Svevefluer (Syrphidae) Underfamilien Microdontinae – bare én slekt i Nord-Europa Slekten maurblomsterfluer, Microdon Meigen – tre norske arter av middelsstore, kompakte fluer med påfallende små vinger og forlengede antenner. Larvene, som er flate og tykkhudede, lever i maurtuer, der de forsyner seg av maurens avkom. Microdon analis (Macquart, 1842) – er funnet over hele Norge, de to andre artene i slekten, bare i Sør-Norge. Slekten Spheginobaccha – bare sørlige Afrika og Sør-Asia, fem arter Underfamilien Eristalinae (Milesiinae) Gruppe Callicerini Slekten messingblomsterfluer, Callicera Panzer – to norske arter, begge ganske sjeldne. De er kraftige fluer med noe forlengede antenner som lever i skog. Larvene utvikler seg i død ved. Arten Callicera aurata (Rossi, 1790) har i Storbritannia blitt holdt fram som en særlig verneverdig art knyttet til gammel furuskog. Gruppe Ceriodini Slekten Ceriana Rafinesque Slekten Sphiximorpha Rondani Gruppe Rhingiini Slekten småblomsterfluer, Chamaesyrphus Mik – noen ganger regnet som en underslekt av Pelecocera; to norske arter av ganske små, gule og svarte fluer. Artene er knyttet til furuskog, og er ikke vanlige. Slekten småblomsterfluer, Pelecocera Meigen tørrmarksmåblomsterflue, Pelecocera tricincta (Meigen, 1822) – er en liten, gul og svart art som kan kjennes på et stort, trekantet tredje antenneledd. Larvebiologien ser ut til å være ukjent. En sjelden art med spredte funn fra Sør-Norge. Slekten urteblomsterfluer, Cheilosia Meigen – er en meget stor slekt, per i dag er det registrert 41 arter fra Norge. Fluene ser ganske ensartet ut, små til middelsstore, kroppen er ensfarget svart mens beina gjerne er delvis lyse. Noen arter, for eksempel den trefargete broket urteblomsterflue (Cheilosia illustrata (Harris, 1780)) og den røde reverød urteblomsterflue (Cheilosia chrysocoma (Meigen, 1822)) har påfallende lang og fargerik behåring. Larvene er planteetere, mange arter minerer inne i stenglene eller røttene til ulike planter, noen lever også på sopp. Slekten urteblomsterfluer, Portevinia Goffe. Bare én norsk art: stor ramsløkflue, Portevinia maculata (Fallén, 1817) – mest på Vestlandet, truet, lever på ramsløk (Allium ursinum). Slekten bronseblomsterfluer, Ferdinandea Rondani bronseblomsterflue, Ferdinandea cuprea (Scopoli, 1763) – er en middelsstor art som kan minne on artene i slekten Cheilosia, men den er noe mer hårete og har et støvlag som dekker den svarte kroppsfargen og gjør at arten ser grønnlig-grå ut. Larvene kan finnest ved utflytende sevje. Ganske vanlig i Sør-Norge. Slekten Ischyroptera Pokorny Slekten snuteblomsterfluer, Rhingia Scopoli – to middelsstore, norske arter, gulaktige på farge, lett kjennelige på at munnkanten er trukket fram til en lang snute. Larvene lever i møkk. rettsnuteflue, Rhingia campestris er meget vanlig. Gruppe Chrysogastrini Slekten sevjeblomsterfluer, Brachyopa Meigen – sju norske arter. Disse er ganske små, rød-brunlige, snaue fluer, og ligner lite på andre blomsterfluer, men kan kjennes igjen på vingeårenettet. De fleste artene er ganske sjeldne, bare to er mer vanlige. Larvene utvikler seg under barken på døde stammer, og disse fluene er utpregede skogsinsekter. Slekten barkblomsterfluer, Hammerschmidtia Schummel – noen ganger regnet som en underslekt av Brachyopa ospebarkblomsterflue, Hammerschmidtia ferruginea (Fallén, 1817) – er en stor, rødbrun art. Den er ikke vanlig, men er funnet spredt over det meste av landet. Larvene lever i død ved av osp. Slekten engblomsterfluer, Chrysogaster Meigen – to norske arter av små, kullsvarte fluer. Ligner Cheilosia men kan skilles fra disse på at de mangler tydelige «kinn» under øynene, og at vingene er noe mørke. Larvene lever i mudderet ved dammer og pytter og fluene er derfor helst å finne på fuktige steder. Stort sett bare på Østlandet. Slekten engblomsterfluer, Melanogaster – to uvanlige norske arter med spredte funn fra det meste av landet. Slekten finnmarkblomsterfluer, Chrysosyrphus Sedman – to norske arter som bare er kjent fra Finnmark. Slekten metallblomsterfluer, Lejogaster Rondani – to norske arter av små, metallfargede fluer. Disse finner en gjerne nær vann, og larvene utvikler seg trolig i råtnende vannplanter. Slekten Myolepta Newman Slekten glansblomsterfluer, Orthonevra Macquart – fem norske arter av små, kompakte, oftest mer eller mindre metalliske arter. Disse artene finner man oftest på litt fuktige enger og larvene lever trolig i vann. Slekten Riponnensia Slekten dvergblomsterfluer, Neoascia Williston – seks norske arter av små, mørke fluer med tykke bakbein og kølleformet bakkropp. Larvene ser ut til å leve av råtnende plantemateriale. Slekten midjeblomsterfluer, Sphegina Meigen – fem norske arter, små, mørke fluer med kølleformet bakkropp. Larvene lever under bark på døde trær og der sevje flyter ut. Gruppe vannblomsterfluer, Eristalini – larvene i vann Slekten damblomsterfluer, Anasimyia – fem norske arter. Disse fluene er middelsstore, brystet (thorax) er mørkt med tre lyse lengdestriper, og bakkroppen har kommaformede lyse tegninger. Noen arter har påfallende «lang nese». Larvene lever i vann. Slekten Lejops Rondani Slekten strandblomsterfluer, Parhelophilus Girschner – to norske arter som ser ut som mindre utgaver av slekten Helophilus. Larven lever i vann, og de voksne finner man gjerne i nærheter av dammer og myrer.Finnes i Sør-Norge, men er ikke spesielt vanlige. Slekten solfluer, Helophilus Meigen – seks norske arter av middelsstore til store, gule og svarte fluer. De voksne har fire gule lengdestriper på forkroppen og store, gule sideflekker på bakkroppen. Larvene lever i vann. vanlig solflue (Helophilus pendulus (Linnaeus, 1758)) – Særlig tallrik og vidt utbredd Slekten Mesembrius Rondani Slekten dronefluer, Eristalinus Rondani – to norske arter av middelsstore, kraftige, mørke fluer som er lette å kjenne igjen på at øynene er flekkete. Larvene har «rottehale» som hos slekten Eristalis, og lever i mudder. Tangdroneflue (Eristalinus aeneus (Scopoli, 1763)) utvikler seg i brakkvann og finnes derfor bare langs kysten. Slekten dronefluer, Eristalis Latreille – dronefluer eller rottehalefluer, omfatter 18 middelsstore til store arter i Norge. Noen arter ligner mye på honningbier, andre etterligner humler. Larvene, «rottehalefluer», lever i vann og har bakkroppsspissen forlenget til et ånderør som kan bli lenger enn kroppen. Noen av artene trives godt i forurenset vann, for eksempel i septiktanker. Andre arter har mer spesielle biotopkrav og er sjeldne. Slekten råtehullfluer, Mallota Meigen gul råtehullflue, Mallota megiliformis (Fallén, 1817) – er en stor, kraftig, noe hårete årt som ligner en bie. Larven lever i hulrom i trær som har blitt fylt med vann. Meget sjelden, bare et norsk funn nær Oslo. Slekten dødningehodeblomsterfluer, Myathropa Rondani