mini|400px|Pariskanonen Pariskanonen (eller Paris-Geschütz på tysk) var en artillerikanon som tyskerne brukte for å bombardere Paris med under første verdenskrig. Denne overdimensjonerte jernbanekanonen ble brukt fra mars til august 1918. Da den ble brukt trodde pariserne lenge at de ble bombet fra et luftskip, siden de verken kunne høre lyden av fly eller at kanonen ble avfyrt. Dette var den største kanonen som ble brukt under krigen og den er regnet for å ha vært et supervåpen.
Man taler om pariskanonen i entall, men i virkeligheten var det flere som avløste hverandre fordi de på grunn av belastningsskadene måtte skiftes ut etterhvert.
Kanonen ble også kalt «Kaiser Wilhelm Geschütz» og ble av og til forvekslet med Dicke Bertha, haubitsen som tyskerne brukte mot byen Liège i 1914, og franskmennene kalte også kanonen for dette. Den ble også forvekslet med den mindre «Langer Max»-kanonen (Lange Max). Selv om Krupp-familien produserte alle disse kanonene, er de ikke særlig like.
Som militært våpen var ikke kanonen særlig vellykket. Prosjektilet var lite, løpet måtte byttes ut ofte, og presisjonen var ikke bedre enn at målet måtte være en stor by. Men målet til tyskerne var ikke å ødelegge byen i seg selv, men å svekke stridsmoralen hos pariserne.
Beskrivelse Pariskanonen var ulik alle andre våpen, men akkurat hva den kunne utrette er ukjent, og alle tilgjengelige tall om kanonen er tilnærmede. Dette kommer av at tyskerne ødela kanonen helt da de allierte slo tilbake. Angivelser av kanonens størrelse, rekkevidde og yteevne varierer meget fra kilde til kilde.
Den kunne mest trolig avfyre en 94 kg tung granat fra en avstand på 130 km, og granaten kunne nå en høyde på 40 km &mdash, det høyeste et menneskeskapt prosjektil nådde før de første V-2-rakettene ble testet i oktober 1942. Dette var dermed første gang et menneskeskapt legeme nådde stratosfæren.
En granat brukte nesten tre minutter på å nå Paris og hadde da en fart på 1600 m/s (nesten fem ganger så raskt som lydfarten). Siden prosjektilet ble skutt ut med så høy fart, forsvant det mye stål fra løpet under hvert skudd. Dermed hadde granatene forskjellig diameter for å kunne passe inn i løpet, og de ble derfor nummerert i rett rekkefølge etter størrelse.
Kanonen i seg selv skal ha veid rundt 256 tonn og var festet til jernbanespor. Den hadde et 28 meter langt løp med et kaliber på, i utgangspunktet, rundt 210 mm.
Opprinnelig skulle den ha vært en skipskanon, og mannskapet til våpenet var 80 marinesoldater kommandert av en admiral. Rundt kanonen hadde han dessuten flere standard artillerikanoner som ble brukt for å dekke over lyden til den store kanonen slik at franskmennene eller britene ikke fant den.
På grunn av den lange avstanden gjorde corioliseffekten (jordrotasjonen) seg gjeldende. Dette førte til at prosjektilet landet 393 m kortere og 1343 m til høyre for det man egentlig siktet mot dersom man ikke hadde hatt corioliskraften. Totalt ble det avfyrt 320–367 granater som alt i alt drepte 250 mennesker og skadet 629 i tillegg til å ødelegge mange bygninger.
Kanonen ble tatt tilbake til Tyskland i august 1918 da de allierte rykket fremover. Kanonen ble aldri sett av de allierte, og man tror at den ble helt ødelagt av tyskerne mot slutten av krigen.
Innvirkning Pariskanonen er indirekte av en viss viktighet i romfartens historie, da tyskerne på 1930-tallet ble svært interesserte i å utvikle raketter på grunn av Versaillestraktatens forbud mot utvikling og produksjon av store kanoner i Tyskland.
Kilder Miller, Henry W.: The Paris Gun: The Bombardment of Paris by the German Long Range Guns and the Great German Offensive of 1918. New York : Jonathan Cape, Harrison Smith, 1930. Bull, Gerald V. & Murphy, Charles H.: Paris Kanonen: The Paris Guns (Wilhelmgeschutze) and Project HARP. Herford : E.S. Mittler, 1988.
Eksterne lenker
Kategori:Kanoner Kategori:Artilleri fra første verdenskrig Kategori:Krupp Kategori:Paris Kategori:Tysk artilleri