Ansvar for holocaust har vært debattert og undersøkt siden andre verdenskrig. Bakgrunnen for diskusjonen og forskningen på området er særlig at det ikke har vært mulig å fastslå når og av hvem den opprinnelige ordren om å gjennomføre holocaust ble gitt. Holocaust begynte sommeren 1941 etter invasjonen av Sovjetunionen og omfattet de første ukene massedrap på jødiske menn i områder erobret av tyske styrker. Det er stadig uklart hvem som sommeren 1941 ga ordren om å trappe opp massedrapene til også å omfatte kvinner og barn, det er usikkert eksakt når ordren ble gitt og hvordan ordren kom frem til drapskommandoene. Det har i ettertid ikke vært funnet noen skriftlige ordrer. Adolf Hitler, Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich regnes som sentrale gjerningspersoner i toppledelsen.Von Kellenbach, K. (2003). Vanishing acts: Perpetrators in postwar Germany. Holocaust and Genocide Studies, 17(2), 305-329.
Et viktig skille i synet det tredje riket og holocaust går mellom «intensjonalistene» og «funksjonalistene»; dette skillet fremsto på 1970-1980-tallet. Dette skillet ble særlig tydelig etter at Martin Broszat i 1977 stilte spørsmål ved om Hitler faktisk hadde planlagt og beordret drap på alle jøder. Intensjonalistene legger vekt på det ideologiske mens funksjonalistene legger vekt på det strukturelle. Intensjonalistene mener at holocaust var et resultat av en tidlig og stor plan hos Hitler og de ledende nazistene, eller i det minste at holocaust var resultat av Hitlers presist uttrykte ønske: Jødene ble drept fordi Hitler ønsket det og Hitler selv var drivkraften bak folkemord som «løsning» på jødespørsmålet. Funksjonalistene (også kalt struktuarlister) mener at holocaust vokste frem inkrementelt og til dels byråkratisk på lavere nivå i statsapparatet som resultat av stadig flere anti-jødiske tiltak. Dette var mulig på grunn av nazistatens anarkistiske trekk. Fra funksjonalistenes perspektiv får man et misvisende inntrykk av at det var en stor plan fordi holocaust studeres i tilbakeblikk. For gjerningspersoner på lavere nivå er det mindre uenighet mellom disse perspektivene. For eksempel Hans Mommsen mente at ideologi ikke var avgjørende for iverksetting på lavere nivå. Særlig fra rundt 1990 ble det mer forskning på gjerningspersoner på lavere nivå blant annet med Christopher Brownings bok i 1992 med fokus på gruppeprosesser, lydighet og kameratskap. Daniel Goldhagens bok fra 1996 la i kontrast til Browning vekt på ideologi og angivelig tysk mentalitet. Kognitiv dissonans kan føre til at gjerningspersoner overtar en ideologi som kan legitimere de moralsk forkastelige handlingene de har deltatt i.
Blant de ledende personer og institusjoner (primært SS) var rasisme og antisemittisme viktige faktorer. Studier av over 1500 dømte personer som var ledende SS-folk, partifolk og ledere i Einsatzgruppene viser bred oppslutning om ideologien. For dette sjiktet har Hannah Arendts ide om ondskapens banalitet blitt forlatt på 2000-tallet. Ifølge Michael Wildts studie av RSHA var de ledende personene der nazisitiske aktivister og ikke typiske skrivebordsmordere eller byårkrater. En undersøkelse viste at de 120 personene som drev drapsanleggene i Belzec, Sobibor og Treblinka for en stor del var ivrige nazister og trodde forestillingen om jødene som rasemessig fiende.
Samspill mellom ideologi og nazistenes pragmatisme var en vesentlig faktor i fremveksten av holocaust. Etter invasjonen av Sovjetunionen ble fordriving av jødene i praksis oppgitt og samtidig var jødene, fra nazistenes perspektiv, i veien for storstilte planer for forflytning av folkegrupper. Etter invasjonen av Polen hadde tyske styrker gjennomført massakrer på polske innbyggere hvorav en god del jøder. Systematiske massakrer av jøder spesielt begynte etter invasjonen av Sovjetunionen.Rozett & Spector (2013) s. 49 For eksempel i Ivano-Frankivsk, Galicja, ble halvparten av de 20.000 jødene drept på Jom Kippur i oktober 1941 fordi det var for lite plass i den planlagte gettoen. Rivalisering mellom ulike etater og behov for arbeidskraft hadde betydning for når deportasjoner og massedrap ble gjennomført.Rozett & Spector (2013) s. 50
Christopher Browning har konkludert med at den reelle beslutningen om å gjennomføre holocaust ble tatt juli-oktober 1941 og at begeistringen over rask fremgang på østfronten (seierseufori, euphoria of victory) var en avgjørende faktor. Denne hypotesen er omdiskutert og er basert på tolkning av tilgjengelig dokumentasjon.Browning, C. R. (2002). Hitler and the Euphoria of Victory: The path to the Final Solution. In The Final Solution (pp. 147-158). Routledge. https://doi.org/10.4324/9780203206317 En alternativ hypotese er at opptrapping av massedrapet og Hitlers overordnete beslutning i desember 1941 var drevet av desperasjon etter Tysklands tilbakeslag ved Moskva og at USA kom med i krigen.
Ideologien har blitt vektlagt i studier av institusjoner og aktører som fremmet den nazistiske politikken, mens det er mer sammensatte årsaker til at et stort antall personer på lavere nivå medvirket. Flere tusen «vanlige menn» deltok i systematisk massemord som pågikk over flere år. Forskningen har blant vært opptatt av å forklare hvordan og hvorfor gjerningsmennene lydig utførte drapsoppdraget ansikt til ansikt med forsvarsløse og uskyldige kvinner og barn. Ideologi, antisemittisme og generell rasisme, lydighet, politisk opportunisme og økonomisk fortjeneste er blant faktorene som trolig bidro til at holocaust ble igangsatt og mulig å gjennomføre.
De første årene etter krigen hadde ikke holocaust en fremtredende plass i forskningen på andre verdenskrig. Holocaust ble etter krigen fortrengt og ikke nevnt spesielt i tyske historiebøker. I 1960- og 1970-årene vokste en ny generasjon tyskere opp og ble forferdet da de fikk kjennskap til hva foreldregenerasjonen hadde vært med på. Protestene mot det studentene anså som manglende oppgjør med fortiden medvirket til studentopprøret på slutten av 1960-årene. Nürnbergprosessen ga inntrykk av at forbrytelsene var resultat av Hitlers personlige ideer og ordrer. SS og Gestapo ble ved de allierte okkupasjonsmaktenes rettsoppgjør definert som kriminelle, mens andre aktører ble lite påaktet. De første årene etter krigen ble nazismens forbrytelser knyttet til SS og adskilt fra det normale tyske samfunnet: De skyldige var avvikere og monstre i ledelsen og på bakken. Det store antallet nazister kunne dermed rehabiliteres i forbindelse med normaliseringen i Vest-Tyskland under Konrad Adenauer. De første etterkrigsårene ble Wehrmacht fremstilt eller oppfattet som en «ren» institusjon som ikke var tilsmusset av nazistenes forbrytelser. Kritisk forskning fra 1960-årene av endret dette bildet vesentlig. Fra rundt 1960 ble det mer fokus på selve holocaust og den typiske naziforbryter ble fremstilt som følelsesløse og pliktoppfyllende byråkrater. Rettssaken mot Adolf Eichmann i 1961 var særlig viktig blant annet gjennom Hannah Arendts berømte fremstilling. Omtalen av holocaust ble brukt i mobilisering mot Vietnamkrigen. Raul Hilbergs viktige bok The Destruction of European Jews (1961) beskrev holocaust som en byråkratisk prosess som skjedde i fire hovedtrinn: definisjon, ekspropriasjon, konsentrasjon og ødeleggelse. Arendts bok og Stanley Milgrams studier av lydighet tematiserte farene ved moderne byråkratier. Sosiologen Zygmunt Bauman mente at holocaust ikke var et sivilisasjonssammenbrudd, men et resultat av det moderne byråkrati. I klar kontrast til Bauman mener Michael Wildt at RSHAs dynamisk og ubyråkratiske preg som fremmet radikaliseringen særlig i den rettsløse sonen som oppsto ved invasjonen av Sovjetunionen. Ifølge Michael Wildt var det mange slags gjerningspersoner og ikke en bestemt type, og forskningen på området trekker ikke lenger tydelig skille mellom gjerningspersoner og tilskuere.
Omkring 2 millioner jøder ble drept på okkupert sovjetisk territorium. Sovjetiske myndigheter omtalte etter krigen ikke jødene som en særskilt gruppe ofre og de ble i stedet slått sammen med andre offer til en stor kategori sivile «sovjetiske borgere» myrdet av tyskerne.
Bakgrunn Utvandrings- og bosettingsplaner
I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert i Østerrike under daglig ledelse av Adolf Eichmann med Franz Walter Stahlecker som offisiell leder.Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390-414.Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press. Etter Eichmanns arbeid med å presse jødiske østerrikere til å utvandre, opprettet Heydrich en tilsvarende ordning i selve Tyskland (Altreich) fra januar 1939. Formelt hadde jødiske borgere av Tyskland anledning til å utvandre også etter krigsutbruddet.Rozett & Spector (2013) s. 58-59 I Riksprotektoratet Böhmen-Mähren videreførte Eichmann arbeidet med å presse jødene til å utvandre fra det okkuperte området fra juli 1939.
Hitler hadde 6. oktober 1939 erklært en etnisk omorganisering av de østlige områdene og Himmler ble utnevnt til Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums. Planen omfattet blant flytting av Volksdeutsche fra Sovjetunionen, de baltiske landene (baltiske tyskere), Volhynia og Bessarabia til det annekterte vestlige Polen samtidig som dette området skulle tømmes for rasemessige uønskede elementer. Høsten 1939 utarbeidet Eichmann og Stahlecker Niskoplanen som la opp til å fordrive jøder fra øvre Schlesien til Lublin-området i Generalguvernementet, helt i øst tyskkontrollert område ved grensen til delelinjen mot Sovjetunionen. Planen ble oppgitt etter noen måneder på grunn av angivelige tekniske problemer eller på grunn av motstand fra Hans Frank. Noen tusen hadde da blitt deportert til det tiltenkte «reservatet» ved Lublin. Bełżec utryddelsesleir ble senere anlagt i dette området.Milton, S. (1990). The context of the Holocaust. German Studies Review, 13(2), 269-283.Rozett & Spector (2013) s. 47Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.
Eichmann hadde allerede lagt plan for deportasjon av flere hundre tusen jøder fra Bøhmen, Mähren, Wien og selve Tyskland da Himmler stanset planen.Browning, C. R. (2000). Nazi policy, Jewish workers, German killers. Cambridge University Press.Browning, C. R. (1995). The path to genocide: Essays on launching the final solution. Cambridge University Press. Odilo Globocnik, SS-sjef i Lublin, skal i 1939 ha vært innforstått med at en stor andel av jødene i det tenkte reservatet ville sulte ihjel.Longerich, P. (2001). Policy of Destruction: Nazi Anti-Jewish Policy and the Genesis of the Final Solution (Vol. 22). United States Holocaust Memorial Museum, Center for Advanced Holocaust Studies. Himmler hadde i oktober 1939 opprinnelig planlagt å fordrive 1 million «fiendtlige» polakker (inkludert jøder) fra de annekterte områdene i løpet av fire måneder (på lengre sikt over 5 millioner). Fra oktober 1939 til mars 1941 ble det lagt planer som stadig ble utsett eller omgjort og det endte med at til sammen vel 400.000 ble fordrevet østover.
Ifølge Molotov-Ribbentropp-pakten skulle rundt 500.000 etnisk tyske (Volksdeutsche) forflyttes fra Øst-Europa og bosettes vest for delelinjen. Vinteren 1940-1941 var det rundt 250.000 etnisk tyske i transittleirer i Polen. Ifølge Götz Aly skapte de titusenvis tilflyttede til tyskokkuperte områder en kjedereaksjoner ved at jøder og etnisk polske ble fordrevet østover til områder der det manglet mat og husly: Sult, epidemier og husmangel blant de fordrevne utløste planer for mer drastiske tiltak. De sivile tyske administratorene ønsket ikke at fordrevne jøder skulle ha varig tilhold i deres ansvarsområder.