thumb|Aleksandra Kollontaj ved skrivebordet i den sovjetiske legasjon i Oslo.Foto: Eivind Enger, Oslo Museum Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj (Алекса́ндра Миха́йловна Коллонта́й — født Domontovitsj, Домонто́вич; født i St. Petersburg, død 9. mars 1952 i Moskva) - i Norden kjent som Madame Kollontaj - var en russisk kommunistisk revolusjonær. Hun var først medlem av Mensjevik-partiet, og fra 1914 Bolsjevikene. Hun måtte i eksil i Stalin-tiden som diplomat. Hun ble dermed en av de få «gammelbolsjevikene» som unnslapp Moskva-prosessene på 1930-tallet med livet i behold.
Liv og virke Bakgrunn Kollontaj ble født som datter av en oberst i tsarens armé, Mikhail Aleksejevitsj Domontovitsj, av ukrainsk kosakkfamilie<ref>[https://books.google.no/books?id=yq97EAAAQBAJ&pg=PA106&lpg=PA106&dq=mikhail+domontovitch+general+ukrainian+ancestry&source=bl&ots=0immyIzOlb&sig=ACfU3U2PDXmL9exbWoGc1M5bI_ouROq-Yw&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwi4toDnnNr6AhWnSfEDHRPKCKkQ6AF6BAgPEAM#v=onepage&q=mikhail%20domontovitch%20general%20ukrainian%20ancestry&f=false David R. Marples og Alla Hurska: Stalin: A Reference Guide to His Life and Works]</ref>Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 13), forlaget Ny Dag, Oslo 1946 bestående av militære og godseiere, og Alexandra Masalin-Mravinskij, før paret rakk å bli gift. På 1870-tallet var oberst Domontovitsj militærinspektør ved kavaleriskole for tsarens livgarde, beliggende ved Jekateringovskij prospekt i St. Petersburg, og familien bodde i en offisersleilighet like ved. Da Kollontaj ble født, var begge morens foreldre døde. Morfaren Alexander Massalin hadde vært en finsk bondegutt fra Savolax som gikk barføtt til St. Petersburg, hvor han slo seg opp på trelasthandel i tsarens raskt voksende hovedstad, der gatene var «brolagt» med tre. Morfaren lærte aldri å snakke skikkelig russisk, men som fremgangsrik forretningsmann ble han likevel gift med en russisk adelsdame, Krilova, som mente hun hadde giftet seg under sin stand. Kollontajs mor Alexandra giftet seg med ingeniør Mravinskij. Sammen fikk de en sønn og to døtre, men på et ball forelsket hun seg i gardeoffiseren Domontovitsj og lot seg skille. Dette var noe helt uvanlig i tsartidens Russland, og Kollontaj ble født før foreldrene var formelt gift.Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 13-14)
Hun var fem år gammel da faren ble kalt ut i den russisk-tyrkiske krig våren 1877, og utnevnt til general. Ved fredsslutningen i 1878 ble Domontovitsj satt inn som tsarens stedfortreder i Bulgaria, som landets første russiske guvernør og leder av arbeidet med ny statsforfatning. Våren 1878 bosatte han seg derfor i Sofija med sin kone, datter og de to døtrene fra konens første ekteskap, Adèle og Jenny. Familien bodde i et hus med rosenhage, og Kollontai utforsket området rundt, hadde eget esel og lekte med andre barn. Domontovisj var reformvennlig, og siden bulgarerne var positivt innstilt til russerne som hadde befridd dem for tyrkernes undertrykkelse, fikk han støtte fra fremskrittsvennlige bulgarere. Han utarbeidet en liberal forfatning bygd på et folkevalgt storting (sobranja), men dette var tsaren sterkt uenig i. I 1879 ble flere av sobrajaens liberale medlemer arrestert, og i 1879 ble den tyske prinsen Alexander av Battenberg innsatt som bulgarsk knjas (fyrste) og utnevnte en nokså liberal regjering, men like etter falt guvernør Domontovitsj i unåde og ble kalt tilbake til St. Petersburg. Familien fryktet de kunne straffes med forvisning, og levde i nagende usikkerhet.Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 17-22)
Kollontaj fortalte senere at både hennes mor og den engelske guvernanten var strenge. Hun ble oppdradd til å rydde etter seg, lese lekser og behandle tjenerne med respekt. Foreldrenes venn Viktor Petrovitsj OstrogorskijV.P. Ostrogorskij var huslærer for henne. Han syntes hun var flink til å uttrykke seg, og foreslo for henne å bli forfatter.Aleksandra Kollontaj, Spartacus]</ref> Kollontaj snakket flytende russisk, finsk, engelsk, tysk og fransk.<ref>[https://www.peoplesworld.org/article/alexandra-kollontai-at-150-international-communist-leader-and-fighter-for-womens-liberation/ Jenny Farrell: Alexandra Kollontai at 150 Fransk snakket hun med sin mor og de to halvsøstrene, engelsk med sin guvernante, finsk med bøndene på landstedet de hadde arvet etter hennes morfar i Finland, og tysk lærte hun seg ved studier.
Sin barndoms somre tilbragte hun på sin morfars landeiendom Kuusan HoviLandstedet Kuusan Hovi i Mola på Det karelske nes.Svensk uppslagsbok, 2:a upplagan, bind 16 (trykt år 1956), artikkelen Kollontaj, spalte 490-491 Her ble hun vitne til de jevnaldrende torperbarnas trøstesløse fattigdom, der de kom barføtt inn fra skogene med markjordbær, sopp, kreps og andre godbiter, og måtte takke pent for myntene husholdersken slengte til dem. Kollontaj ga dem mat hun hadde stukket til side fra egne måltider, og ble såret over at de ga den til grisen. Først senere ble hun klar over at torpernes eneste gris reddet dem fra sult gjennom den lange vinteren.Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 26)
Kollontaj var ni år gammel da Sofia PetrovskajaEva Sohlman: «Overlooked no more» New York Times 30. mai 2018 som den første russiske kvinnen ble henrettet ved hengning, som leder for bombeattentatet som drepte tsar Alexander II. Faren til Kollontajs halvsøstre, ingeniør Mravinskij, ble arrestert og sendt i forvisning til en fjern provins. Tidligere var han blitt hentet av politiet som sakkyndig for å undersøke en fuktig kjeller etter at det var funnet en tunnel gravd ut under en gate som tsaren ofte kjørte gjennom, og en kraftig sprengladning der. Mravinskij mente fukten skyldtes en lekkasje fra et vannrør, men fant ingenting. Etter drapet på tsaren mistenkte politiet at Mravinskij med dette hadde forsøkt å dekke over attentatgruppen.Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 38-39) thumb|left|Kollontaj i 1888. Begge Mravinskijs døtre, Kollontajs halvsøstre, gikk på gymnaset, men Kollontaj fikk ikke lov av sin mor som fryktet lærestedenes revolusjonære krefter. Hun stolte bare på hjemmeundervisning, og nå flyttet hun med barna til familiegården Kuusan Hovi i Finland. Der streifet Kollontaj fritt omkring, og søkte tilflukt i morfarens bibliotek. Historikeren Alma SöderhjelmAlma Söderhjelm bodde i Tervola og kjente Kollontaj fra hun var ti til hun var 16, og skriver i sine memoarer at hennes silkekjoler skilte seg fra de finske jentenes bomullsklær. Kollontaj ble også gjort narr av fordi hun foretrakk bøker for selskapslivet i St. Petersburg. En rise til Italia gjorde stort inntrykk. Halvsøsteren Jenny utdannet seg til operasanger og debutert som Gilda i Rigoletto. I St. Petersburg fikk hun en lysende karriere under kunstnernavnet Eugenia Mravina, og traff nok av adelsmenn som foreslo å være hennes «velgjører». Men hun valgte å gifte seg med en fattig offiser som riktignok måtte si opp sin stilling, siden det var upassende for en militær å inngå ekteskap med en opptredende. Ifølge Söderhjelm hadde tronfølgeren tsarevitsj Nikolaj vært blant Jennys beundrere, men hun avviste også ham.Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 41-48)
Søsteren Adèle fikk ingen flere ekteskapstilbud etter at hennes far var sendt i forvisning, men da hun var 20 år gammel, tilbød en 60 år gammel venn av familien henne ekteskap, noe hun takket ja til. Hun døde under den tyske beleiringen av Leningrad i 1941. Jenny døde alt i 1914.Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 48)
15 år gammel opplevde Kollontaj en overveldende kjærlighetssorg. Sommeren 1888 tok moren henne derfor med til Stockholm, der de bodde på hotell på Gustaf Adolfs torg, rakt imot Stockholms slott. Hun fant snart sitt favorittsted i Stockholm, Norrbro med Norrströms virvler.Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 50)
Foreldrene nektet slektningen Vladimir Kollontaj fra Tiflis å komme på besøk da de fikk vite at deres datter Aleksandra ville gifte seg med ham, en fattig ingeniør. I 1893 ble det bryllup likevel, selv om presten stod på at Aleksandra var en mann som het Aleksander, for slik stod det i kirkeboken. Paret flyttet inn i en beskjeden leilighet med møbler som jevnlig måtte til pantelåneren. Aleksandras mor lånte dem familiens gamle hushjelp, for Aleksandra tok seg lite av husarbeid. Da hun ble gravid, reiste paret til hans familie i Tiflis, der Aleksandra tre år tidligere hadde bodd i guvernørens palass, der tsarens adjutant hadde fridd til henne.Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 67-75)
Revolusjonær Sønnen fikk navnet Mikhail («Misja») etter sin morfar. Barnestell fikk aldri Aleksandra taket på, og det var et velkomment avbrekk da mannen tok henne med på oppdrag i Narva, der Estlands største bedrift, Krenholms tekstilfabrikker, skulle ha nytt ventilasjonsanlegg. På omvisning oppdaget hun arbeidernes vilkår med 14 timers arbeidsdag; bomullsstøv de ble syke av; brakkene der de sov på gamle filler, tett inntil hverandre; en månedslønn på 7 rubler. Småbarn krøp på gulvet, passet av en seksåring. Da Aleksandra bøyde seg over et urørlig barn, oppdaget hun at det lå der dødt i mylderet av levende småbarn. Dette ble et vendepunkt.«Alexandra Kollontai» Hun engasjerte seg i tekstilstreiken i 1895 som kulminerte med 30.000 streikende sommeren 1896, ledet av kampforbundet Lenin hadde dannet. Dette tvang tsarregimet til å senke arbeidstiden fra 14 til 11,5 timer.Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 76-89)
Ekteskapet var over etter tre år, i 1896, men så fulgte et par år med tidvise forsoninger. I 1898 gikk general Domontovitsj med på å betale datterens studier i politisk økonomi i Zürich, der marxisten professor Heinrich Herkner (1863-1932)Heinrich Herkner foreleste. Utad reiste hun til Sveits av helsemessige årsaker. Mannen arbeidet i Sør-Russland, og sønnen ble etterlatt hos hennes foreldre. Først senere, da han vokste til, ble mor og sønn nære venner.Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 93-94) thumb|Internasjonal sosialistkongress, Skodsborg badehotell ved København, 1910. Kollontaj tar Clara Zetkins hånd. Bak dem står Rosa Luxemburg. Kollontaj ankom Sveits ved utbruddet av den store teoretiske striden mellom marxisme og revisjonisme. I januar 1899 utga Eduard Bernstein revisjonistenes kildeskrift, Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver. Bernstein mente klassemotsetningene var i ferd med å jevnes ut, og at småindustri og håndverk hevdet seg godt i konkurranse med storkapitalen. Dermed var revolusjon unødvendig, ettersom økt parlamentarisk innflytelse og fagforeningsarbeid ville gi arbeiderklassen det den ønsket. Bernsteins arbeid danner grunnlaget for moderne sosialdemokratisk tenkning, slik Herbert Tingstens arbeid kopierer Bernsteins argumentasjon. Men Lenin og bolsjevikene tviholdt på revolusjonens nødvendighet, og Rosa Luxemburg utga en brosjyre mot revisjonismen, mens professor Herkner i Zürich sluttet seg til den, og utga et kampskrift mot bolsjevikene. Kollontaj studerte engelsk arbeiderbevegelse og kom til motsatt konklusjon av Herkner, det hun kalte revisjonistenes manglende evne til å fjerne de engelske klassemotsetningene ved hjelp av settlements.Carsten Halvorsen: Alexandra Kollontay (s. 103-04)
Tilbake i Russland begynte hun å arbeide for Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti. Hun måtte flykte til utlandet i 1908, etter å ha publisert et skrift der hun oppfordret finnene til opprør mot tsardømmet. Frem til 1917 oppholdt Kollontaj seg i flere land, blant annet Sverige i 1912 og i 1914. Hun stod først bolsjevikene nærAschehougs konversasjonsleksikon bind 11 (år 1958), artikkelen Kollontaj, sluttet seg til mensjevikene 1908-14, men gikk i 1915 tilbake til bolsjevikeneJoachim Schwelien:Nachruf auf Alexandra Kollontai Die Zeit, 20. mars 1952 og agiterte mot første verdenskrig.
Ingeniør Kollontaj døde i Leningrad i februar 1918. Hun beholdt etternavnet hans etter skilsmissen.
Politiker og forfatter