Rettsoppgjør etter holocaust var en serie rettsprosesser som helt eller delvis omhandlet medvirkning til holocaust under andre verdenskrig. Rettsoppgjørene skjedde i regi av de allierte okkupasjonsmaktene i Tyskland straks etter krigen, det skjedde i regi av tyske myndigheter etter at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet og det skjedde i de landene som var berørt av folkemordet. miniatyr|Benjamin Ferencz førte tiltalen i Einsatzgruppenprosessen i en alder av 27 år, det var første gang han førte en sak for retten.
«It was an experience indescribable because of its horror. It was as if I had peered into hell. That’s why I’m still fighting, to prevent that from happening again.»
Bildet viser Ferencz i samme rettssal, Nürnberg, 2012. Ferencz' foreldre forlot Transilvania for å unnslippe jødeforfølgelsene der. Rettsoppgjøret er særlig kjent for Nürnbergprosessen (hovedprosessen mot topplederne) samt de etterfølgende prosessene i den tyske byen Nürnberg, blant annet Einsatzgruppenprosessen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. Andre saker ble gjennomført blant annet i Auschwitzprosessen og Majdanekprosessen i Polen.
De fleste forbrytere fra nazistenes krigføring ble aldri stilt rettslig til ansvar. En stor del av de som ble dømt til fengselsstraff slapp ut lenge før tiden. Simon Wiesenthal arbeidet med å spore opp forbrytere fra holocaust, blant andre Josef Mengele.
Offentlig henrettelse var gått ut av bruk i det meste av Europa før 1900. Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble dødsdømte i flere land henrettet offentlig. For eksempel ble Kurt Daluege og Karl Hermann Frank hengt fremfor et stort antall fremmøtte i Praha. Arthur Greiser ble hengt offentlig utenfor sin egen villa. Henging var tradisjonelt brukt for alminnelige kriminelle, mens militære anså det som uverdig og foretrakk å bli skutt. For eksempel Wilhelm Keitel, Alfred Jodl og Hermann Göring ønsket å dø som soldater.
Straks etter krigen var det i regi av de allierte og de enkelte frigjorte landene en periode med intensiv straffeforfølgelse av nazister. Etter at de to tyske statene var etablert i 1949 kom en fase med benådninger og amnesti og mot slutten av 1950-årene var det nesten ingen nazister i fangenskap noe sted i Europa. Denne fasen ble fulgt av en tredje fase med reaksjon mot det som ble oppfattet som en moralsk og juridisk svikt ved benådninger og amnestier. I denne tredje fasen ble det innledet en serie nye rettsprosesser særlig i Vest-Tyskland. Sentralkontoret for etterforskning av nazistiske forbrytelser ble etablert i denne perioden. I noen andre land ble også gjennomført saker blant annet mot Klaus Barbie i Frankrike.
Rettsoppgjøret etter krigen hadde en tendens til å ta for seg ett åsted og en gruppe offer om gangen. For eksempel ble ikke forbrytelsene under Aksjon T4 sett i sammenheng med forbrytelsen Aksjon Reinhardt og forbrytelser i Italia utført av de samme personene.
Bakgrunn Holocaust miniatyr|Denkmal für die ermordeten Juden Europas - holocaust-minnesmerket i sentrum av Berlin. Holocaust var folkemord på jøder gjennomført av det nasjonalsosialistiske Tyskland og samarbeidende regimer fra 1941 til 1945. Holocausts gjerningsmenn tok livet av omkring 6 millioner jøder.
Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa) 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område inkludert de baltiske landene ble utført ved skyting av flere Einsatzgruppen som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS). Den systematiske utryddelsen fortsatte i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, særlig i Auschwitz, Treblinka, Sobibór, Bełżec (utryddelsesleir), Kulmhof og Majdanek. I leirene ble jødene avlivet med gass og likene som regel brent. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer Polen, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Litauen og Latvia. Massedrap omfattet jøder i andre områder okkupert eller kontrollert av Tyskland: Nederland, Hellas, Jugoslavia, Frankrike, Belgia, Italia, Norge, Østerrike, Tsjekkoslovakia og selve Tyskland. Holocaust kulminerte med drap på de ungarske jødene i 1944 og evakuering av dødsleirene i det okkuperte Polen til arbeidsleirer i Tyskland (dødsmarsjene) mot slutten av krigen. Anslagsvis personer utenfor Tyskland medvirket på en eller annen måte til gjennomføringen av holocaust.
Politisk og juridisk grunnlag De allierte miniatyr|Henry Morgenthau (til høyre) sammen med Israels statsminister David Ben-Gurion (i midten) og finansminister Eliezer Kaplan (til venstre) i 1948. Morgenthau ønsket i likhet med Churchill summariske henrettelser av ledende nazister. Han var opphav til Morgenthauplanen. Britiske myndigheter, med statsminister Winston Churchill og Lord Chancellor John Simon i spissen, ønsket å henrette ledende nazister som fredløse uten rettergang straks de var arrestert og identiteten bekreftet. På amerikanske side var det særlig Henry Morgenthau som støttet en slik summarisk prosess og han var særlig opptatt av holocaust (hans far hadde vært vitne til folkemordet på armenerne i 1915Gruner, W. (2012). “Peregrinations into the Void?” German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich. Central European History, 45(1), 1-26.).
Morgenthau skisserte samtidig en plan for å gjøre Tyskland om til et jordbruksland uten militær og industriell kapasitet. Churchill og Roosevelt ønsket å unngå massakre på nazister og andre tyskere noe de mente ville undergrav det politiske og moralske formålet med oppgjøret. Sovjetiske ledere ønsket å henrette et stort antall tyske ledere for å ødelegge den tyske krigsmaskinen. Britiske ledere fryktet at et rettssak etter vestlig standard ville skape sympati med de tiltalte. Britiske myndigheter mente det var tilstrekkelig å straffeforfølge et titalls eller noen hundre.
Eksilregjeringene for okkuperte land erklærte i januar 1942 at et av de overordnete målene med krigen var å straffe de ansvarlige for nazistenes forbrytelser. Straffesakene skulle gå på en ordnet måte og gjaldt de som hadde gitt ordre om eller medvirket til forbrytelsene. I oktober 1943 erklærte de tre allierte at enhver tysk soldat eller partimedlem som var skyldige i overgrep, massakrer eller henrettelser skulle sendes tilbake til landet der ugjerningene ble begått slik at de skulle dømmes etter lovene i de frigjorte landet. Forbrytelser uten klar geografisk avgrensing skulle straffeforfølges i henhold til felles beslutning av de allierte. Dette var historisk nytt.
Omkring 100 000 tyske og østerrikske borgere har på en eller måte blitt straffet for medvirkning til nazistenes forbrytelser, av disse var over halvparten i Sovjetunionen. De allierte dømte 8812 tyskere og østerrikere ved domstoler i det okkuperte Tyskland. Vesttyske domstoler dømte 6495 for naziforbrytelser, østtyske domstoler (den sovjetiske okkupasjonssonen) dømte minste 12 000. Den tyske historikeren Norbert Frei anslår at nær 400 000 personer ble etterforsket. I Ungarn ble rundt 26 000 personer dømt for forræderi, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. I den tsjekkiske delen av Tsjekkoslovakia ble 32 000 stilt for retten og 700 ble henrettet for samarbeid med nazistene. I Nederland (i 1945) ble 95 000 internert som kollaboratører. Det anslås at 10 000-15 000 personer ble summarisk henrettet i Frankrike etter frigjøringen. Straffeforfølgelse av forbrytelser mot minoritetsgrupper som jødene underminerte majoritetsbefolkningens selvbilde som uskyldige ofre for den tyske okkupasjonsmakten.
miniatyr|Myron C. Cramer, USAs generalkrigsadvokat, støttet planen om full rettssak mot ledende nazister i stedet for summariske henrettelser.
Henry L. Stimson, USAs krigsminister, var uenig i Morgenthaus ide om summariske henrettelser av ledende nazister. I stedet ville Stimson at USA skulle medvirke i et internasjonalt tribunal for straffeforfølgelse av nazilederne. Stimson ble støttet av general George C. Marshall og av generalkrigsadvokat Myron C. Cramer.
Den amerikanske advokaten Murray C. Bernays, som under krigen tjenestegjorde ved hærens generalstab, foreslo å tiltale de ledende nazistene ikke bare for krigsforbrytelser, men også for en kriminell sammensvergelse om å gjennomføre forbrytelsene. Bernays foreslo videre at dersom en organisasjon ble bevist å være en sammensvergelse kunne alle medlemmene av organisasjonen dømmes basert på medlemskap alene. Med denne fremgangsmåten ville en rettssak være nok til å dømme flere hundre tusen. Bernays ideer ble innarbeidet i et forslag som Stimson, justisminister Francis Biddle og utenriksminister Edward Stettinius jr. la frem for Roosevelt i januar 1945. Disse tre var tilhengere av rettferdig rettssak av både moralske og politiske grunner, de mente også at en full rettsbehandling ville bidra til viktig dokumentasjon av nazistenes forbrytelser.
I april 1945 holdte høyesterettsdommer Robert H. Jackson en tale som innebar en støtte for Stimson. Jacksons plan var å tiltale nazilederne for sammensvergelse (engelsk: conspiracy) noe som gjorde det mulig å legge til grunn handlinger fra de kom til makten i Tyskland. Fordi det var vanskelig å bevise at Hitler og hans regimet hadde planlagt å utrydde jødene var det vanskelig å bruke sammensvergelse som grunnlag for tiltale mot de som var involvert i holocaust. William J. Donovan, sjef for OSS, foreslo i mars 1945 overfor presidenten at tyskerne selv burde rettsforfølge enkelte tyske krigsforbrytere i henhold til tysk lov fra før 1933.
I april 1945 holdte høyesterettsdommer Robert H. Jackson en tale som innebar en støtte til Stimson. I mai ble Jackson utnevnt til sjefsanklager på USAs side for hovedprosessen i Nürnberg. Jackson plan var å tiltale nazilederne for sammensvergelse (engelsk: conspiracy) noe som gjorde det mulig å legge til grunn handlinger fra de kom til makten i Tyskland. Fordi det var vanskelig å bevise at Hitler og hans regime hadde planlagt å utrydde jødene var det vanskelig å bruke sammensvergelse som grunnlag for tiltale mot de som var involvert i holocaust. William J. Donovan, sjef for Office of Strategic Services, foreslo i mars 1945 overfor presidenten at tyskerne selv burde rettsforfølge enkelte tyske krigsforbrytere i henhold til tysk lov fra før 1933.
Den britiske folkerettseksperten Hersch Lauterpacht medvirket på aktoratets side under Nürnbergprosessen og medvirket der til at begrepet crimes against humanity (forbrytelser mot menneskeheten) ble tatt i bruk.Lauterpacht, E. (2010). The Life of Hersch Lauterpacht. Cambridge University Press. Lauterpacht samtalte i 1941 med Robert H. Jackson (på den tiden USAs justisminister) om mulig rettsforfølgelse av krigsforbrytere. Jackson reiste i juli 1945 til London for å arbeide med London-charteret. Jackson samtalte med Lauterpacht som foreslo begrepet crimes against humanity (på norsk oftest gjengitt som forbrytelse mot menneskeheten) for omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Betegnelsen skulle dekke mord, tortur og andre overgrep og var et nytt begrep i folkeretten. Begrepet ble tatt inn i London-charteret og i tiltalen mot ledende nazistiske forbrytere på initiativ av Jackson.Luban, D. (2004). A theory of crimes against humanity. Yale Journal of International Law, 29, 85.
United Nations War Crimes Commission