miniatyr|Dahomey-amasoner med kongen i midten. (Ca. 1890) Amasonene i Dahomey var kongens kvinnelige livvakt og militærstyrke i kongedømmet Dahomey, del av dagens Benin i Vest-Afrika.
Den eksisterte frem til november 1892, da kvinnene deltok i sin siste kamp under den andre fransk-dahomeiske krigen. Krigen endte med at Dahomey tapte og ble underlagt Frankrike som protektorat, og senere ble del av kolonien Fransk Vest-Afrika. Ifølge enkelte kilder besto kvinnehæren på sitt mektigste av rundt soldater og offiserer. «Amasoner» var et navn europeerne brukte på kvinnene, fordi de var krigere, som antikkens mytiske amasoner.
Amasonene i Dahomey vakte interesse langt utenfor landets grenser. Mot slutten av 1800-tallet var det populært med etnografiske utstillinger og forestillinger i Europa, og grupper av afrikanere, ikke nødvendigvis fra Dahomey, ble fremvist mot betaling som «amasoner fra Dahomey». Kvinnehæren har også inspirert forfattere og filmskapere i det 20. og 21. århundre.
UNESCO har inkludert amasonene i Dahomey i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.miniatyr|upright|Amasone fra 1851. De hadde på denne tiden like hodeplagg, med ulike emblemer, etter hvilket «regiment» de tilhørte.|alt= miniatyr|upright|Rødt felt: Kongeriket Dahomey per 1894. Lyst grønt felt: Dagens Benin
Betegnelser
Dahomey ble grunnlagt av fon-folket rundt 1625,Dalzel (1793), s. 2 og på fon-språket ble kvinnekrigerne kalt både «ahosi» (kongens koner) og «mino» (våre mødre) før europeerne begynte å kalle dem «amasoner».Alpern (1998), s. 44 Den første, kjente bruken av dette begrepet om kvinnehæren, er fra 1793, i boken The History of Dahomey av den britiske slavehandleren Archibald Dalzel (1740–1811).Dalzel, 1793: x–xi
Det eneste antikkens mytiske amasoner og de virkelige kvinnene i Dahomey hadde til felles, var at de var krigere, men betegnelsen «amasoner» festet seg. Den er blitt brukt fra Dalzels tid og fremover i flere sammenhenger, fra faglitteraturSe denne artikkelens litteraturliste til populærkulturSe eget avsnitt om populærkultur i denne artikkelen.
Fra det 20. århundre bruker en del historikere igjen betegnelsen «mino». Professor Leonard Wantchekon (1956–), som selv er født i Benin og forsker på amasonene og deres etterkommere, mener dette er et misvisende ord, og hevder at det ikke betyr «våre mødre», men «heks».Macdonald
Amasonenes historie er i hovedsak behandlet i engelske og franske bøker og artikler. Disse er ikke skrevet av militære, og når det gjelder de militære enhetene amasonene utgjorde, eller tilhørte, er det brukt begreper som regiment, korps, divisjon, bataljon, kompani og tropp i litteraturen, uten at det refererer til et bestemt antall soldater eller tropper.
Muntlig tradisjon og samtidige nedtegnelser miniatyr|Del av relieff på en av palassdørene Før 1700-tallet foregikk landets historiefortelling gjennom muntlig overlevering, og det finnes ulike versjoner av historien om både landet og kvinnehæren. Historier ble også formidlet gjennom sang, dans og visuell kunst, som i leire-relieffene som prydet vegger og dører i kongens palass.
Selv etter at europeiske slavehandlere, marineoffiserer, historikere og geografer begynte å reise til Dahomey og deretter publiserte sine observasjoner, er det divergerende opplysninger om hva som er fakta. Enkelte av forfatterne hadde tilbrakt kun kort tid i landet. De kjente ikke skikkene og språket, men beskrev det de så og opplevde ut fra sine forutsetninger. Den franske historikeren Hélène d'Almeida-Topor (1932–) har Dahomey som spesialfelt. Hun skriver at der det er uoverensstemmelser mellom de nedskrevne historiene fra 1700- og 1800-tallet, kan muntlige vitnemål fra landets innbyggere ofte bidra til en klargjøring av hendelsene.Almeida-Topor (1984)
Historikeren Amélie Degbelo fra Benin samlet og transkriberte i 1970-årene et svært omfattende antall muntlige historier om amasonene til sin forskning.Alpern (1998), s. 82
Stanley B. Alpern (1927–), som per 2011 var den eneste som hadde publisert en omfattende, engelskspråklig studie om amasonene,Dash (2011) viser ofte til både Degbelos og andre forskeres materiale om muntlige tradisjoner i sin bok Amazons of black Sparta. I tillegg siterer og refererer han til et stort antall skriftlige rapporter, artikler og bøker om Dahomey fra 1700- og 1800-tallet.Der Alpern oppgis som kilde, har han selv referert til flere dokumenter fra 1700- og 1800-tallet, i tillegg til senere forskeres dokumenter og forskningsresultater.
Opprinnelsen miniatyr|upright|Kong Gezo med viktige verdighetssymboler: parasoll, septer (mankpo) og sandaler. Andre innbyggere måtte gå barfot. (1851) Fon-folket var den største etniske gruppen i Dahomey, og deres konge hadde allerede en mannshær da kvinnehæren ble etablert. Det er ikke kjent når det skjedde, men det finnes flere teorier:Alpern (1998) «On the origin …»
Kong Wegbaja (regjeringstid ca. 1645–ca. 1680) Ifølge én tradisjon var det Dahomeys andre konge, Wegbaja, som etablerte en gruppe kvinnelige jegere, kalt «gbeto», angivelig for å skaffe kongen elfenben for salg – og kjøtt til store festligheter. Gbeto hadde høy status og skal senere ha utviklet seg til å bli kongens livgarde og etter hvert en egen kvinnehær.Alpern (1998), s. 20 Jegergruppen eksisterte så lenge resten av amasonene gjorde det, så livgarden og kvinnehæren har i så fall oppstått i tillegg til, ikke istedenfor, gbeto.Almeida-Topor (1984), s. 31
Kong Akaba (regjeringstid ca. 1680–1708) Akaba var sønn av Wegbaja. Ifølge tradisjonen hadde han en tvillingsøster, Ahangbé (også skrevet Hangbe). Dette var før europeerne hadde kontakt med Dahomey, så det finnes lite skriftlig om Ahangbé, men hun eksisterer i muntlige overleveringer og legender. Hun skal ha regjert en tid etter at hennes bror døde av virussykdommen kopper. Det finnes lite som knytter amasonene til Akaba eller Ahangbé, men en muntlig tradisjon hos oueminou-folket forteller at de møtte kvinnelige soldater fra Dahomey i Akabas tid, og amasonene hadde en sang som knyttet historien deres til Akaba.Alpern (1998) «On the origins …», s. 11–14 Dagens dronning Hangbe (per 2018), som kun har seremonielle oppgaver, regner seg som direkte etterkommer etter kong Akabas tvillingsøster.
Kong Agaja (regjeringstid 1708–1740) Det er tidlig dokumentert at det var kvinner som voktet kongens palass, som lå i Abomey. Ingen menn hadde adgang til det 470 mål store palassområdet. Borggården var omgitt av en høy mur, og portene i muren ble voktet av bevæpnede kvinner og evnukker.Dalzel (1793), s. xiii Kong Agaja nevnte selv i et brev til kong George I av England i 1726 at palassets dørvoktere og deres assistenter var robuste slavekvinner. Han fortalte også i brevet at kvinner ble brukt i Dahomeys hær.
Den første dokumenterte bruken av dahomeiske kvinner som soldater var i 1729. Kong Agaja var i strid med kong Huffon i Whydah (også transkribert Ouidah), kongeriket og havnebyen i sør. Huffon hadde samlet en hær på rundt menn. Agaja hadde langt færre. Han sørget derfor for at et stort antall kvinner ble bevæpnet og utstyrt som soldater, og da hæren ble beordret til å marsjere mot fienden, ble kvinnene plassert bakerst for ikke å bli oppdaget. De oppnådde å overraske fienden, som ikke hadde ventet å møte en så stor hær. Deler av Whydah-styrkene flyktet, hæren fra Dahomey overvant resten, og annekterte Whydah. Det er ikke dokumentert at kvinnene deltok direkte i kampen, men flere forskere mener dette kan være opprinnelsen til amasonene i Dahomey.Snelgrave (1754), s. 126
Kong Gezo (regjeringstid 1818–1858) Den kongen som oftest blir nevnt som grunnleggeren av amasonehæren, er Gezo. 99 % av informantene til Amélie Degbelos forskningsprosjekt oppga ham som grunnlegger av kvinnehæren.omtalt i Alpern (1998) «On the origin …», s. 20
Misjonæren Thomas Birch Freeman (1809–1890) ble rundt 1840 invitert til Dahomey av kong Gezo. Freeman skrev deretter, i et upublisert bokmanus, at Gezo hadde grunnlagt kvinnehæren. Gezo hadde fortalt ham at han gjorde dette for å styrke kongedømmet.
Andre mener at Gezo ikke etablerte amasonehæren, men reorganiserte, forbedret, forstørret og profesjonaliserte den, slik at amasonene ble hærens elitegruppe, eller i det minste var på nivå med, de beste mannsenhetene.Alpern (1998): «On the origins …», s. 20
Hvorfor bare i Dahomey? Amasonene fantes bare i Dahomey, ikke i nabolandene, og en slik kvinnehær er heller ikke kjent fra andre afrikanske land. Geografen og etnologen Richard F. Burton (1821–1890) mente at svaret lå i kvinnenes kroppsbygning. Ifølge ham hadde de en abnorm størrelse («abnormal size»), var nesten seks fot (1,80 m) høye og hadde en bredde som gjorde dem velproporsjonerte. Han skrev videre at kvinnene var jordbrukere, bærere og gjorde mye annet tungt arbeid, – hvorfor skulle de ikke også være soldater?« [they] were of abnormal size, nearly six feet tall, and proportional breadth». Burton (1893), s. 111–112
Stanley B. Alpern har en annen forklaring. Han mener mye kan skyldes landets demografi. Dahomey var, mer enn de fleste andre afrikanske stater, fokusert på krigføring, slavejakt og -handel. Landet var totalitært, med en konge som kontrollerte og styrte praktisk talt alle deler av samfunnslivetAlpern (1998), s. 37 – og som førte krig mot naborikene minimum én gang i året. En utfordring var at naboriket i øst, jorubafolkets Oyo, hadde en mye større befolkning, antagelig rundt ti ganger større enn Dahomey, og dermed også en langt større hær. Nøyaktige forholdstall finnes ikke. Oyos hær hadde også et kavaleri, noe som ikke var mulig i Dahomey. Der var både mannlige og kvinnelige soldater og offiserer infanterister. I Dahomey fantes tsetseflua, som overførte sykdommen nagana til hester. Dette førte til at hestene ofte fikk en tidlig død. Enkelte høytstående militære, og andre fortjente menn, kunne få en hest eller et muldyr av kongen, men disse ble bare brukt i parader og offentlige seremonier, aldri i kamp.Alpern (1998), s. 125
Det var stadig mangel på unge menn, blant annet fordi de falt i krig – og fordi de var de mest attraktive for slavehandlerne. Dahomey var nærmest nødt til å innlemme kvinner i hæren, hvis de skulle opprettholde sin status som krigsmakt, og ha håp om å overmanne fienden.
Antall amasoner Antallet amasoner varierte over tid. De første forsøk en europeer gjorde på å telle dem, fant sted i 1760-årene, under en parade. De ble da anslått til å være rundt 600, alle bevæpnet med musketooner og sverd. Flere tellinger i de påfølgende årene, frem til rundt 1845, ga et noe høyere tall, rundt 800. I 1830- og 1840-årene, mens Gezo var konge, var det flere trefninger med nabofolkene, både egba og joruba. Gezo unnslapp i 1844 såvidt å bli fanget, og fienden tok flere av hans viktigste regalier. Året etter kunne europeiske besøkende telle flere tusen amasoner i Abomey. Antagelsen er at Gezo hadde bestemt seg for å hevne sin ydmykelse, og ettersom Oyo, der joruba-folket regjerte, hadde en langt større hær enn Dahomey, trengte han å øke antallet krigere. Det skal ha eksistert to amasone-kompanier før Gezos tid, og han skal ha opprettet seks nye.Alpern (1998), s. 72–73
På slutten av 1700-tallet skal det ha vært flere enn amasoner. Veksten både i Dahomeys hær og landets rikdom fulgte utviklingen i slavehandelen, som etter hvert var kongens hovedinntektskilde. Midt på 1800-tallet var antall amasoner oppe i mer enn .
Krigere og kriger miniatyr|Fra kampen mot franskmennene i Dogba (1892) Organisering av hæren Det var ikke bare kvinnekrigerne som var spesielt med Dahomeys hær. Det var svært sjelden før kolonitiden at afrikanske land i det hele tatt hadde en permanent militær organisasjon, slik Dahomey hadde. I nabolandene ble hæren mobilisert når det skulle kriges, og oppløst når striden var over.Alpern (1998), s. 52
Kvinne- og mannshæren levde helt adskilt fra hverandre. Kvinnene levde innenfor palassets murer, der menn ikke hadde adgang.