Aleksander II av Skottland (skotsk-gælisk: Alaxandair mac Uilliam; moderne gælisk: Alasdair mac Uilleim; født 24. august 1198 i Haddington i East Lothian, død 6. juli 1249) var konge av Skottland. Han var sønn av Vilhelm I og av Ermengarde de Beaumont. Aleksander ble kronet som skottens konge ved sin fars død den 4. desember 1214. Han konkluderte York-traktaten i 1237 som definerte grensen mellom England og Skottland, som er bortimot uendret i dag.Marshall, Andrew (15. september 2020): «What was the Treaty of York?», Boot Camp & Military Fitness Institute

Aleksander II og hans sønn Aleksander III (kongetid 1249-1286) strakte seg over det meste av 1200-tallet, og dette århundret ble minnet av kronikøren John av Fordun på 1380-tallet som en gullalder i form av stabilitet og velstand, særlig ettersom det var opptakten til tragedien og til de desperate tider under den skotske uavhengighetskrigen. Ifølge historikeren Edward J. Cowan var det en gullalder grunnet det som kom etter: «Andre halvdel av det trettende århundre var en periode med velstand overalt i Europa. Det ser ut til å bare ha vært en av disse oppsvingsperiodene, uansett grunn, og Skottland delte dette. Dette var tross alt en periode som er assosiert med utviklingen av noen av våre største religiøse arkitekturer, klostre og romanske kirker og bygging av festninger.»sitert fra Magnusson, Magnus (2000): Scotland, The Story of a Nation, s. 90-91

Tidlig liv Aleksander ble født i Haddington i East Lothian, den eneste sønnen til den skotske kongen Vilhelm I med tilnavnet «Løven» og Ermengarde de Beaumont (barnebarn av kong Henrik I av England). Han tilbrakte tid i England hvor Johan av England slo ham til ridder ved klosteret Clerkenwell Priory i London i 1213 før han etterfulgte kongeriket ved farens død 4. desember 1214, og ble kronet på kroningsstedet Scone Abbey den 6. desember samme år. Han var seksten år gammel.Magnusson (2000), s. 91

Det Skottland som Aleksander arvet var et lite utviklet middelalderrike, løst sammensatt med en befolkning på rundt 300 000 innbyggere. De fleste av dem var fattige bønder som bodde i tradisjonelle svarthus av stein sammen med buskapen de hadde, hovedsakelig pastoral oppdrett husdyrhold i nord og vest, mer dyrket mark til produksjon av korn i sør for elven Forth. Kun en liten andel av befolkningen, kanskje rundt ti prosent, bodde i handelsbyer, burgher etablert av David I av Skottland og videreført av Aleksander I med å knytte forbindelser til markeder på det europeiske fastlandet. Europeere med dyktighet innen handel og produksjon ble oppmuntret til å bosette seg. I utkantene av kongeriket, på de vestlige øyene, var det mer eller mindre uavhengige høvdinger og småkonger som ga sin lojalitet til enten den norske kongen eller den skotske. I nordlige England var det en gammel kampsak for de skotske kongene å kreve retten til land og eiendommer i Northumberland, noe som ble bestridt av den engelske kongen og førte til konflikt.Magnusson (2000), s. 91-92

Skottenes konge Forholdet til England Selv om det var relativ fred, var ikke tiden uten hendelser. I 1215, året etter at han ble kronet, ble hans autoritet utfordret av gæliske oppviglere i nord. Klanene MacWilliam og MacHeth var innbitte fiender av den skotske kronen, og brøt i opprør; men kongens styrker slo raskt ned opprøret. Samme år sluttet Aleksander seg til de engelske baronene i deres kamp mot kong Johan av England, og ledet en hær inn i kongeriket England for å støtte deres sak. Chisholm, Hugh, red. (1911): «Alexander II.», Encyclopædia Britannica. Bind 1 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 563. Det var også en egnet mulighet for ham å gjenvinne tapte områder i nordlige England som hans far hadde vært besatt av. Som oppfyllelse av sin del av avtalen beleiret Aleksander vinteren 1215 Norham i Northumberland, og den engelske adelsmannen Eustace de Vesci ga ham i baronenes navn seisin (lovlig besittelse av føydal len) fra Northumberland.Mackay, Aeneas James George (1885-1900): «Alexander I», Dictionary of National Biography, bind 1

Det var en overvurdering og kostet Skottland dyrt. Året etter kom kong Johan nordover med en hær av leiesoldater, «for å jage reveungen tilbake til sitt bol», som en kronikør uttrykte det, en hentydning til at Aleksander var både rødhåret og underlegen. Johan rykket inn i Skottland, stormet Berwick-upon-Tweed og brente Roxburgh, Haddington og Dunbar. Da han vendte tilbake plyndret leiesoldatene hans Coldingham Abbey i Berwickshire, og før de forlot Berwick 22. januar, ble byen satt i brann.

Skottland var for bredt og framkommelig, og Aleksander hadde holdt seg trygg skjul i Pentland Hills, så snart den engelske kongen trakk seg tilbake, krysset han vestlige grensen og herjet engelsk land så langt som til Carlisle i Cumbria.

thumb|Henrik III av England, en framstilling fra 1200-tallet av hans kroning Johan var presset, de engelske baronene brakte inn et fransk kongsemne de samlet seg rundt for å erstatte kong Johan. Det var Ludvig, sønn av Filip II August av Frankrike. Aleksander kom tilbake til Carlisle i august med en større hær og herjet byen uten å ta festningen. De skotske styrkene nådde helt til sørkysten av England ved havnen i Dover, hvor Aleksander i september 1216 hyllet pretendenten Ludvig av Frankrike. I oktober 1216 ble Johan rammet av en mystisk sykdom, forgiftet hevdet ryktene, og som han døde av. Samme måned angrep Aleksander Carlisle igjen og lyktes å erobre festningen og deretter borgen i Tweedmouth nær Berwick. Etter at Johan var død, endret pavedømmet og det engelske aristokratiet sin troskap til fordel for Johans ni år gamle sønn, Henrik III, og den skotske hæren vendte hjem.«Alexander II, King of Scots 1214 – 1249», Scotland's History, BBC

I mellomtiden hadde Ludvig av Frankrike fortsatt krigen, nå mot de engelske baronene som samlet seg rundt den unge Henrik III som konge, men i det andre slaget ved Lincoln den 20. mai 1217 gikk Ludvig på et nederlag.Wilson, Andrew: «Second Battle of Lincoln», Historic UK, udatert Ytterligere et nederlag i sjøslaget ved Dover den 24. august 2017«The Battle of Dover (also called the Battle of Sandwich) (August 1217)», Weapons and Warfare 4.. september 2020 tvang Ludvig til å gi opp og krysset den engelske kanalen til Frankrike for aldri komme tilbake.

Det ble inngått en fredsavtale mellom Henrik III, Ludvig og Aleksander II den 12. september 1217 med Kingston-traktaten.Smith, J. Beverley (Juli 1979): «The Treaty of Lambeth, 1217», English Historical Review. Oxford University Press. 94: 562–579. doi:10.1093/EHR/XCIV.CCCLXXII.562 Den påfølgende mai hadde Aleksander igjen invadert England, men nederlaget til Ludvig ved Lincoln tvang ham til å slutte fred med den unge Henrik III, oppgi Carlisle og motta, fornye sin hyllest til Henrik III for sine arvelige len i England. Diplomatiet styrket forsoningen ytterligere ved ekteskapet mellom Aleksander og Henriks søster Joan. Den 18. juni 1221 ga Aleksander offisielt landene Jedburgh, Hassendean, Kinghorn og Crail til Joan som hennes personlige inntekter. Hun og Aleksander giftet seg 21. juni 1221 ved York Minster.Mackenzie, Agnes Mure (1957): The Foundations of Scotland, s. 251. Aleksander var tjuetre. Joan var nesten elleve. Samtidig, den 19. juni 1221 ble Aleksanders søster Margaret gift med Hubert de Burgh (som hans tredje hustru), som da var den mektigste mann i England som regent av det engelske kongeriket da Henrik III var for ung til å utføre sine kongelige plikter.«Hubert De Burgh», Shakespeareandhistory.com Aleksander lot sine ambisjoner for nordlige England ligge, og de to ekteskapene stabiliserte forholdene mellom England og Skottland. Det ga Aleksander tid til sikre sin autoritet i de ustabile områdene i nord og vest på det skotske fastlandet.

Uro i nordlige Skottland thumb|Aleksander IIs storsegl I 1222 ble Adam av Melrose, abbed av Melrose Abbey og biskop av Caithness, brent til døde i sin hall i landsbyen Halkirk av bøndene i Caithness. På denne tiden var Caithness en del av jarledømmet Orknøyene som var skattland til kongeriket Norge. Jon Haraldsson, den siste norrøne jarlen av Orknøyene ble indirekte gjort skyldige. Den bakenforliggende årsaken til drapet skal ha vært at Adam hadde økt den bispelige «skatten» som ble pålagt provinsens husmenn, og hevet den fra et spenn med smør fra hver tjuende ku, til en av hver tiende. Bøndene klagde til Jon Haraldsson, som var lite interessert i deres klager.Kungar och drottningar, Skottlandshistoria.com Etterpå ble Jon Haraldsson anklaget for at han hadde sett på da bøndene brente inne biskopen eller for at han ikke hadde vært der, men hadde oppmuntret deres misnøye. Jon sverget på at han var uskyldig i biskopens død. En samtidig krøniker, danske Boetius av Dacia la derimot skylden på Jon som indirekte ansvarlig. Adam var antagelig en nær tilhenger av kong Aleksander, noe som burde ha vært til hans fordel, men Jon underkastet seg den skotske kronen. «11th September 1222: Murder of Adam, Bishop of Caithness», Weaving the Tapestry 30. mars 2014 Da Aleksander dro til Caithness i egen person i 1222 eller 1223, hengte han de fleste bøndene og lemlestet andre ved å hogge av dem hender, en handling som ble applaudert av pave Honorius III. Nesten tjue år senere etter straffetiltakene i Caithness ble han fortsatt hyllet av paven, nå av Celestin IV, i en bulle.Uansett hvilken rolle Jon hadde i dette, kildene er uklare, er det sagt at han tok flukt til øyene, antagelig Orknøyene, hvor han kanskje hadde vært hele tiden. Jon ble tvunget til å betale erstatning og Aleksander så antagelig sin sjanse å legge Caithness inn under Skottland ved å vise hvem som var overherre. Caithness fortsatte dog å tilhøre den norske kronen.

Indre strid thumb|Øyene i vest, Skottland og Irland på Aleksanders tid. Aleksander søkte ikke bare etter å utvide grensene til Skottland, men også å sikre sin kongelige autoritet. Han var føydal hersker, Skottland og dens innbyggere var hans eiendom, og ulydighet eller illojalitet ble slått hardt ned på. Samtidens kilder er få og uklare, og dagens historikere må ofte fylle hullene med antagelser, men det er klart at i årene 1224 og 1228 var det opprør og uro i vestlige Skottland, i delvis uavhengige områder som Argyll og Galloway, mellom ulike norrøn-gæliske ledere, noen som nedstammet fra Somerled.Balfour, John Alexander (1910): The Book of Arran, Dalcassian Publishing Company, s. 20 De hadde lite å stille opp mot den skotske hæren som Aleksander sendte imot dem, enten personlig eller via en utnevnt hærfører. Et opprør ledet av Gille Escoib (eller Gillescop) ble slått ned og et opprør i Galloway i 1235 uten større vanskeligheter, og et forsøk på invasjon kort tid etterpå av de forviste lederne ble slått tilbake. En uklar skikkelse ved navn Ospak med forbindelse til kongen i Norge ble drept i Bute eller døde på Man.