Bonnie Lynn Raitt (født 1949) er en amerikansk bluessanger, gitarist, låtskriver og aktivist. I løpet av 1970-tallet ga Raitt ut en serie roots-påvirkede album som inkluderte elementer fra blues, rock, folk og country. I 1989, etter flere år med kritikerrost men liten kommersiell suksess, hadde hun en hit med albumet Nick of Time. De følgende to albumene, Luck of the Draw (1991) og Longing in Their Hearts (1994), genererte flere hitsingler, inkludert «Something to Talk About», «Love Sneakin 'Up On You» og balladen «I Can't Make You Love Me» (med Bruce Hornsby på piano).
Hun er en regnes som en god vokalist og låtskriver, men hun er også regnet som en meget dyktig gitarist. På Onlinegitar.no sin kåring i 2011 av de beste kvinnelige gitaristene kom hun på en fjerdeplass.
Raitt har mottatt tretten Grammy-priser fram til 2023. Hun er oppført som nummer 50 på Rolling Stones liste over de «100 største sangere gjennom tidene» og nummer 89 på bladets liste over de «100 største gitarister gjennom tidene».
Tidlig liv Bonnie Lynn Raitt ble født 8. november 1949 i Burbank, California. Moren, Marge Goddard (født Haydock), var pianist, mens faren, John Raitt, var skuespiller i musikalske produksjoner som Oklahoma! og The Pajama Game. Hun hadde to brødre, Steve og David og i barndommen ville hun gjerne spille med sine brødre. Hun oppfatet seg selv som en "tomboy". Raitts musikkinteresserte foreldre hadde sterk innflytelse på livet hennes. Fra en ung alder ble hun og hennes to brødre oppfordret til å spille musikk. Først spilte Raitt piano, men ble skremt av morens talent. Hun begynte i stedet å spille en Stella-gitar (et amerikansk gitar-merke som var eid av the Oscar Schmidt Company, og som hun fikk i julegave i 1957 i en alder av åtte. Raitt tok ingen undervisningstimer i gitarspill. Isteden ble hun inspirert tilbakekomsten av amerikansk folk music på 1950-tallet.
Hun var også inspirert av the beatnikbevegelsen, og uttalte: "It represented my whole belief ... I'd grow my hair real long so I looked like a beatnik."
I alderen åtte til femten, besøkte Raitt og hennes brødre en sommerleir i Adirondack-fjellene kalt "Camp Regis". Det var der Raitt lærte at hun hadde et musikalsk talent, når leir-lederen spurte om hun kunne spille en konsert for de andre leirdeltakerne. Læring om hvordan å spille låter fra "folk music" album, ble dermed en hobby for Raitt. Som tenåring, ble Raitt opptatt av sin egen vekt og sine fregner, og anså musikk som en mulighet til å komme unna virkeligheten. "That was my saving grace. I just sat in my room and played my guitar,” sa Raitt.
Etter å ha tatt eksamen på Oakwood Friends School i Poughkeepsie, New York i 1967, begynte Raitt på Radcliffe College ved Harvard University, der hun avla eksamen i "Social Relations" of afrikanske studier. Hun uttalte at hennes plan var å reise til Tanzania, "der President Julius Nyerere lagde en regjering basert på demokrati og sosialisme". Hun var hovedsangeren i et studentorkester kalt "The Revolutionary Music Collective" dannet av låtskriveren Bob Telson som spilte for streikende Harvard studenter under the studentstreiken i 1970. Raitt befriended blues-promotoren Dick Waterman. I hennes andre år på colleget, forlot Raitt skolen og flyttet til Philadelphia sammen med Waterman og noen andre lokale musikere. Raitt uttalte at det var "en mulighet som forandret alt".
Karriere
1970–1988 miniatyr|1977 Sommeren 1970 spilte hun på Mississippi Fred McDowell på Philly Folk Festival samt åpning av en kafé i New York. Hun aksepterte et tilbud fra Warner Bros., som snart ga ut debutalbumet, Bonnie Raitt, i 1971. Albumet ble hjertelig mottatt av musikkpressen, og mange hyllet hennes ferdigheter som låtskriver og som flaskehals-gitarist, på den tiden hadde få kvinner i populærmusikk sterke anseelser som gitarister.
Raitt ble beundret av de som så henne opptre, men fikk lite offentlig anerkjennelse for sitt arbeid, så platesalget forble beskjedent. Hennes andre album, Give It Up, ble gitt ut i 1972 med positive anmeldelser. Takin 'My Time fra 1973 ble også møtt med gode kritikker, men dette ble ikke matchet av salget. Med Streetlights fra 1974 ble anmeldelser for hennes arbeid stadig mer blandet. Men Raitt begynte å få større pressedekning, inkludert et omslagsbilde og en større artikkel fra 1975 i Rolling Stone. I 1976 opptrådte Raitt på Warren Zevons Eponyme-album.
Albumet Sweet Forgiveness fra 1977 ga Raitt det første kommersielle gjennombruddet med en hit-singel i hennes nyinnspilling av «Runaway». Omarbeidet som en tung rhythm and blues-utgave basert på et rytmisk spor inspirert av Al Green, ble Raitts versjon av «Runaway» ikke så godt mottatt av noen av kritikerne. Imidlertid førte sangens kommersielle suksess til tilbud fra Warner Bros. og Columbia Records.
Warner Brothers hadde høye forventninger til Raitt sitt neste album, The Glow, i 1979, men albumet fikk dårlige anmeldelser så vel som beskjedent salg. Raitt hadde en kommersiell suksess i 1979 da hun var med på å organisere de fem United for Safe Energy (MUSE)-konsertene på Madison Square Garden i New York City. Konsertene fikk gullpate for albumet No Nukes, samt en Warner Brothers film med samme navn. Showene var med stifterne av MUSE Jackson Browne, Graham Nash, John Hall og Raitt, samt Bruce Springsteen, Tom Petty and the Heartbreakers, Doobie Brothers, Carly Simon, James Taylor, Gil Scott-Heron og mange andre.
I 1980 dukket hun opp som seg selv i Paramount-filmen Urban Cowboy hvor hun sang «Don't It Make You Wanna Dance».
På sin neste plate, Green Light fra 1982, gjorde Raitt et bevisst forsøk på å fornye lyden i forhold til sine tidligere plater. Til hennes overraskelse sammenlignet imidlertid mange av hennes fans og media hennes nye lyd med den spirende New wave-bevegelsen. Albumet fikk de beste anmeldelsene på flere år, men salget ble ikke bedre, og dette hadde en alvorlig innvirkning på forholdet til Warner Brothers.
I 1983 var Raitt ferdig med arbeidet med sitt oppfølgingsalbum, Tongue and Groove. Dagen etter at albumet var ferdig droppet plateselskapet Raitt. Albumet ble skrinlagt og ikke gitt ut, og Raitt satt igjen uten platekontrakt. På dette tidspunktet slet Raitt også med alkohol- og narkotikamisbruk.
Til tross for sine personlige og profesjonelle problemer fortsatte Raitt å turnere og delta i politisk aktivisme. I 1985 sang og var hun med i videoen til «Sun City», anti-apartheid sangen skrevet og produsert av gitaristen Steven Van Zandt. Hun deltok også i Farm Aid og Amnesty International konserter. Raitt reiste til Moskva, Russland i 1987 for å delta i den første felles sovjetisk / amerikanske fredskonserten. I 1987 organiserte Raitt en konsert i Los Angeles for Countdown '87 for å stoppe Contra Aid. Hun opptrådte sammen med Don Henley, Herbie Hancock og flere andre.
To år etter å ha blitt droppet fra Warner Brothers Records, varslet de Raitt om planene om å gi ut Tongue and Groove albumet. Hun mente det ikke var riktig, så de ble enige om å la henne omgjøre halvparten av albumet, og det kom ut som Nine Lives. En kritisk og kommersiell skuffelse, Nine Lives, utgitt i 1986, var Raitts siste for Warner Brothers.
I slutten av 1987 ble Raitt med sangere k.d. lang og Jennifer Warnes som kvinnelige vokalister for Roy Orbisons TV-spesial, Roy Orbison and Friends, A Black and White Night. Etter dette begynte Raitt å jobbe med nytt materiale. Da var hun ren og edru, etter å ha løst problemene med alkohol- og rusmisbruk. Etter Stevie Ray Vaughans død i 1990, krediterte hun ham for hans hjelp med alkohol- og rusproblemene hennes.
Hun begynte å spille inn en bluesaktig blanding av pop- og rockelåter under produksjonsveiledningen av Don Was på Capitol Records. Raitt hadde møtt Was gjennom Hal Wilner, som satt sammen Stay Awake, et hyllestalbum til Disney-musikk for A&M. Was og Wilner ønsket begge at Raitt skulle synge på «Baby Mine», vuggesang fra Dumbo. Raitt var fornøyd med øktene, og hun ba Was om å produsere sitt neste album.
1989–1999: Kommersielt gjennombrudd Raitt ble signert for Capitol, og etter nesten tjue år i virksomheten, oppnådde Raitt kommersiell suksess med Nick of Time, hennes tiende album i karrieren, som ble utgitt våren 1989. Nick of Time nådde nummer én på den amerikanske albumlisten etter at Raitt fikk flere Grammyer tidlig på 1990-tallet. Dette albumet har også blitt kåret til nummer 230 på Rolling Stone-listen over «500 Greatest Albums of All Time». Raitt uttalte senere at hennes tiende forsøk var «mitt første nykterne album».
Raitt mottok også en Grammy for sin duett «I'm in the Mood» med John Lee Hooker på albumet hans The Healer. Nick of Time var også den første av mange av innspillingene med hennes mangeårige rytmeseksjon av Ricky Fataar og James «Hutch» Hutchinson. Begge fortsatte å spille og turnere med henne. Siden utgivelsen i 1989 har Nick of Time solgt over fem millioner eksemplarer bare i USA.
Raitt fulgte opp denne suksessen med tre nye Grammy-priser for sitt neste album, Luck of the Draw fra 1991, som har solgt syv millioner eksemplarer i USA. Tre år senere, i 1994, la hun til to Grammy-er med albumet Longing in Their Hearts, sitt andre nr. 1-album, som har solgt to millioner eksemplarer i USA. Raitts samarbeid med Don Was ble avsluttet med 1995s liveutgivelse Road Tested. Det ble utgitt til solide anmeldelser og det ble gullplate i USA.
«Rock Steady» var en hit skrevet av Bryan Adams og Gretchen Peters i 1995. Sangen ble skrevet som en duett med Bryan Adams og Bonnie Raitt for hennes Road Tested-turné, som også ble et av hennes albumene. Den originale demoversjonen av sangen er på Adams' singel fra 1996, «Let's Make a Night to Remember».
Til sitt neste studioalbum hyret Raitt Mitchell Froom og Tchad Blake som. Arbeidet førte til Fundamental i 1998.
2000–2007 I mars 2000 ble Raitt innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i Cleveland, Ohio. Silver Lining ble utgitt i 2002. I USA nådde den nummer 13 på Billboard-listen og senere gullplate. Den inneholder singlene «I Can't Help You Now», «Time of Our Lives» og tittelsporet. Alle de tre singlene kom på topp 40 av US Adult Contemporary listen.
19. mars 2002 mottok Bonnie Raitt en stjerne på Hollywood Walk of Fame for sine bidrag til musikkindustrien, som ligger i N. Vine Street 1750. I 2003 ga Capitol Records ut albumet The Best of Bonnie Raitt. Den inneholder sanger fra hennes tidligere Capitol-album fra 1989 til 2002, inkludert Nick of Time, Luck of the Draw, Longing in Their Hearts, Road Tested, Fundamental og Silver Lining. Raitt spilte på albumet True Love av Toots and the Maytals, som vant Grammy-prisen i 2004 for beste Reggae-album.
Bonnie Raitt hadde konsert under Norwegian Wood i Oslo i 2004.
Souls Alike ble utgitt i september 2005. I USA nådde de topp 20 på Billboard-listen. Den inneholder singlene «I Will Not Be Broken» og «I Don't Want Anything to Change", som begge rangerte topp 40 på US Adult Contemporary-listen. I 2007 bidro Raitt til Goin 'Home: A Tribute to Fats Domino. Med Jon Cleary sang hun en medley av «I'm in Love Again» og «All by Myself» av Fats Domino.
2008 – til nå I februar 2012 fremførte Raitt en duett med Alicia Keys på den 54. årlige Grammy Awards for å hedre Etta James. I april 2012 ga Raitt ut sitt første studioalbum siden 2005, med tittelen Slipstream. Den ble nummer 6 på Billboard 200-listen i USA, og markerte hennes første ti på topp album siden 1994. Albumet ble beskrevet som «en av de beste i hennes 40 år lange karriere» av American Songwriter magazine. I 2013 var hun med på Foy Vances album Joy of Nothing.
30. mai 2015 holdt Leon Russell, Bonnie Raitt og Ivan Neville en opptreden på The Canyon Club i Agoura Hills, California for å skaffe penger til Marty Grebb som kjempet mot kreft. Grebb hadde spilt på noen av albumene deres.