Knut Rød (1900–1986) var en norsk jurist og politiinspektør. Han arbeidet i det norske politiet fra 1927 til 1943 og fra 1952 til han gikk av med pensjon i 1965.

Rød var medlem av Nasjonal Samling (NS) fra 1941 til 1943. Høsten 1942 organiserte han arrestasjonene av jøder i Oslo og Akershus under andre verdenskrig i Norge. I landssvikoppgjøret etter krigen ble han i 1948 frifunnet for å ha bistått den tyske okkupasjonsmakten. Retten fremhevet hans arbeid for motstandsbevegelsen som svært verdifullt.Kjartan Fløgstad: «Det absolutte nullpunkt» Samtiden, 04/2009 Det er uklart når Rød begynte å jobbe for motstandsbevegelsen, om det var før eller etter deportasjonen av jødene.

Dommen ble kort debattert i samtiden, deretter av Knut Sveri i 1982 og på nytt på 2000-tallet. Frifinnelsen har både blitt omtalt som «det absolutte nullpunktet i norsk rettshistorie» (Odd-Bjørn Fure) og som «rettslig bedømt fremstår den som riktig.» (Georg F. Rieber-Mohn).Georg Fr. Rieber-Mohn «En skandaløs frifinnelse?» Dagbladet, 14. februar 2007 Etter krigen arbeidet Rød som politiinspektør og avdelingssjef for vaktstyrken, det vil si det sentrale koordineringsorganet, i kriminalpolitiet i Oslo. Han var også involvert i registrering av norske kommunister under den kalde krigen.

Karriere Rød var utdannet cand.jur. i 1927 og begynte i kriminalavdelingen i Aker-politiet 10. juni 1927. Høsten 1940 ble han ansatt i Oslo-politiets overvåkningsavdeling. Han ble våren 1941 forfremmet til politifullmektig. 1. juli 1941 ble den eksisterende overvåkningsavdelingen hvor han arbeidet, innlemmet i Statspolitiet. Han ble da forfremmet til politiinspektør og leder for Oslo/Aker-avdelingen, samtidig som han var leder for seksjonen som arbeidet med ærekrenkelse, legemsfornærmelse, fornærmelser mot NS, flyktningesaker og flygeblad. Statspolitiet var Gestapos norske motstykke og assisterte okkupasjonsmakten i kampen mot motstandsbevegelsen og i jødeforfølgelsen.

Han sluttet i Statspolitiet i september 1943. Han meldte seg i januar 1941 inn i Nasjonal Samling (NS) og meldte seg ut igjen 30. september 1943, etter å ha sluttet i Statspolitiet. Etter andre verdenskrig avsa Eidsivating lagmannsrett i 1948 frifinnende dom hvor det het at innmeldingen i NS i 1941 utelukkende skjedde for å motarbeide okkupasjonsmyndighetene og hjelpe motstandsbevegelsen. Rød ble derfor frifunnet for sitt tidligere medlemskap.

Virke etter landssvikoppgjøret Politimester Welhaven i Oslo ville ikke la Rød gå tilbake i sin stilling ved politikammeret fra før krigen; Welhaven mente det ville svekke tilliten til politiet. Rød begynte i Oslo-politiet igjen 1. juni 1952. Der tjenestegjorde han som avdelingssjef for kriminalpolitiets vaktstyrke til han gikk av med pensjon 30. juni 1965. Han døde i 1986. Rød var blant annet beskjeftiget med overvåkning av kommunister under den kalde krigen. Ifølge Njølstad begynte Rød sin overvåkning av kommunister og sympatisører i privat regi før ankesaken i 1948. Røds private overvåkningsgruppe ble selv infiltrert av etterretningen, og Wilhelm Evang varslet forsvarsminister Jens Chr. Hauge og justisminister O.C. Gundersen om Røds virksomhet.Per Anders Madsen «Agenten Knut Rød» Aftenposten, 30. oktober 2008

Rolle i arrestasjonene av jøder Arrestasjonen og deportasjonen av jødene i Oslo og Aker 26. oktober 1942 ble ledet og koordinert av det norske nazifiserte statspolitiet (Stapo), med medvirkning av Germanske SS Norge og Hirden. Ordren kom fra den tyske okkupasjonsmakten. Rød ble beordret til å planlegge aksjonen. Ifølge politiets egen rapport arbeidet Rød uten opphold fra søndag 25. oktober klokken 10 til mandag 26. oktober klokken 20 med å fullføre interneringen av jødiske menn i Oslo-området. Politibetjenten Ole Homb skrev en rapport til Karl Marthinsen der det fremgikk at Rød arbeidet sammenhengende fra kl 10 søndag til kl 20 mandag. Denne rapporten var tilgjengelig for domstolene ved rettsoppgjøret etter krigen. Tre medlemmer av Hjemmefronten arbeidet i Statspolitiet under Røds ledelse og deltok i deportasjonene.

Rød instruerte den oppmøtte politistyrken og forklarte hvordan skjemaene skulle fylles ut. Han organiserte også andre runde 26. november 1942 da kvinner, barn og en del gamle og syke menn ble hentet av det norske Statspolitiet, samlet på Oslo kai, overlevert til tyske myndigheter, og transportert med det tyske transportskipet DS «Donau» til Stettin og videre til Auschwitz. Rød var selv tilstede på kaia. Totalt 529-532 menn, kvinner og barn ble ført om bord i «Donau». Elleve personer overlevde. Av de 529-532 som ble sendt med «Donau», hørte 403 personer hjemme i Røds jurisdiksjon. Aksjonene ble karakterisert som svært velorganiserte og utført på en usedvanlig effektiv måte.Søby, Espen: Kathe, alltid vært i Norge. Forlaget Oktober, 2003.

Den siste store deportasjonen skjedde 24. februar 1943 da MS «Gotenland» gikk ut med 143 jøder. Trolig var det Rød som organiserte denne aksjonen. På denne tiden hadde han overtatt det nasjonale ansvaret for jødesaker, og utarbeidet 14. januar 1943 nye retningslinjer for arrestasjon av jøder som hadde sluppet unna. Blant annet bestemte han at jødiske kvinner skulle pågripes selv om de var gift med en «arier». Han konfererte med Hans Eng som han ba undersøke om navngitte jøder spilte syke. Rød ga for eksempel 11. mars 1943 ordre om arrestasjon av seks navngitte jøder i Trondheim.

Håkon og Amalie Laksov Røds nabo, juristen Håkon LaksovCathrine Krane Hansen: «Utstilling skildrer sviket mot jødene», Bergens Tidende 16. juni 2015 (født 1911) i nabooppgangen Dunkers gate 4b ble arrestert i 1942. Han ble deportert med D/S Donau. Laksovs kone Amalie tok kontakt med sin nabo Rød for å få informasjon, men det er uklart hva han sa til henne. Amalie Laksov har gjennom årene gitt ulike fremstillinger av hva som skjedde. Knut Rød ønsket Amalie Laksov innkalt som vitne i rettssaken mot ham, og hun stilte opp. Hva hun sa da er ikke kjent, ettersom det ikke foreligger noe rettsreferat.

Amalie Laksov klarte å ta seg til Sverige med sønnen deres. Håkon Laksov ble drept i Auschwitz, trolig i februar eller mars 1943. Hennes fire brødre ble alle drept i Auschwitz. Da hun og sønnen Dan Laksov kom tilbake til Norge i 1945, var NS-mannen Bjørn Østrings familie flyttet inn i leiligheten deres. («Navnet vårt sto på døren.») Østring-familien flyttet først ut etter påtrykk, og Amalie Laksov prøvde å få Knut Rød i tale. Kaja Korsvold: «Navnet vårt stod på døren», Aftenposten 18. oktober 2007 Til sist vendte hun tilbake til hjembyen Bergen, der hun gjenåpnet en mindre utgave av familiebedriften Grand MagasinUlrik Alver Solli: «Sviket kunne hun aldri tilgi», Vårt Land 28. juli 2023 i Strandgaten 57.«Butikken i Gågaten var Amalies liv», Bergens Tidende 1. desember 2017

Landssvikoppgjør Rød ble arrestert 14. mai 1945 og tiltalt for landsforræderi under landssvikoppgjøret. Den første tiltalen omfattet medlemskap i NS og pågripelse av jøder i Oslo-distriktet; i den andre runden gjaldt tiltalen også NS-medlemskap, tjeneste i Stapo og ledelse av jødearrestasjonen i 1942.Harper, Christopher S. (2012): Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940-1945. Oslo: HL-senteret. I forhørsretten i juni 1945 innrømmet han det praktiske ansvaret for gjennomføring av arrestasjonen av jødene og nevnte på det tidspunktet ikke samarbeid med motstandsbevegelsen. Riksadvokaten anket frifinnelsen i lagmannsretten i 1946. Høyesterett opphevet den første frifinnelsen lagmannsretten, og saken kom opp for lagmannsretten igjen i april 1948. Det var ingen tvil om hva Rød hadde gjort i forbindelse med deportasjonene, men om han kunne dømmes.

Han ble frifunnet i to rettsrunder i 1946 og 1948 med begrunnelsen at «de isolerte bistandshandlinger han har utført, utvilsomt har vært av liten vekt sammenliknet med det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser», og at «han gikk inn i N.S. utelukkende for, dekket av medlemskapet, å kunne utføre landsgagnlig arbeide, og det har han gjort også». Ved Eidsivatings behandling i 1948 skrev rettens formann Erik Solem: «De handlinger som isolert sett kan sees som bistandshandlinger, var nødvendige for at han kunne utføre det annet meget mer betydelsesfulle motstandsarbeid.» Bistandshandlingene var deportasjonene av jødene, og Solem erkjente med denne formuleringen at det «isolert sett» dreide seg om landsforræderi.

Lagdommer Johan Munthe Cappelen tok dissens og mente at Røds gode gjerninger bare kunne regnes som formildende omstendighet ved straffeutmålingen. Cappelen fant det ikke formildende at Rød skal ha gitt beskjed om å behandle de arresterte skånsomt. Knut Rød anførte: «Om jeg hadde nektet, hadde jødeaksjonen likevel gått sin gang.» Cappelen svarte: «Ja, det tror jeg også, men da hadde De ikke i dag vært medskyldig.» Røds forklaring om sin innmelding i N.S. ble underveis endret og tilpasset. Det ble hevdet at han bidro til at jødene ble varslet i forkant, men dette lot seg ikke bevise. De to rettssakene handlet nesten bare om Røds angivelige motstandsvirksomhet, men denne ble aldri helt avklart. Likevel, at 230 norsk-jødiske familier ble utslettet, måtte i sammenligning tillegges «liten vekt». Jonas Bals: «Kode rød», Klassekampen 11. oktober 2025

Cappelen mente at Rød sviktet som politimann og burde sagt nei til å delta i forbrytelsen.

Ved dom i Oslo byrett og Høyesterett 1948-50 ble Knut Rød også kjent berettiget til å gjeninntre i politiet. I retten ble Rød beskrevet av vitner som «ryggraden i det illegale arbeidet» og «den beste mann Hjemmefronten kunne ønske seg». I saken mot Rød var det ikke tvil om faktiske forhold, og Rød selv benektet ikke det som hadde skjedd. Domstolen la vekt på hva de tiltalte hadde kjennskap til. Medvirkning til deportasjoner ble ansett som alvorlig, men om de tiltalte kunne bevise at de ikke var kjent med konsekvensen av deportasjon, ble de behandlet mildere.

Bernhard Goldberg protesterte ved innlegg i Dagbladet 12. mai 1947 («Er vi jøder allikevel av mindre verdi?») mot den milde behandlingen av Wilhelm Wagner og Knut Rød:

Avisene i samtiden omtalte jødeforfølgelsen som en av de verste forbrytelsene på norsk jord under okkupasjonen. Frifinnelsen av Rød vakte likevel liten oppsikt og få reaksjoner i avisene. Avisene omtalte ikke den bistanden Rød skulle ha gitt til hjemmefronten og som var grunnlag for frifinnelsen. Røds medvirkning til deportasjonene ble med få unntak ikke fremhevet i reportasjene. Den endelige frifinnende dommen ble omtalt i notiser. Røds assistent Ole Homb (1906-1989) ble dømt til 2½ år fengsel for bistand til fienden og fradømt rett til å arbeidet i politiet. Han sonet en stor del av dommen.

Ettertiden Noen kriminologer, historikere, journalister, litteraturvitere og kunstnere har frifinnelsen av Rød blitt karakterisert som en skamplett på norsk rettshistorie.

Ifølge Christopher Harper ved HL-senteret er det i ettertid få som mener frifinnelsen var riktig.Harper, C. S. (2015). Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donaudeportasjonen?-Et forsøk på nøktern dokumentering. Samtiden, 124(1), 105-123. Frifinnelsen av Rød er eksempel på at jødeforfølgelsen og folkemordet ble tillagt liten vekt av domstolen.Brakstad, I. (2023): ”De siste års tragedie” – genocidal prosess eller nasjonalmyte? Holocaust og norske aviser 1945-55. MEDIEHISTORISK TIDSSKRIFT NR. 1 2023 (NR. 39) Domstolen gjorde en skade/nytte avveining der Røds støtte til motstandsbevegelsen ble tillagt avgjørende betydning i en samlet vurdering, slik at hans bistand til hjemmefronten oppveiet bistand til fienden i forbindelse med deportasjon av jødene. Juristen Christopher Harper ved HL-senteret mener dette er feil lovanvendelse og manglet hjemmel. Det er blitt hevdet av blant andre at det medvirket til frifinnelsen at han ble dekket av motstandsfolk som selv deltok på ledernivå i jødedeportasjonen i egenskap av dobbeltagenter ansatt i Statspolitiet.