Hersch Lauterpacht

Hersch Lauterpacht (1897–1960) var en britisk jurist som var professor i folkerett ved University of Cambridge og dommer ved Den internasjonale domstolen (FNs høyeste domstol) i Haag i Nederland. Lauterpacht ble i sin tid ansett som verdens fremste ekspert på folkerett, og han hadde stor innflytelse på internasjonal strafferett og menneskeretter.

Lauterpacht medvirket på aktoratets side under Nürnbergprosessen (1945–1946) og bidro der til at begrepet crimes against humanity (forbrytelser mot menneskeheten) ble tatt i bruk. Han mistet nesten alle slektninger under holocaust. Lauterpacht omtalte ikke holocaust i sine faglige arbeider og unngikk offentlig debatt om temaet.

I likhet med den samtidige Raphael Lemkin hadde Lauterpacht studert i Lemberg (dagens Lviv) og Lemkins begrep folkemord fikk etterhvert stor innflytelse; Lauterpacht var motstander av dette begrepet. Han mente at folkeretten innebar et individuelt straffeansvar for krigsforbrytelser noe som ble formulert i Nürnbergprinsippene. Lauterpacht argumenterte for at enkeltmennesket, ikke bare statene, burde omfattes av folkeretten, og mente at menneskeretter var kjernen i folkeretten. Han var opptatt av folkerettens utvikling og rolle, mer enn bare anvendelse av positiv lov basert på presedens og traktater.

Han var som ung engasjert i sionismen. Som voksen var han politisk og faglig opptatt av menneskeretter, og var en idealistisk talsperson for menneskerettene. Han var overbevist om at nasjonal suverenitet måtte begrenses og at verden måtte organiseres fredelig basert på folkeretten.

Bakgrunn og familie Han ble født 16. august 1897 i Zjovkva (Żółkiew), en landsby noen få kilometer fra Lemberg (Lviv) i det østlige Galicja i Kongedømmet Galicia og Lodomeria. Dette var da en del av Østerrike-Ungarn.Lauterpacht, E. (2010). The Life of Hersch Lauterpacht. Cambridge University Press. Under første verdenskrig var det harde kamper i området og deretter var det kamper mellom etnisk polske og etnisk ukrainske grupper. Han ble innrullert i den østerrikske hæren og berodret til å arbeide i farens sagbruk som var beslaglagt av hæren.

Etter første verdenskrig ble det ukrainisk/rutensk-dominerte østlige Galicja en del av den nye staten Polen etter at grensen ble trukket lenger øst enn Curzonlinjen. Byen fikk da det offisielle polske navnet Lwów. Under andre verdenskrig ble området erobret først av Sovjetunionen, deretter av det nazistiske Tyskland og ble på ny erobret av Sovjetunion som innlemmet området i Ukraina. Godt over 90 % av områdets jøder ble drept under holocaust.Hann, C. M., & Magocsi, P. R. (Eds.). (2005). Galicia: a multicultured land. University of Toronto Press. I løpet av Lauterpachts levetid var fødestedet først under Østerrike-Ungarn, under den andre polske republikk, to ganger okkupert av tyske styrker og under Sovjetunionen.

miniatyr|Lauterpacht studerte ved Universitetet i Lemberg (Lviv) som ved siden av Wien og Praha var et av de sentrale lærestedene for rettsvitenskap i det østerrikske imperiet. Raphael Lemkin (tre år yngre enn Lauterpacht) studerte også i Lemberg og begge hadde professor Julius Makarewicz som lærer. Bildet viser universitetets hovedbygg, som frem til oppløsningen av Østerrike-Ungarn i 1918, var sete for den regionale forsamlingen (tysk: Landtag) for Kongedømmet Galicia og Lodomeria.

Lauterpacht kom fra en familie i middelklassen. Foreldrene Aron Lauterpacht og Deborah Turkenkopf var fromme, ortodokse jøder og tilhengere av sionismen. Som voksen gikk Hersch i synagogen stort sett bare til høytidene og feiret pesach hjemme. Han viste ikke frem sin jødiske bakgrunn offentlig. Faren støttet utdanningen hans økonomisk. Hans fornavn ble til dels skrevet Hersz, senere Hersch og blant venner og familie var han kjent som «Zvi» (den hebraiske varianten av navnet). De første årene av livet brukte han morens etternavn Turkenkopf. Familien snakket jiddisch hjemme og han lærte hebraisk som gutt. Han leste tekster på tysk, engelsk, fransk og italiensk som student; Lemberg var hovedsakelig polskspråklig på den tiden og det var polsk Lauterpacht brukte til daglig. De flyttet til Lemberg da han var 13 år gammel for å gi gutten tilgang til bedre utdanning. I Lemberg var han involvert i en sionistisk ungdomsorganisasjon. I Storbritannia var han ikke innenrikspolitisk aktiv.

I studietiden i Wien ble han kjent med musikkstudenten Rachel Steinberg fra Palestinamandatet og paret giftet seg i 1923. Deres sønn Elihu (eller Eli) Lauterpacht (1928-2017) ble folkerettsekspert som faren. Hersch Lauterpacht ble britisk statsborger i 1931. Han døde 8. mai 1960 i London og ble gravlagt i Cambridge etter jødisk skikk.

Holocaust Foreldrene og (med ett unntak) alle gjenværende slektninger i Galicja ble drept under holocaust trolig i «den stor aksjonen» i Lemberg i august 1942. Hans foreldre og søsken med familier ble drept. Galicja ble administrert som del av Generalguvernementet under nazisten Hans Franks ledelse og Frank var selv i Lemberg noen dager før deportasjonene til utryddelsesleiren Bełżec begynte. I en tale i sentrum av byen den 1. august uttalte Frank at Galicja var «den jødiske verdens urkilde.»

Niesen Inka (12 år gammel i 1942) var den eneste slektningen som overlevde. Inka gjemte seg på et loft og hos naboer før hun søkte tilflukt i et katolsk kloster til krigen var over. I 1946 fikk Inka kjennskap til at onkelen var involvert i Nürnbergprosessen og hun fikk da en bekjent til å stå utenfor rettsbygningen og si «Hersch Lauterpacht» til alle som kom og gikk. Etter tre uker var det en mann som reagerte og Inka fikk kontakt med onkelen som tok henne til seg. I juni 1946 fikk Lauterpacht via Inka vite at alle andre var døde. Etter dette besto familien av ekteparet Lauterpacht, deres sønn Elihu og niesen Inka. Han omtalte ikke holocaust i sine faglige arbeider.

Virke Akademisk karriere Lauterpacht studerte først (fra 1916) ved det polskspråklige Universitetet i Lemberg (det er uklart om han oppnådde en grad fordi universitetet ble stengt for jøder mot slutten av første verdenskrig). Lemberg hadde et gammelt universitet og innenfor Østerrike-Ungarn var Wien, Praha og Lemberg de sentrale lærestedene for rettsvitenskap. Raphael Lemkin var tre år yngre og studerte ved universitetet i Lemberg noen år etter Lauterpacht.

Lauterpacht studerte i Wien fra 1919 hvor han oppnådde doktorgrad og ble kjent med nye ideer om individuelle rettigheter. Juristen Hans Kelsen, datidens fremste rettsfilosof, var Lauterpachts lærer i Wien; Kelsen var jødisk og hadde familiebakgrunn fra Galicja. Da Lauterpacht kom til Wien i 1919 snakket han tysk flytende med tydelig aksent fra oppveksten i Galicja. De såkalte østjødene ble lite respektert i Wien. Lauterpacht snakket også polsk, ukrainsk og hebraisk og hadde noe kjennskap til fransk og italiensk. I 1919 fungerte han som tolk for kommisjonen som arbeidet med Curzonlinjen.

Han kom til England i 1923 for å studere ved London School of Economics (LSE) og snakket da knapt engelsk som han bare hadde lest og ikke hørt uttalt. De første ukene som student i London tilbragte han hele dagen som tilhører i forelesninger om alle slags tema for å lære engelsk. Han oppnådde sin andre doktorgrad i juss i London i 1927, og underviste deretter blant annet ved LSE og ved University of London. I 1938 ble han innehaver av det prestisjetunge Whewell-professoratet i Cambridge. The Function of Law in the International Community (Oxford, 1933) er et sentralt verk i Lauterpachts akademiske virke og sammenfatter hans tenkning på området.

Fra 1935 var han redaktør for verket International Law, også kalt Oppenheim's International Law etter første redaktør L. F. L. Oppenheim, en tyskfødt professor ved University of Cambridge. Dette er et sentralt referanseverk innenfor folkerett.

Virke som advokat I 1936 fikk han av Gray’s Inn løyve som barrister (skrankeadvokat) med rett til å føre saker for retten i England og Wales. I 1955 ble han forfremmet til master of the bench som innebar livsvarig medlemskap ved Gray's Inn. Lauterpacht praktiserte bare sporadisk som advokat og hovedsakelig som rådgiver innenfor folkerett. Han var to ganger med i den britiske delegasjonen til Den internasjonale domstolen: Korfu-kanal-saken (1948) og Anglo-Iranian Oil Co. (1951).

Andre verdenskrig miniatyr|De tiltalte under Nürnberg-prosessen. Hermann Göring nærmest i fremste rad, Hans Frank midt i fremste rad med mørke briller. Frank styrte sammen med Friedrich-Wilhelm Krüger generalguvernementet der Lauterpachts familie ble drept sammen med flere hundre tusen andre jøder i det østlige Galicja. Lauterpacht fikk kjennskap til familiens skjebne mot slutten av prosessen.

I 1940–1941 var Lauterpacht i USA som gjesteprofessor, og ble da kontaktet av USAs justisminister Robert H. Jackson. Landet var fortsatt nøytralt i den pågående krigen i Europa og Jackson ønsket folkerettslige betraktninger om hvordan USA kunne hjelpe Storbritannia ,uten å delta i krigshandlinger. Jackson tok i 1941 opp spørsmålet om rettsforfølgelse av krigsforbrytere med Lauterpacht, noe som bidro til en tale Jackson holdt på møte i Havana om saken.

Forberedelse til rettsoppgjør Lauterpacht begynte sommeren 1942 å arbeide som juridisk rådgiver for de britiske og amerikanske allierte. Ved slutten av krigen var det klart for rettsoppgjør i Nürnberg, hvor Jackson ble leder for aktoratet. Lauterpacht ble engasjert av britiske myndigheter til å delta i aktoratets arbeid: I 1944 ble han tilsluttet den britiske War Crimes Executive og forberedelsen til rettsoppgjøret. Han forsøkte uten resultat å få United Nations War Crimes Commission til å etablere en egen avdeling for å etterforske antijødiske forbrytelser.

I British Year Book of International Law (1944) argumenterte han for individuelt straffeansvar i forbindelse med krigen. Argumentasjonen ble innarbeidet i Nürnbergdommen som grunnlag for å dømme individer. Han drøftet grundig jurisdiksjonen til en tenkt internasjonal domstol for krigsforbrytelser og «ordre ovenfra» som ventelig ville bli brukt som forsvar. Lauterpacht argumenterte for at krigsforbrytelser etter folkeretten bør straffes og at straffesak mot individer kan føres av motpart i krigen; han mente at jurisdiksjonen til en slik domstol ikke er begrenset til forbrytelser mot egne soldater eller egne sivile eller forbrytelser begått på eget territorium. På dette tidspunktet var det ikke klart hvordan Nürnbergprosessen ville arte seg.

Han medvirket ved gjennomføring av Nürnbergprosessen blant annet i form av Nürnberg-charteret (også kalt London-charteret) som var det juridiske grunnlaget for prosessen. Robert H. Jackson reiste i juni 1945 til London for å arbeide med charteret i regi av London-konferansen og Lauterpacht ble informert om drøftingene i London. Jackson besøkte Lauterpacht i Cambridge for å be om råd og Lauterpacht foreslo begrepet crimes against humanity (på norsk oftest gjengitt som forbrytelse mot menneskeheten) for omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Betegnelsen skulle dekke mord, tortur og andre overgrep og var et nytt begrep i folkeretten (betegnelsen hadde blitt brukt sporadisk bruk blant annet etter folkemordet på armenerne). Begrepet ble tatt inn i London-charteret og i tiltalen mot ledende nazistiske forbrytere på initiativ av Jackson, det ble ikke ført noe referat fra samtalen med Lauterpacht om saken. Lauterpacht presenterte den sionistiske lederen Chaim Weizmann for Jackson som ønsket å bruke Weizmann som vitne, mens britene foretrakk et ikke-jødisk vitne.Luban, D. (2004). A theory of crimes against humanity. Yale Journal of International Law, 29, 85.Robinson, J. (1972). The International Military Tribunal and the Holocaust-Some Legal Reflections. Israel Law Review, 7, 1.

Nürnbergprosessen