thumb|upright=1.2|Melkeveien av Frida Hansen. 1898 Frederikke «Frida» Bolette Hansen (1855–1931) var en norsk billedvever, med tekstilarbeider i art noveau/jugendstil. Hun er karakterisert som en brobygger mellom norsk og europeisk billedvev, og flere av hennes vevkomposisjoner regnes blant de beste som er laget innen nyere europeisk tekstilkunst. Hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1915.
Arbeider av Frida Hansen er i eie hos en rekke museer, blant annet hos Nasjonalmuseet Oslo, Jugendstilsenteret i Ålesund, Drammens Museum, Stavanger kunstmuseum, KODE i Bergen, Nordiska museet i Stockholm, Victoria and Albert Museum i London og Museum für Kunst und Gewerbe i Hamburg.
Yngre år Frida var datter av Mathilde, født Helliesen (1824–1915), og Peter Sickerius Petersen (1811–1875). Faren drev sammen med broren Frederik Petersen det kjente handelshuset Køhler & Co., som var et av de største i Stavanger. Frida og hennes to eldre søstre vokste opp i Stavanger. I vintermånedene bodde familien i sentrum, mens de tilbrakte sommermånedene på familiens storslåtte eiendom i Hillevåg. Familien tilhørte uten tvil det øverste sosiale sjikt i Stavanger.
Skolegang fikk Frida på Frøken Wieses pikeskole, og da hun tidlig fattet interesse for kunst, ga foreldrene henne anledning til å gå i male- og tegnelære hos bl.a. Kitty Kielland, Elisabeth Sinding og Johan Jacob Bennetter. Utenlandsstudier skulle hun få etter sin attenårsdag. Men før den tid ble Frida forlovet med Wilhelm Severin Hansen (1842-1919), bror til maleren Carl Sundt-Hansen og sønn av disponenten for handelshuset Ploug & Sundt.
I 1874 ble bryllupet feiret med pomp og prakt. Samme år ble Wilhelm disponent for Ploug & Sundt. Allerede året etter døde Fridas far, og Wilhelm Hansen blir dermed også leder for handelshuset Køhler & Co.Leithe & Ueland (2015): s. 13-14. De nygifte flyttet inn i Køhlerhuset i Hillevåg. De fikk to døtre og en sønn, samtidig som de utvidet gårdsdriften, bygget skole for de ansattes barn og bygget på hovedhuset med en ekstra etasje. I denne perioden kan man fortsatt ane Frida Hansens kunstneriske interesser, både i form av medlemskap i ulike kunstforeninger, men også – og kanskje først og fremst – gjennom hagen på Køhlereiendommen. Det fortelles om sjeldne og eksotiske planter, innhegninger med påfugler og papegøyer, akvarium med skilpadder og rare fisker. Hagen ble holdt åpen for publikum.Thue (1986): s. 9-15.
Utover 1870-tallet opplevde verden en stor økonomisk krise som av historikere ofte kalles den lange depresjonen. Stavanger var intet unntak. Selv om byen hadde opplevd konjunkturomslag tidligere, viste denne krisen seg vanskeligere å komme seg ut av. Dette gjaldt også for familien Hansen. Feilinvesteringer gjorde at begge handelshusene gikk konkurs i 1883, og familien måtte straks forlate eiendommen i Hillevåg.
Sammen med moren, søsteren Marie og de tre barna flyttet Frida til Nedre Strandgate 25. Der livnærte de seg på den lille livrenten etterlatt til søsteren, mens Wilhelm dro utenlands for å søke arbeid i den voksende gruveindustrien. I løpet av de første to årene etter konkursen mistet Frida og Wilhelm både sønnen og den ene datteren. Frida startet letingen etter et inntektsgivende arbeide. I folketellingen i 1885 står hun oppført med broderiforretning i første etasje i Strandgaten.Leithe & Ueland (2015): s. 14
Til broderiforretningen fikk Frida Hansen en gang et gammelt åkle til reparasjon. Hun var fra før kjent med de gamle norske vevnadene, spesielt gjennom svogeren Carl Sundt-Hansens samling. Åkleet som ble innlevert til forretningen hennes, begeistret henne. Da kvinnesakskvinnen Randi Blehr ikke lenge etter tok initiativ til et kurs i Sogn i de gamle vevteknikkene, med Kjerstina Vangsnes som lærer, ble Frida Hansen med. Her fikk hun kunnskap om den tradisjonelle oppstadveven, som hun straks skaffet seg. Men før hun kunne begynne å veve, trengte hun garn. Det tradisjonelle ullgarnet var bra nok, men fargene tilfredsstilte ikke hennes krav. Hun startet derfor å søke etter de gamle plantefargene, en søken som sendte henne rundt til de gamle konene på Jæren og i Ryfylke på jakt etter oppskrifter. Da hun hadde funnet de tre primærfargene blå, rød og gul, utviklet hun hele fargeskalaen og startet så sitt eget fargeri. Senere utvider hun fargervirksomheten, får elever til å hjelpe seg med vevingen, og i 1890 åpner hun sitt første atelier i Stavanger: «Fru Hansens Atelier for haandvævde norske Tepper». To år senere, i 1892, er Frida Hansen allerede et kjent navn innenfor tekstilkunsten. Hun flytter til Kristiania og starter et veveri på Tullinløkka med storstilt produksjon, i tillegg til at hun arrangerer vevkurs og driver konsulentvirksomhet.Thue (1986): s. 18-23
Studietur til utlandet Utover 1890-årene utviklet Frida Hansen sin virksomhet og sitt kunstnerskap. På leting etter ny kunnskap og inspirasjon dro hun i 1895 på en studietur, først til Köln og siden til Paris. Ingen akademier aksepterte kvinnelige studenter på denne tiden, og derfor var privatundervisning den eneste mulighet for Hansen til å utvikle seg som kunstner. I Köln studerte hun tegning på den offentlige tegneskolen. Hun studerte også tysk senmiddelalderkunst, en periode som hadde et formspråk som egnet seg svært godt til hennes tekstilarbeider. Paris-besøket ble betydningsfullt for Frida på mange måter. Her tegnet hun akt, trolig hos blant andre den kjente maleren Puvis de Chavannes.
Like viktig som hva hun gjorde på sine studiereiser, er hva hun så. I Europa var den rådende kunstretningen i ferd med å endre seg, fra det nasjonale og tradisjonsbundne til symbolisme og art nouveau/ jugendstil. I Paris i 1895 florerte «den nye stilen», og periodens velkjente, dekorative plakatkunst var å se overalt i byen. Vi kan anta at Frida Hansen i Paris blant annet så arbeider av Eugene Grasset, Alphonse Mucha og Paul Berthon. Samme år åpnet også galleriet som senere ga perioden dens navn; Maison de l´Art Nouveau. Det er bevart flere kulltegninger fra hennes opphold i Paris, og vi finner også de første skissene til det velkjente billedteppet Melkeveien (1898).Thue (1986) s. 43
Det norske Billedvæveri I 1897 etablerte Frida Hansen og Randi Blehr «Norsk Aaklæde- og Billedtæppe-Væveri» (NABV), som fra 1899 endret navnet til «Det norske Billedvæveri A/S» (DNB). Frida ble daglig leder med over 20 ansatte. Randi Blehr satt i aksjeselskapets styre, sammen med bl.a. Gunnar Knudsen og Axel Heiberg. NABV hadde i tillegg en kunstjury med betydelige medlemmer som Eilif Peterssen, Otto Sinding og Harriet Backer. Veveriet produserte ikke bare Frida Hansens tepper, men lagde også mønstre, billedtepper og andre tekstilarbeider, i tillegg til at de tok oppdrag fra andre kunstnere.Lethe & Ueland (2015) s. 16
Veveriet fikk sitt store gjennombrudd på Bergensutstillingen i 1898. Utstillingen var en nasjonal mønstring for blant annet husflid og kunsthåndverk. NABV viste frem hele 26 arbeider, alt fra løpere og puter til Frida Hansens store billedteppe Melkeveien (1898). I Melkeveien kan man se seks kvinner med glorie og lette hvite gevanter. Kvinnene vandrer diagonalt over den mørkeblå, stjernekledte bakgrunnen mens de holder oppe et stjerneslør. Stjernesløret er vår galakse – Melkeveien. Nederst er motivet avsluttet med et lysegrønt felt med en hebraisk tekst fra 1. Mosebok, vers 15. I oversettelse lyder denne teksten:: «Og det skal være til lys på himmelhvelvingen, til å lyse over jorden. Og det ble så.» NABV og Frida Hansen fikk tildelt en gullmedalje på utstillingen i Bergen.Thue (1986): s. 59-65
Transparentteknikken Den 2. november 1897 fikk Frida Hansen innvilget patent på transparentteknikken. Denne teknikken har såkalt åpen ornamentering, det vil si at mønsteret lages med innslag på åpne renningstråder. Feltene hvor kun disse vertikale renningstrådene synes, gjør at lyset slipper igjennom, og en spesiell visuell effekt skapes. Vevnaden oppleves som gjennomsiktig, transparent. Til sin transparentteknikk brukte hun en tvunnet ullrenning, som hadde en bedre friksjonsevne enn annet garn. Teknikken egnet seg svært godt til portierer (forheng) og gardiner, og i motsetning til billedteppene var transparentene ment å ha en praktisk funksjon. Frida høstet stor anerkjennelse for denne teknikken, blant annet på Verdensutstillingen i Paris i 1900 hvor teppene og portierene ble svært populære. I Paris fikk DNB en gullmedalje for sin kolleksjon, og Hansen fikk gullmedalje for kunstnerisk medvirkning.Thue (1986) s. 80
Senere år I 1904 fikk Frida Hansen bygget et herskapelig hus med eget atelier på Bestum i Kristiania. På denne eiendommen fikk hun endelig en ny hage. Blomstene og naturen var stadig en stor kilde til inspirasjon. I 1905 vevde hun billedteppet Semper Vadentes, som forestiller fire relativt like kvinner som vandrer gjennom et landskap dekket av blomster og stier på kryss og tvers. Hver kvinne har en attributt i hendene; henholdsvis en pose, et lys, smykker og en blomsterbukett. Nederst i rammen som omkranser motivet, er et felt med tekst på latin: «Semper Vadentes, Semper Agentes. Semper e natu in vitam ad aeternum. Domine.» På norsk blir det følgende: «Altid ilende. Aldrig hvilende. Bort fra vuggen, ud i livet, ind i evigheden. O Herre.» Frida Hansen sa selv at teppet tematiserte menneskets rastløse vandring.Gudmundson (2015): s. 34-36 Ifølge Hansens familie var det dette billedteppet Frida satte høyest av alle hun laget. Dette kan ha sammenheng med at da teppet i 1906 ble stilt ut i salongen i Paris, ble hun innvalgt som Associée ved Société Nationale des Beaux-Arts. Hun fikk da rett til å stille ut på salongen uten forhåndsjuryering, en kunstnerisk anerkjennelse få var forunt. Samme år ble DNB oppløst.Thue (1986): s. 106-107
Både på den store tekstilmønstringen på Kunstindustrimuseet i Kristiania i 1913 og på Jubileumsutstillingen året etter deltok Frida med sine tepper og portierer. I sammenheng med disse to utstillingene ble hennes betydning for den norske vevrenessansen fremhevet. Ikke bare gjaldt anerkjennelsen de arbeidene hun hadde skapt selv, men også arbeidet med hennes mange elever på atelieret. I 1915 mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull.Thue (1986): s. 112-118
De siste årene arbeidet Hansen videre med transparentteknikken. De store billedteppene blir det færre av. Det siste hun arbeidet med var Olavteppet, som ble laget i anledning 900-årsjubileet for kristningen av Norge. Opprinnelig ble teppet bestilt av et amerikansk museum, og sagamotivet vi finner her er utypisk for Frida. Hun brukte to år på kartongene til teppet, og i 1927 begynte hun å veve. Hovedmotivet er Olav den hellige som kneler i sentrum av teppet, omkranset av representanter fra staten og kirken. I bakgrunnen kan man se fjell og Folgefonna, og inn fra venstre ser man dragehodet på et vikingskip. Øverst har Frida igjen vevet inn en tekst, denne gangen et vers fra Welhavens dikt om Hellig Olav:
Hellig Olav stod ved fjord med sin hær Pinsefesten var for hånden Alskens løs og blomster artede seg der Fagert under Folgefonnen.
I tillegg er det på de to sidebåndene vevet inn tekster på latin som på norsk lyder: «Alltid herskende og alltid bedende» og «Hellig Olav Norges konge».
Frida Hansen døde i Oslo 12. mars 1931 og ble begravet på Ullern kirkegård. Olavteppet var fortsatt under arbeid da hun døde, og datteren Signe Djurhus Levy fullførte den øverste delen av teppet. I 1934 ble det utstilt i annen etasje i Blomqvist Kunsthandel i Oslo.
Det var Frida Hansens ønske at Olavteppet skulle tilfalle hennes hjemby Stavanger, og gjennom en innsamling i byen i 1934 ble teppet innkjøpt og skjenket til Domkirken.Thue (1986): s. 122 Stavanger hedret henne med Frida Hansens vei og Frida Hansens hus i bydelen Hillevåg der hun vokste opp.