Koptisk språk er den siste fase av oldtidens egyptiske språk og er en direkte etterkommer av det gamle egyptiske språk som ble skrevet med hieroglyfer, hieratiske og demotiske tegn. Det koptiske alfabet er en modifisert utgave av det greske alfabetet med noen ekstra bokstaver, fra 6 til 7, avhengig av hvilken koptisk dialekt som skrives, som er avledet fra demotisk.
Som et levende språk for daglig tale blomstret koptisk fra rundt år 200 til 1100, og den siste opptegnelsen av noen som naturlig talte det var en gang i løpet av 1600-tallet. Koptisk eksisterer likevel i dag som ett av tre liturgiske språk i Den koptiske ortodokse kirke. Koptere snakker arabisk-egyptisk i dag som også er Egypts nasjonalspråk.
Klassifikasjon thumb|Koptiske bokstaver. thumb|Koptisk manuskript fra 700-tallet. Koptisk språk er et medlem av den afroasiatiske språkfamilien og et egyptiske subspråk. I den sahidiske dialekten av det koptiske språket er det kjent som «met ən rəm ən kēmə» (språket til folket i Egypt) og «met kuptaion» (egyptisk språk). Koptisk er skrevet med det koptiske alfabetet. For å se og skrive koptiske tegn på en datamaskin må man installere et ekstra sett med fonter, se avsnittet Eksterne lenker.
Geografisk spredning Koptisk egyptisk ble kun snakket i Egypt, og historisk har det hatt liten innflytelse utenfor Egypt, med unntaket av klostrene i Nubia. Den mest betydningsfulle innflytelsen har vært på de ulike dialektene i arabisk-egyptisk, hvor et stort antall ord har blitt bevart sammen med syntakser og uttale som er lånt fra koptisk. Det er også en håndfull ord av koptisk opprinnelse som har blitt lånt inn i standard arabisk språk. Blant slike ord er:
timsāħ تمساح «krokodille» (koptisk təmsah «krokodillen») ṭūba طوبة «murstein» (sahidisk til'bə; bohairisk to:bi; dette har etterpå gått inn i spansk (via Andalusi-arabisk) som adobe, som igjen har blitt et amerikansk-engelsk ord wāħa واحة «oase» (sahidisk wahə, bohairisk wehi)
Noen få ord fra koptisk opprinnelse er blitt funnet i gresk språk. Noen av disse har igjen blitt lånt av ulike språk i Europa, eksempelvis barge fra koptisk bari = «liten båt».
Det skal merkes at de fleste ord av egyptisk opprinnelse som har gått inn i gresk, og deretter i andre europeiske språk, kom direkte fra oldtidens egyptiske språk, og ikke fra koptisk. Et eksempel på dette er greske ὄασις («oase») som kom direkte fra egyptiske WḤ3T eller demotiske WḤỈ og ikke fra koptiske wahə. Pussig nok har koptisk lånt tilbake en del ord som stammer fra oldtidens egyptiske språk via gresk. Eksempler er at både sahidisk og bohairisk benytter ordet ebenos som er tatt direkte fra greske ἔβενος («elfenben»), opprinnelig fra egyptiske HBNY.
Gammel-nubisk, og det moderne nubiske språket, har lånt mange ord fra koptisk.
Offisiell status Som utdødd språk har ikke koptisk noen offisiell status. Den middelalderske bohairiske dialekten har derimot blitt benyttet som et liturgisk språk for Den koptiske ortodokse kirke og Den koptiske katolske kirke (sammen med arabisk og gresk). Det er en gruppe på over 130 medlemmer som jobber for å gjenoppvekke det koptiske språket, for detaljer, se Remenkimi.
Dialekter Koptisk inneholder en antall regionale dialekter som var i bruk fra middelhavskysten og sør til Nubia og mot de vestlige oaser. Imidlertid har mange av disse dialektene reflektert faktiske regionale språkvariasjoner, noen som sannsynligvis reflekterte lokale ortografiske tradisjoner og som derfor ikke skal bli sett på som en indikasjon på språklig variasjon.
De viktigste koptiske dialekter er:
Sahidisk Sahidisk (tidligere kalt thebaisk) er den dialekten som de fleste koptiske tekster er skrevet i, og var den ledende dialekten i den pre-islamske perioden. Den er antatt å ha vært en regional dialekt fra området rundt al-Ashmunayn (oldtidens Hermopolis magna), men rundt 300 e.Kr. begynte det å bli skrevet i en litterær form, inkludert oversettelser av de betydeligste delene av Bibelen. I løpet av 500-tallet ble det oppnådd en standardisert rettskrivning, og den ble svært innflytelsesrik som standard dialekt for Den koptiske ortodokse kirke over hele Egypt. Bortimot alle innfødte forfattere skrev i denne dialekten. Sahidisk ble på begynnelsen av 800-tallet utfordret av den bohairiske dialekten, men den er dokumentert så sent som på 1300-tallet.
Mens tekster i andre koptiske dialekter først og fremst var oversettelser av greske litterære og religiøse tekster, er sahidisk den eneste dialekt med en betydelig mengde av original litteratur og fagtekster. Sahidisk deler de fleste av sine egenskaper med andre koptiske dialekter, har få særegenheter, og har et stort antall kjente tekster. Derfor er det generelt denne dialekten som blir lært av koptiske forskere, spesielt forskere utenfor den koptiske kirke.
Bohairisk Bohairisk (eller memfitisk) dialekt er generelt antatt å stamme fra det vestlige Nildeltaet. Det tidligste bohairiske manuskriptet er datert til 300-tallet e.Kr., men de fleste tekster er fra 800-tallet og senere. Når så få eldre tekster kjennes, kan det komme av dårlige oppbevaringsforhold for manuskriptruller i de fuktige områdene i det nordlige Egypt. Dialekten viser flere konservative ordvalg og en fonologi som ikke er funnet i andre dialekter. Bohairisk dialekt erstattet sahidisk som liturgisk språk for den koptiske ortodokse kirke en gang på 1000-tallet. I den nåværende liturgiske bruk er der to tradisjoner for uttale som har oppstått fra suksessive reformer på 1800-tallet og 1900-tallet.
Noen medlemmer av kirken har forsøkt å gjenoppvekke den bohairiske dialekten som et språk for daglig bruk, og et antall teksthefter og grammatikker er utgitt med dette for øye.
Akhmimisk Akhmimisk var lokalisert rundt byen Akhmim (oldtidens Panopolis) og blomstret i løpet av 300-tallet og 400-tallet, for deretter å dø ut. Akhmimisk er fonologisk den mest arkaiske av de koptiske dialekter. Et karakteristisk trekk er tilbakeholdelsen av fonemet /x/, som er realisert som /ʃ/ i de fleste andre koptiske dialekter. Tilsvarende benyttet akhmimisk et ekstremt konservativt skrivesystem som har stor likhet med «gammel-koptisk».
Lycopolitansk Lycopolitansk (også kjent som subakhmimisk og assiutisk) sammenfaller med akhmimisk med hensyn til når og hvor det er dokumentert, skjønt flere manuskripter skrevet på denne dialekten ser ut til å kunne stedfestes til området Asyut, tilsvarende oldtidens Lycopolis. Hovedforskjellen mellom de to dialektene synes å være kun grafisk i sin natur, skjønt lycopolitansk i stor utstrekning ble brukt til oversettelser av gnostiske og manikeiske skrifter, blant annet Nag Hammadi-skriftene.
Fayyumisk Fayyumisk (eller faiyumisk, i eldre verker ofte kalt bashmurisk) ble talt primært i Fayyūm-regionen vest for Nildalen. Det er dokumentert fra 200-tallet til 900-tallet. Et særtrekk ved dialekten er at den skrives med en bokstav som tilsvarer /l/, mens samme ord i andre dialekter vanligvis skrives med bokstaven /r/. I tidlige stadier av koptisk skrift ble det ikke skilt mellom likvider. For å uttrykke fonemet /l/ brukte man i senere koptisk skrift en kombinasjon av tegnene for /r/ og /n/.
Oxyrhynchite Oxyrhynchite (også kalt for mesokemisk og til og med noe forvirrende som middelegyptisk) var lokalisert i Midtre Egypt rundt Oxyrhynchus og viser likheter til fayyumisk. Det forekommer i manuskripter fra 300-tallet til 400-tallet.
Vokabular og ordforråd Det grunnleggende ordforråd i koptisk er avledet fra oldtidens egyptiske språk og er derfor det mest beslektede språk til den demotiske fase av det egyptiske språket. Omtrent en tredjedel av det koptiske ordforrådet er lånt fra gresk, men lånet er ikke alltid fullstendig adaptert til det koptisk fonologiske systemet og har mange semantiske ulikheter. Det er innslag av koptiske tekster hvor hele passasjer er bortimot fullstendig komponert fra greske leksikalske røtter. Men det må huskes at flertallet av koptiske tekster er direkte oversettelser av greske arbeider.
Det koptiske skrivesystem Koptisk benyttet et skrivesystem som var nesten fullstendig basert på det greske alfabet, men med et varierende antall tilleggsbokstaver som er lånt fra demotisk egyptisk. Den sahidiske dialekten bruker for eksempel seks ekstra bokstaver. Antallet og formen på disse demotiske tegnene varierer, avhengig av den koptiske dialekt som er involvert. Noen tegn av gresk opprinnelse i det koptiske alfabet ble normalt reservert for lånord fra gresk, og forekommer sjelden i koptiske arveord.
I sahidisk kan stavelsene ha blitt indikert av et ekstra pennestrøk over, skjønt mange forskere mener at det ble benyttet for å indikere /e/, og det er fortsatt ingen enighet om dette spørsmålet. Noen skrivetradisjoner benyttet et merke over <i> og <u> på begynnelsen av en stavelse. Bohairisk dialekt benyttet en prikk over eller en liten strek kjent som en djinkim. Det er antatt å ikke være relatert til den sahidiske merke som ble satt over, som nettopp nevnt, og var muligens for å indikere en lydløs stemmebåndstøt (glottal).
De fleste koptiske tekster indikerte ikke ordinndeling.
Se egen artikkel, koptiske alfabet.
Historie Begynnelsen Fra kristendommens begynnelse på slutten av 100-tallet og til de store kristenforfølgelsene under keiser Diokletian ble koptisk hovedsakelig brukt til å oversette greske skrifter til egyptisk. I tiden som fulgte hadde klostervesenet stor fremgang, særlig i Egypt. Klostersamfunnenes abbeder fikk derfor behov for å skrive ned klosterreglene på det egyptiske språk. Noen egyptiske kirkefedre, som ellers skrev på gresk, brukte koptisk språk i skrifter henvendt til egyptiske munker.
Klosterfedrene som Antonius den store, Sankt Pachomios og Sankt Macarius og deres respektive disipler skrev også på koptisk. Samtidig skrev kirkefedre som Athanasius av Alexandria, Sankt Theophilius og Sankt Kyrillos av Alexandria også til disse på koptisk. Dette innledet en gullalder for det koptiske språk.
Det var ikke før Sankt Shenouda (arkimandritten) ble aktiv at det koptiske språket virkelig nådde sitt ypperste. Shenouda maktet å omforme språket fra å være et redskap som ga instrukser til munker til å bli et hensiktsmessig og uttrykksfullt litterært språk som fikk både munker, geistlige autoriteter, legfolk og endog statsledere i tale. Hans karisma og kunnskap i gresk litteratur og retorikk i tillegg til hans nyskapende tanker gjorde ham i stand til å utvikle det koptiske språket i sammenheng og stil til en litterær høyde som aldri siden ble oppnådd. Dagens koptiske lærde blir fortsatt slått av kvaliteten i hans skrifter etter hvert som flere av dem blir studert og gjenutgitt.
Denne litterære arven ble videreført i mindre grad gjennom skriftene til hans disippel Sankt Besa i siste halvdel av 400-tallet, men disse stort sett oppbyggelige skriftene var henvendt til det store klostersamfunnet kjent som Det hvite klosteret. Senere på 500-tallet og 600-tallet skrev andre kirkefedre – som Rufus av Shotep, Konstantin av Asyut, og Pisentius av Qift – mange av sine verker på koptisk.
Koptisk i løpet av den første arabiske tid (600-900) På midten av 600-tallet ble Egypt erobret av arabiske herskere da Islam spredte seg. På begynnelsen av 700-tallet gjorde kalif Abd al-Malik Ibn Marawan arabisk til det eneste offisielle språket i Egypt og avskaffet koiné-gresk (hellenistisk) og koptisk som administrasjonsspråk. Dette skrittet reduserte antallet koptisklesende, som inntil da hadde vært byråkrater i regjeringkontorene og deres familier med gresk utdannelse. I stedet ble de presset til å lære seg arabisk for å kunne beholde sine stillinger og sikre at også etterkommerne var kvalifisert for tilsvarende arbeid. Arabisk språklig dominans i tillegg til den innarbeidede greske utarmet den koptiske litteratur i en slik grad at det bare et par hundre år senere var nødvendig for biskop Severus av Al-Ashmunain å skrive sin bok Patriarkenes historie på arabisk for å gjøre seg forstått av sine trosfeller.