Ishockeyturneringen under Vinter-OL 1988 ble arrangert fra 13. til 28. februar 1988. Kampene ble spilt i Olympic Saddledome, Stampede Corral og Father David Bauer Olympic Arena i Calgary, Alberta, Canada. Tolv lag deltok i ishockeyturneringen under Vinter-OL 1988. To grupper med seks lag i hver, der de tre beste lagene i hver gruppe gikk videre til finalegruppen. Sovjetunionen var de regjerende olympiske mesterne.
For første gang noensinne fikk profesjonelle spillere delta i OL etter at Den internasjonale olympiske komité (IOK) i oktober 1986 hadde vedtatt å åpne turneringen for alle spillere uansett om deres status som amatører eller profesjonelle fra 1988. Verdens mest prestisjefylte profesjonelle ishockeyliga, National Hockey League (NHL), valgte ikke å frigi spillerne til å delta i OL ettersom at turneringen ble avholdt i midten av ligaens grunnserie.
Sovjetunionen vant sin syvende OL-tittel. Turneringen er den eneste i Nord-Amerika som ikke ble vunnet av enten Canada eller USA. Etter tre tap på rad året før — sølv ved ishockey-VM i Wien, finaletap i Canada Cup og tap til Canada i Izvestija-turenringen på hjemmebane — ble det spekulert i om Viktor Tikhonov skulle avgå som trener for det sovjetiske landslaget. Ledet an av Igor Larionov og Vjatsjeslav Fetisovs suverene spill dominerte «The Big Red Machine» turneringen og tapte kun én kamp turneringen – til Finland etter at gullet allerede var sikret.
Finland fikk sitt internasjonale gjennombrudd ved denne turneringen: etter et skuffende 1–2-tap til Sveits i åpningskampen spilte finnene uavgjort 3–3 mot Sverige og slo Canada 3–1 i gruppespillet. I finalen sto Finland for turneringens største skrell da de beseiret Sovjetunionen 2–1 i finalerunden. Finland fikk ikke kun sin første seier noensinne over russerne i VM eller- OL-sammenheng, men finnene vant sølv tok for første gang i historien OL-medalje. Sverige vant bronse.
Det var store forventninger til vertsnasjonen Canada, som ble ansett som en gullmedaljekandidat for første gang siden 1968 etter at de beseiret de sovjetiske favorittene to ganger i oppkjøringen til OL, blant annet ved den årlige Izvestija-turneringen som ble arrangert i desember 1987 i Moskva. Canadierne endte istedet på en skuddende fjerdeplass etter tap til Finland i gruppespillet og tap på 0–5 til Sovjet i finalerunden. På tross av bruken av tidligere NHL-spillere og andre profesjonelle spillere så slet canadierne med målproduksjonen gjennom hele turneringen. Tsjekkoslovakia, som var utfordret av at målvaktene Jaromír Šindel slet med feber og Dominik Hašek ute av form etter et lengre skadefravær, skuffet også i turneringen. Tapet til Vest-Tyskland satte sitt preg på resten av turneringen og Tsjekkoslovakia oppnådde med en sjetteplass sin dårligste OL-plassering siden 1928.
Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) arrangerte ikke VM-turnering siden det var OL-år. Lag som ikke deltok i OL ble invitert til å konkurrere i Thayer Tutt Trophy-turneringen.
Medaljefordeling 40px|De olympiske ringer Ishockey under Vinter-OL 1988 – Calgary 40px|Ishockey 1. 1 0 0 1 2. 0 1 0 1 3. 0 0 1 1 Totalt 1 1 1 3
Medaljevinnere Øvelse20pxGull20pxSølv20pxBronseMenn Jevgenij BelosjejkinIlja BjakinVjatsjeslav BykovVjatsjeslav FetisovAleksej GusarovSergej JasjinValerij KamenskijSergej SvetlovAleksej KasatonovAndrej KhomutovVladimir KrutovIgor LarionovAleksandr KozjevnikovIgor KravtsjukAndrej LomakinAleksandr TsjernykhSergej MakarovAleksandr MogilnyjSergej MylnikovVitālijs SamoilovsAnatolij SemjonovSergej StarikovIgor Stelnov Timo BlomqvistKari ElorantaRaimo HelminenIiro JärviEsa KeskinenErkki LaineKari LaitinenErkki LehtonenJyrki LummeReijo MikkolainenJarmo MyllysTeppo NumminenJanne OjanenArto RuotanenReijo RuotsalainenSimo SaarinenKai SuikkanenTimo SusiJukka TammiJari TorkkiPekka TuomistoJukka Virtanen Mikael AnderssonPeter AnderssonBo BerglundJonas BergqvistThom EklundAnders EldebrinkPeter ErikssonThomas ErikssonMichael HjälmLars IvarssonMikael JohanssonLars KarlssonMats KihlströmPeter LindmarkLars MolinLars-Gunnar PetterssonThomas RundqvistTommy SamuelssonUlf SandströmHåkan SödergrenJens ÖhlingPeter Åslin
Program 13. 2. 14. 2. 15. 2. 16. 2. 17. 2. 18. 2. 19. 2. 20. 2. 21. 2. 22. 2. 23. 2. 24. 2. 25. 2. 26. 2. 27. 2. 28. 2. Menn GS GS GS GS GS GS GS GS GS GS PK FR PK FR FR FR
GSGruppespillPKPlasseringskamperFRFinalerunde
Arenaer 22px|border Calgary Olympic Saddledome Stampede Corral Father David Bauer Olympic Arena Åpnet: 1983 Åpnet: 1950 Åpnet: 1963 Kapasitet: Kapasitet: Kapasitet: 250pk 310pk 250pk
Kvalifisering
De elleve beste lagene ved ishockey-VM 1987 (åtte fra A-VM og de tre beste fra B-VM) var direkte kvalifisert til turneringen. Det 12. rangerte laget skulle spille mot vinneren av C-VM om den siste OL-plassen.
DatoStedAntall plasserKvalifiserte landDe 8 beste vedA-VM i ishockey 198717. april. – 3. mai 1987 Wien8De 3 beste vedB-VM i ishockey 198726. mars – 5. april 1987 Canazei3 Playoff omden siste OL-plassen11. – 12. april 1987 Ratingen1 I alt 12
Format Turneringsformatet var stort sett uendret siden det ble introdusert ved Vinter-OL 1980.
Spilleformat I gruppespillet ble de tolv lagene inndelt i to grupper med seks lag i hver. Lagene skulle spille en round robin på fem gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. De tre beste lagene i hver gruppe gikk videre til finalerunden mens de resterende lagene skulle spille plasseringskamper om 7., 9. og 11. plass.
Finalerunden ble også spilt som en enkelt round robin hvor de tre beste vant medaljer. Lagene i finalerunden tok med poengene fra kampene spilt mot de andre kvalifiserte lagene fra egen gruppe i gruppespillet. I tilfelle av uavgjort i sluttstillingen ville målforskjell være den avgjørende tiebreakeren.
Organisasjonskomitéen Olympiques Calgary Olympics '88 (OCO'88) ønsket å fornye turneringen ved å øke antallet av kamper for de mere konkurransedyktige lagene. I forrige OL-turneringer var det kun de fire beste lagene gikk videre fra gruppespillet. Calgary hadde i stedet til hensikt å la seks lag avansere, noe som hadde effekten av å øke det totale antallet ishockeykamper i OL fra 36 til 42. Den internasjonale olympiske komité (IOK) klarte å overbevise IIHF om å la OCO'88 få planlegge kampprogrammet etter at seedingen hadde funnet sted for å sikre at de antatt mest populære kampene ble spilt i Olympic Saddledome med høyere kapasitet. Derimot var IIHF motvillige til å øke antallet av kamper i turneringen da dette ville forlenge pausen for de europeiske ligaene. Til slutt inngikk IIHF og IOK ett kompromiss hvor IIHF i bytte mot det økte antallet kamper fikk økonomisk kompensasjon til av IOK.
Poengsystem I alle kampene ble poengene utdelt som følger:
2 poeng for seier 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort 0 poeng for tap
Spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse Hvis en plasseringskamp endte uavgjort etter ordinær spilletid skulle kampen avgjøres med spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse. Det skulle spilles inntil 10 min spilleforlengelse som ble avgjort når et av lagene scoret («sudden death»). Dersom kampen fortsatt ikke var kommet til avgjørelse skulle det avholdes straffeslagkonkurranse.
I straffeslagskonkurransen skulle begge lag ta fem straffer hver med forskjellige spillere. Spillerne på begge lag skulle ta straffeslagene annenhver gang helt til det avgjørende målet var scoret. Hvis stillingen fortsatt var uavgjort etter at begge lag hadde tatt fem straffeslag, skulle prosedyren fortsette med en tie-break-duell med en spiller fra hvert lag. Lagene byttet rekkefølge på hvem som skyter først. Disse straffene kunne tas av de samme spillerne som tidligere eller laget kunne velge å bruke nye spillere. Det betyr at samme spiller kunne ta alle straffene for sitt lag i tie-break-duellen. Kampen ble avsluttet så snart en duell mellom to spillere ga det avgjørende resultatet.
IOC tillater profesjonelle utøvere Bakgrunn Grunnleggeren av de moderne olympiske lekene, Pierre de Coubertin, var sterkt påvirket av aristokratiets etos om idretten som en viktig del av danningen hvor øving eller trening ble ansett jevngodt med juks. De som praktiserte en idrett profesjonelt, ble dermed ansett å ha en urettferdig fordel. Derfor var profesjonelle ishockeyspillere utelukket fra Vinter-OL fra begynnelsen.
Etter hvert som klassestrukturen utviklet seg gjennom det 20. århundre, ble definisjonen av amatørutøveren utdatert. Særlig var Canada kritiske til statsstøtten som de østeuropeiske landene ga til «fulltids amatøridrettsutøvere», som de mente eroderte amatørideologien og ga de vestlige amatørspillerne en ulempe. På midten av 1960-tallet følte Canadian Amateur Hockey Association (CAHA) at deres amatørspillere ikke lenger var konkurransedyktige mot de europeiske landslagene, og særlig statsamatørene fra Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia. De møtte motstand fra IIHF og IOK men fikk ved IIHFs årskongress i 1969 til å bruke ni profesjonelle spillere ved ishockey-VM 1970. IIHF reverserte vedtaket i januar 1970 da IOK-president Avery Brundage advarte at beslutningen om å tillate profesjonelle spillere ville true ishockeyens status som olympisk idrettsgren. I protest trakk Canada seg fra internasjonal ishockey og erklærte de først ville returnere når ble åpnet for profesjonelle utøvere. I 1975 vedtok IIHF å åpne verdensmesterskapet for profesjonelle utøvere fra 1976, og etter forhandlinger ledet av IIHF-president Günther Sabetzki returnerte Canada til internasjonal ishockey fra 1977. OL-turneringen forble derimot forbeholdt for amatørutøvere, delvist fordi at National Hockey League (NHL), verdens mest prestisjefylte profesjonelle ishockeyliga, ikke var villige til å stoppe ligaen midt i sesongen for å la spillerne delta i OL, og delvist på grunn av IOK holdt seg til de tradisjonelle idealene og reglene om bruken av amatørutøvere.
I forkant av Vinter-OL 1984 oppsto det seg en strid om hva som gjorde en spiller til en profesjonell, ettersom at tolkningen av amatørregelverket hadde vært uklart. Etter et krisemøte kom IOK med følgende presisering av regelverket: en spiller var ikke «spilleberettiget dersom han har eller har hatt en kontrakt med NHL.» Dette gjorde at seks spillere — en østerriker, en nordmann, to italienere og to canadiere — ikke var spilleberettigede. Vedtaket belyste den åpenbare dobbeltmoralen og anakronismen i IOKs regelverk ettersom at kun NHL ble ansett som profesjonell liga, hvorimot spillere som hadde spilt i andre profesjonelle ligaer fikk spille. Den canadiske hockeyfunksjonæren Alan Eagleson, som var sjef for spillerfagforbundet National Hockey League Players' Association (NHLPA), kritiserte vedtaket og uttalte at regelen bare ble brukt på NHL og at profesjonelt kontrakterte spillere i europeiske ligaer fortsatt ble ansett som amatører. Murray Costello fra CAHA antydet at en canadisk tilbaketrekning fra IOC var mulig.
IOC tillater profesjonelle utøvere fra 1988 Striden mellom IOK og de profesjonelle interessene til idrettsgrenene ishockey, fotball og tennis førte til ett kompromiss i mars 1985, da IOK vedtok at profesjonelle utøvere under 23 år kunne delta i lekene. Dette vedtaket ble utvidet i mars 1986, da IOK uttrykte at de vurderte å la alle utøvere uavhengig av deres status kunne delta i lekene.
Den 15. oktober 1986 vedtok IOK at profesjonelle utøvere kunne delta i OL forutsatt det var godkjent av sin respektive særforbund. Den 20. oktober bekreftet IIHF-president Günther Sabetzki at alle profesjonelle spillere, inkludert NHL-spillere, var spilleberettigede til å delta i OL.
NHL avviser OL-deltakelse