mini|Krigsfanger fra Østerrike-Ungarn i Russland under første verdenskrig
Krigsfange er en soldat som er tatt til fange av fiendtlig makt under en væpnet konflikt.«krigsfange», NAOB Slike fanger er beskyttet gjennom lover som skal sikre at de behandles humant. Den eldste bruken av frasen «krigsfange» er dokumentert til fra 1670-tallet, før den tid ble de omtalt som fanger.«prisoner (n.)», Online Etymology Dictionary
Krigførende makter holder krigsfanger i varetekt av en rekke legitime og illegitime grunner, for eksempel å isolere dem fra fiendens stridende som fortsatt er i feltet (løslate og hjemsendelse på en ryddig måte etter fiendtligheter), demonstrere militær seier, straffe dem, straffeforfølge dem for krigsforbrytelser, utnytte dem til sitt arbeid, rekruttere, innhente militær og politisk etterretning fra dem, eller indoktrinere dem i ny politisk eller religiøs tro. Hickman, John (2002): «What is a Prisoner of War For», Scientia Militaria. 36(2). Arkivert fra originalen 26. mars 2023.
Tredje Genèvekonvensjon beskytter militært personell som er tatt til fange,«Geneve-konvensjonen om behandling av krigsfanger, med vedlegg (Konvensjon III)», Lovdata visse geriljasoldater og visse sivile.«Geneve-konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid, med vedlegg (Konvensjon IV)», Lovdata Den trer i kraft i det øyeblikk en person tas til fange, og er virksom inntil personen ikke lenger er i fangenskap. Blant de viktigste reglene er at fangene ikke kan tortureres, og at de ikke kan tvinges til å oppgi mer informasjon enn navn, fødselsdato, grad og tjenestenummer, dersom slikt finnes.«Hva er Genèvekonvensjonene?» , Norges Røde Kors
Ubevæpnede ikke-stridende som tas til fange under en væpnet konflikt regnes ikke som krigsfanger, men har beskyttelse under Fjerde Genèvekonvensjon.
Grove overgrep mot krigsfanger klassifiseres som krigsforbrytelser. «Tilleggsprotokoll til Geneve-konvensjonene av 12-08-1949 hva angår beskyttelse av ofre for internasjonale væpnede konflikter (Protokoll I)», Lovdta
Krav for å regnes som krigsfange
For å kunne bli regnet som krigsfange må den tilfangetagne ha tatt del i militære operasjoner i henhold til krigens lover og skikker, det vil si å være en del av det militære hierarkiet, bære uniform og bære våpen åpenlyst. Franktirører, terrorister og spioner kan derfor ekskluderes fra krigsfangestatus. Dette håndheves ikke alltid strengt; for eksempel bærer geriljasoldater ofte ikke en lett gjenkjennelig uniform, men kan allikevel få innvilget krigsfangestatus.
I en del tilfeller løses mangelen på uniform hos irregulære grupper ved at man bærer armbind eller et annet merke. Årsaken til disse kravene er at det er i strid med krigens lover dersom stridende veksler mellom militær og sivil tilhørighet; man må være enten det ene eller det andre. Dette er for å beskytte sivilbefolkningen. Å forkle seg som sivil er en krigsforbrytelse.
Historie Antikken thumb|Relieff av nubiske fanger, Abu Simbel, oldtidens Egypt, 1200-tallet f.Kr.
I en stor del av menneskets historie ble krigsfanger oftest enten drept eller slavebundet. Wickham, Jason (2014): The Enslavement of War Captives by the Romans up to 146 BC (PDF), University of Liverpool PhD Dissertation. Arkivert fra originalen (PDF) 24. mai 2015. Wickham 2014 bemerket at for romersk krigføring kan utfallet av fanger tatt i krig føre til løslatelse, løsepenger, henrettelse eller slaveri. Tidlige romerske gladiatorer kunne være krigsfanger, kategorisert i henhold til deres etniske røtter som samnitter, trakere og gallere. «The Roman Gladiator», The University of Chicago. Sitat: «Originally, captured soldiers had been made to fight with their own weapons and in their particular style of combat. It was from these conscripted prisoners of war that the gladiators acquired their exotic appearance, a distinction being made between the weapons imagined to be used by defeated enemies and those of their Roman conquerors. The Samnites (a tribe from Campania which the Romans had fought in the fourth and third centuries BC) were the prototype for Rome's professional gladiators, and it was their equipment that first was used and later adopted for the arena. [...] Two other gladiatorial categories also took their name from defeated tribes, the Galli (Gauls) and Thraeces (Thracians).» Homers Iliaden beskrev trojanske og greske soldater som tilbød rikdom som belønning til motstridende styrker som har beseiret dem på slagmarken i bytte mot barmhjertighet, men deres tilbud ble ikke alltid akseptert; Lykaon, sønn av Priamos av Troja er et eksempel.
Vanligvis gjorde seierherrer liten forskjell mellom fiendtlige stridende og fiendtlige sivile, selv om de var mer sannsynlig å skåne kvinner og barn. Noen ganger var hensikten med en kamp, om ikke en krig, å fange kvinner, en praksis kjent som raptio«raptio», Wiktionary (kvinnerov).«kvinnerov», NAOB Sabinerinnerovet innebar, ifølge tradisjonen, en stor massebortføring av sabinske kvinner av grunnleggerne av Roma.Packman, Zola M. (januar 1999): «Rape and consequences in the Latin declamations», Scholia: Studies in Classical Antiquity. 8, s. 34. Vanligvis hadde kvinner ingen rettigheter, og ble holdt lovlig som personlig eiendel og løsøre. Eisenberg, Bonnie; Ruthsdotter, Mary (1998): «History of the Women's Rights Movement». Nwhp.org. Arkivert fra originalen 12. juli 2018.
På 300-tallet e.Kr. tok biskop Akakios av Amida (dagens tyrkiske by Diyarbakır), berørt av situasjonen til persiske fanger som var blitt tatt i en nylig krig med Østromerriket, som ble fengslet i byen hans under forferdelige forhold og utpekt for et liv i slaveri. Han tok initiativet til å betale løsepenger for dem ved å selge kirkens kostbare gull- og sølvkar og la dem vende tilbake til landet sitt. For denne barmhjerteligheten ble han til slutt helgenerklært. «Church Fathers: Church History, Book VII (Socrates Scholasticus)», Newadvent.org. Arkivert fra originalen 11. mai 2023.
Middelalderen og renessansen thumb|Mongolske ryttere med fanger, 1300-tallet.
Ifølge legenden, under frankerkongen Kilderiks beleiring og blokade av Paris i 464, tryglet nonnen Genoveva (senere helgenerklært som byens skytshelgen) kongen om barmhjertelighet krigsfangenes velferd og fikk et positivt svar. Senere frigjorde Klodvig I (regjerte 481–511) fanger etter at Genoveva oppfordret ham til å gjøre det.Attwater, Donald; John, Catherine Rachel (1993): The Penguin Dictionary of Saints. 3. utg., New York: Penguin Books, ISBN 0-14-051312-4.
Hæren til kong Henrik V av England drepte mange franske krigsfanger etter slaget ved Agincourt i 1415. «But when the outcries of the lackies and boies, which ran awaie for feare of the Frenchmen thus spoiling the campe came to the kings eares, he doubting least his enimies should gather togither againe, and begin a new field; and mistrusting further that the prisoners would be an aid to his enimies, or the verie enimies to their takers in deed if they were suffered to live, contrarie to his accustomed gentleness, commended by sound of trumpet, that everie man (upon pain and death) should uncontinentlie slaie his prisoner. When this dolorous decree, and pitifull proclamation was pronounced, pitie it was to see how some Frenchmen were suddenlie sticked with daggers, some were brained with pollaxes, some slaine with malls, others had their throats cut, and some their bellies panched, so that in effect, having respect to the great number, few prisoners were saved.» Raphael Holinshed, Chronicles of England, Scotland and Ireland, sitert av Andrew Gurr i hans introduksjon til Shakespeare i William; Gurr, Andrew (2005): King Henry V. Cambridge University Press. ISBN 0-521-84792-3; s. 24. Dette ble gjort som gjengjeldelse for det franske drapet på gutter og andre ikke-stridende som håndterte bagasjen og utstyret til hæren, og ettersom franskmennene angrep igjen og Henrik var redd for at de ville bryte gjennom og frigjøre fangene som da ville bli med på nytt i kampen mot engelskmennene.
Under senmiddelalderen var det en rekke religiøse kriger i Europa som hadde som mål om ikke bare å beseire, men også å eliminere fienden. Myndighetene i det kristne Europa anså ofte utryddelsen av kjettere og hedninger som ønskelig. Eksempler på slike kriger er blant annet albigenserkorstoget fra 1200-tallet i Languedoc i sørlige Frankrike og de nordlige korstogene i regionen øst for Østersjøen. Davies, Norman (1996): Europe: A History. Oxford University Press. ISBN 0-19-520912-5; s. 362. På spørsmål fra en korsfarer om hvordan man kan skille mellom katolikkene og katarene etter den planlagte erobringen (1209) av byen Béziers, svarte den pavelige legaten Arnaud Amalric angivelig: «Drep dem alle, Gud vil kjenne sine egne».I henhold til Dialogus Miraculorum av Caesarius fra Heisterbach, Arnaud Amalric var kun den ene som ble rapportert å ha sagt det. McDonald, James (2021): Kill Them All! Did a Medieval Abbot give this command to his Crusader Troops?. ACHS. ISBN 979-8598792780.
På samme måte ble innbyggerne i erobrede byer ofte massakrert under kristnes korstog mot muslimer på 1000- og 1100-tallet, og tilsvarende den andre veien. De som ikke ble drept var adelsmenn som kunne håpe på å bli løst ut ved betaling; deres familier måtte sende store summer i henhold til den fangedes sosiale status.
Det føydale Japan hadde ingen tradisjon med å løse ut krigsfanger. Isteden kunne de forvente summariske henrettelser. «Samurai, Warfare and the State in Early Medieval Japan», The Journal of Japanese Studies. Arkivert fra originalen 4. mars 2016.
På 1200-tallet skilte Mongolriket mellom byer eller tettsteder som overga seg (hvor befolkningen ble spart, men krevd for å støtte den erobrende mongolske hæren) og de som gjorde motstand (i så fall ble byen plyndret og ødelagt, og hele befolkningen drept). I byen Termez ved elven Amu-Darja: «alt folket, både menn og kvinner, ble drevet ut på sletten, og delt i samsvar med deres vanlige skikk, deretter ble de alle drept». «Central Asian world cities», Faculty.washington.edu. 29. september 2007. Arkivert fra originalen 18. januar 2012.
Aztekerne var jevnlig i krig med nabostammer og grupper, og et av målene var å samle levende fanger for å ofre dem.Meyer, Michael C.; Sherman, William L. (1995): The Course of Mexican History. Oxford University Press, 5. utg. For gjeninnvielsen av den store pyramiden av Tenochtitlan i 1487 ble, løst beregnet, «mellom 10 000 og 80 400 personer» ofret.Hassig, Ross (2003): "El sacrificio y las guerras floridas", Arqueología Mexicana, s. 46–51. Harner, Michael (april 1977): «The Enigma of Aztec Sacrifice», Natural History. Latinamericanstudies.org. s. 46–51.