Veiferge eller veiferje er en bilferge som anvendes på kortere fergestrekninger i egenskap av å være flytende vegelementer, dvs. «flytende broer» som en permanent del av et integrert veinett eller en veistrekning. Denne fergetypen er enestående i Sverige og Finland, hvor alle bekvemmeligheter reduseres til et absolutt minimum eller fjernes helt fordi bilistene kan bli værende i sine kjøretøyene. Dermed kan en veiferge ha et fremmedartet utseende i sammenligning med en ordinær bilferge. Veifergene er helt gratis for bilistene ettersom de er en del av vegene man kjører på.
Veiferge
thumb|54-meters kabelfergen «Tora» (VF 344), Adelsöleden siden 2009. Den typiske veifergen oppsto i 1960-tallet i regi av Väg- och Vattenbyggnadsverket og fra 1967 av Statens vägverk, da hadde man reduserte antallet over fergesamband til 122, delt i 49 med frittgående motorferger og 98 med kabelferger samt 5 med fergebåter.De gula färjorna, s. 16-17
Da staten overtok ansvaret for samtidige fergesamband gjennom veiforvaltningsorganiseringen i 1944, var fergedriften ganske uensartet preget ettersom det var meget forskjellige standard fra fergestrekning til fergestrekning, de fleste var lokalt drevet av lokalmyndigheter eller privatselskaper. I 1944 ble hele det nasjonale vegnettverket underordnet statlig veiforvaltning, 98,400 km allmenne veger og 9,500 broer samt 130 fergesamband. De første statlige fergene var tidlig privateid eller lokalt bygd, de fleste av tre fordi det var vanskelig å frakte ferdigbygde ferger av stål i det svenske innlandet. Det var også meget varierte teknisk tilstand på de mange ulike fergene som med tiden måtte erstattes, og myndighetene utnyttet anledningen for å standardisere fergedriften i løpet av 1950-tallet.
Den første serien av standardferjer kom i 1951, da AB Luleå Varv fikk en ordre på 8 16-meters lange bilferger for øvre Norrland, deretter den andre serien på 17 14-meters lange bilferger av Hjälmare Docka & Slussverks AB, Arboga. De første standardferjene var konstruert som helsveisede halvskrog som kan skrues sammen ved ankomsten til det tiltenkte fergestedet. Denne praktiske løsningen som fortsetter i dag (februar 2022), gjort det mulig å transportere ferdigbygde ferger dypt inn på innlandet til de isolerte fergestedene langs elvene og ved innsjøene. Dette var begynnelsen på et massivt fergebyggeprogram, fram til året 1960 var 101 ferger sjøsatt og levert fra skipsverftene som serieproduserte sine fartøyene. AB Hjälmare Docka & Slussverks i 1946 til 1966 levert 33 ferger til myndighetene, men var overgått av AB Åsiverken i Åmål, Dalsland som fra 1952 til 1986 leverte 44 ferger for den svenske fergedriften. Mens større ferger ment for tilgjengelige fergesteder sjøsettes og bukseres ut av verftene, må mindre ferger sendes i seksjoner på lastebiler og tog. AB Åsiverken spesialiserte seg i dette arbeidet, en 14-meters ferge delt i to vil ha en vekt på 10 tonn og en 17-meters ferge vil ha 15 tonn. Ideen bak oppdelte ferger i seksjoner kom fra Finland.De gula färjorna, s. 47-49
Standardiseringen av den svenske fergefarten hendt i ledd med organiseringsarbeidet for å lette fergedriften over hele landet, i 1956 ble alle ferger nummert etter et nummeringssystem med bemerkelsene XX/XXX, 61, 62 og 63 om fergetype, og fra 1 til 345 (2007) om hvilken ferge. En ferge fra år 1956 vil ha bemerkelse Färja 61/196, «61» betyr frittgående ferge og «196» er nummeret på fergen. «62» er om kabelferge og «63» er om fergebåt. Alle eldre ferger før 1956 fikk numre fra nr. 1, en betongferge sjøsatt i 1936. Det ble også besluttet å ha en fast fargesetting, «No 8 Signalgul», slik at alle svenske ferger siden 1960 er malt signalgult, de frittgående ferger vil ha grått bunn mens kabelferger var helt gult over vannlinjen.De gula färjorna, s. 55-57
I begynnelsen på 1960-tallet var veifergene ikke vesentlig forskjellig fra fergene i andre land, for fergesamband i lukket farvann hadde de ikke annet enn enkelte fergelemmer og et gjennomkjørende bildekk ovenpå et pendelfergeskrog eller et pramskrog, lett skansekledning og høyreist styrehus til styrbord som 22-meters kabelferger og 28-meters eller 37-meters bilferger. Men utover de neste årene begynte fergeoperatørene å effektivisere fergedriften, blant annet ved å forenkle fergekonseptet. En ny klasse ble introdusert i 1962, 54-meters fergemodell som både kabelferge og frittgående ferge. Luleå varv AB leverte «Färja 61/254» til Vägförvaltningen i Stockholms län, den var en flatbunnet ferge med dypgang på bare 1,30 meter og et rommelig bildekk med plass for 48 personbiler med to høye lanternemaster og fergeklapper på endene. Knapt to år senere kom 54-meters «Färja 62/261» som en av de første med fastmonterte trafikkskilt og trafikklys på tverrgående galgebro i begge ender.
I 1967 var fergebyggingen nærmest overstått, ved år 1970 var 44 nybygde ferger levert siden 1960. Dette fulgt til en etablert praksis om å videreføre de eksisterende fergenes tjenestedyktighet med systematisk ombygging, men dette fulgt deretter til at den meget standardiserte fergeflåten for Statens vägverk blir ganske uensartet og meget mangfoldig, ikke minst etter hvert som fergestrekninger nedlegges. For veifergen blir et veganlegg i praksis med billige og funksjonelle løsninger uten krav om utseende eller passasjerkomfort. Vegmyndighetene gikk bort fra selve essensen bak en ferge, ved å gjøre sine ferger til vegelementer som ikke skal koste mer enn å kjøre på en landstrekning. Fergebesetningene består ikke av sjømenn, men av veiarbeidere.
I 1970 har den svenske veifergen funnet sin form som vedvart den dag i dag, lite vakre og meget funksjonelle flyteplattformer med lanternemaster, galgebroer og sidemontert styrehus uten noe som helst bekvemmeligheter, brede løsmonterte fergeklapper som kan senkes ned på ferjekaien og et bildekk med flere filer som i praksis er som en ordinær bilveg. Det er ikke engangs bekvemmeligheter for besetningen fordi designen er så funksjonelt, at det er lav underdekkshøyde i maskinerirommet under bildekket at en ikke kan gå oppreist. Selve besetningen bestå av bare to mann, og vaktstuer i fergestedene er obligatorisk for å opprettholde besetningsvaktene døgnet rundt. Med unntak av de eldre veifergene før 1962 er samtidige veiferger fullstendig flatbunnede med lite eller intet bunnreis, med meget få unntak.NB: Standardisering av ferjer : utredning nr. 1 1974 s. 6
Det var ikke bygd mange ferger siden 1970, men disse videreutvikles som med «Färja 61/294» levert i 1973 som 64-meters frittgående ferge med plass for 50 personbiler, som ombygges til 54-meters lengde med plass for 58 personbiler i 1992 og hadde fått en styrebro midtskips, med eksosrør fra maskineriet innbygd på begge sider av broen.Färja 61/294 Eksosrørene flyttes deretter ut til galgebroene som sett med «Färja 61/311», en 65-meters frittgående ferge i 1980, som ombygges til 77 meters lengde med en kapasitet for 398 passasjerer og 50 personbiler i 2001.Färja 61/311 En tendens er at veifergene på de travleste fergesambandene forstørres, og i 1984 kom den første 75-bilers ferge i trafikk, «Färja 61/322», som er 78 meter lang, 15 meter bred og 3,20 meter dyp, i dag «Göta», som medregnet fergeklappene har en totallengde på 91 meter.Färja 61/322
I 1991 ble nummersystemet oppgitt til fordel for «VF XXX», samtidig som det var tillatt på nytt å ha navn på veifergene. Siden er det vanlig praksis å ha skipsnavn som «Gullbritt» sjøsatt i 1995 som VF 332, bygd i Egypt, ferdigstilt i Götaverken Cityvarvet AB, Göteborg som 80-bilers ferge.Gullbritt (1995) I 2017 ble den største veifergen i Sverige levert fra Riga Shipyard i Riga, Latvia, M/S «Neptunus» på 99,7 m lengde og 18,2 m bredde med dypgang på 2,2 m med plass for 80 biler og 297 passasjerer i 2017.Neptunus Den har to søsterskip, M/S «Saturnus» levert i 2014 og M/S «Tellus» levert i 2019.
I februar 2022 har Färjerederiet i Trafikverket rundt 70 veiferger av alle typer i tjeneste. I 2010 var flåten oppgitt til å være på 40 frittgående ferger, 19 kabelferger, 5 fergebåter, 1 bukserbåt og 1 fergepram/slepeferge.De gula färjorna, s. 115
Fergetypene
Fellesbegrepet «veiferge» dekker en rekke ulike fergetyper, som deles inn i minst fire hovedtyper i nyere tid, frittgående selvbevegende ferger med egne motordrift som anvendes i strekninger med lang fartsovergang eller sterk trafikk, kabeltrukne ferger med hydrauliske eller elektrisk kabeltrommel/spill drives av mindre motorer, kabelstyrte ferger, motorferger som styres med kabel og bukserende ferger, fergeprammer som bukseres av en motorbåt eller drivsenhet.
Men siden 1944 har det vært mange fergesamband av forskjellige karakter, og den lengste fergestrekningen i Sverige er Holmöleden på 9,7 km mellom Norrfjärden på fastlandet ved Umeå og den lille øyen Holmön, som dels lå ute i åpen hav så «veifergen» egentlig er en ordinær øyferge under navnet «Helena Elisabeth» (Färja 63/76), en 22,1 m lang og 6,58 meter bred passasjerferge som kunne ta en enslig bil.Färja 63/76 Minst en veiferge hadde en bakgrunn som jernbaneferge mellom fastlandet og Öland, «Färja 61/264» levert til Statens Järnvägar i 1957 under sitt originalnavnet «Bure», og var overtatt av vegforvaltningen i 1964 for fergestrekningen Malmön-Tullboden i Båhus, den var beregnet på åpen hav med styrebro, høy skansekledning og et spor på hoveddekket. Den ble solgt i 1985 og sterkt ombygd under sitt navn «Granat».BureDe gula färjorna, s. 99
For elvetrafikksamband og dels innsjøtrafikksamband er kabelfergen foretrukket, oftest ved å ha så kort overfart og svakt trafikkerte vegstrekninger som ikke har høy kapasitetskrav. En absolutt grense er på 40 biler. For kabeltrekking er det ikke behov for lik stor motorytelse som en frittgående ferge og vil dermed ha en grunt og slett bunn uten noe som helst fremdriftsmaskineri som propellaggregat. To kabler legges ut i vannet, den ene for trekking, den andre for styring fra bredde til bredde. De større frittgående fergene for skjærgårdtrafikk i begynnelsen hadde dyp bunn og propelldrift som pendelferger, men avløses av mer gruntgående ferger med propelltrustere, dreibare utstikkende sokler i undervannskroget. Voith Schneider-propellen (VSP), en roterende skive med fremstillende roterende blad i en krans har også blitt tatt i bruk.De gula färjorna, s. 52-53
Det var også blitt vanlig å ha reservemotor om bord på fergene som kunne ha opptil seks motorer om gang, så driften kan opprettholdes tross motorhavari, med et arrangement som muliggjør rask utskifting ettersom det åpne bildekket ligger over maskinerirommet.
Allerede i 1913 var «Färja» (Färja 61/61) sjøsatt ved Hernösands Verkstad & Varf som en kjettingstrekkende ferge med en elmotor og Nifebatterier på 100 amperetimer. Den var både en batteriferge og en kabelelektrisk ferge. Fergen som var 15,84 meter lang og 5 meter bred med plass for 3 personbiler for sambandet Svanö-Strömnäs, senere fikk navnet «Svanösundet». En andre ferge var «Färja nr. 2» sjøsatt i 1930, oppgitt til å være 12,15 m lang og 5,95 meter bred. Den første el-fergen i tjeneste er bilferga «Maj» (VF 336), 40 meter lang og 14,90 meter bred med kapasitet for 21 personbiler som en batteriferge eller kabelelektrisk ferge ettersom batteriene benyttes for kabeltrekking. Den var levert til Malöleden i år 2000.De gula färjorna, s. 52Maj
Alle elektriskdrevne ferger uansett type som frittgående batteriferger eller kabelelektriske ferger vil få ny fargesetting, grønt. I høsten 2021 ble rapporten «Vision 45» for de etterfølgende årene fram til 2045 utgitt, hvor det er oppgitt at 20 nye ferger skal kjøpes inn mens 30 av de 70 eksisterende ferger skal konverteres til strømdrift. 15 andre ferger vil få lavutslippsbrensel.Vision 45 pdf-rapport
Fergesambandene
Fergesambandene i Sverige kan deles inn i tre kategorier; elvetrafikk, skjærgårdtrafikk, innsjøtrafikk.