Nikolaus Bares (født 14. januar 1871 i Idenheim ved Bitburg i provinsen Rhinland i Preussen i keiserdømmet Tyskland, død 1. mars 1935 i Berlin) var en katolsk prelat, biskop av Hildesheim og så av Berlin. Liv og virke Prest Etter å ha fullført gymnasium i 1891, studerte Bares teologi i Trier og ble ordinert til prest i 1895. Deretter virket han som kapellan ved Liebfrauenkirche i Koblenz, i 1899 som religionslærer ved Kemperhof Realschule i Koblenz-Moselweiß og i 1905 som overlærer ved Kaiser Wilhelm-Gymnasium i Trier. I 1908 dro han til Berlin for videre studerer, og fikk sin doktorgrad i teologi fra Universitetet i Breslau i 1909.
Fra 1909 til 1918 underviste han i nytestamentlig eksegese og apologetikk som professor ved Triers presteseminar. I løpet av denne tiden arbeidet Nikolaus Bares også som sjelesørger, blant annet som skriftefar for den saligkårede ursulinernonnen sr. Blandine.Fochs, Berthold: „Auch ich rufe sie jeden Tag an“. Die selige Schwester Blandine Merten und ihr Beichtvater Nicolaus Bares. I: Paulinus 116 (1990) s. 19. I 1918 ble Bares rektor for seminaret; han hadde denne stillingen til 1929. Fram til dette tidspunktet var han også prest og kannik i Trier, et embete han hadde tiltrådt i 1920. I 1923 ble han utnevnt til pavelig husprelat.
Biskop av Hildesheim Den 15. januar 1929 ble Nikolaus Bares utnevnt biskop i Hildesheim. Han ble ordinert til biskop den 24. februar 1929 av biskopen av Trier, Franz Rudolf Bornewasser; medkonsekratorer var Ludwig Maria Hugo, biskop av Mainz, og Antonius Mönch, hjelpebiskop i Trier. Biskop av Berlin Etter at han ble utnevnt til biskop av Berlin i 1933, overtok han dette bispesetet den 2. februar 1934. Han var en av de første biskoper som var nødsaget under de nye konkordatsbestemmelser å avlegge en troskapsed til Tyskland.Tidsskriftet St. Olav av 8. februar 1934, nr. 6, 1934. «Berlins nye biskop avlegger troskapsed.» Her gjengis den måten eden ble innrammet av biskop Bares ved avleggelsen overfor ministerpresident Hermann Göring. Han ønsket å gi det unge bispedømmet, som først hadde blitt opprettet den 13. august 1930, «en intern identitet». Det bestod at det berlinske delegaturdistrikt av erkebispedømmet, og fra tildels førreformatorisk tid områder fra de historiske bispedømmer Havelberg, Brandenburg, Cammin, Lebus og Roskilde (Rügen).
Biskop Bares med sin humanistiske dannelse og åpenhet viste seg selv som lærer og foredragsholder og viste stor interesse for den økumeniske bevegelse. Han innehadde embedet som biskop av Berlin til sin død den 1. mai 1935.
På Katholikentag (et årvisst nasjonalt katolsk stevne) i juni 1934 avholdt på galoppbanen Hoppegarten nær Berlin, holdt den katolske embedsmannen Erich Klausener, som var en dyktig taler, den 24. juni 1934 [https://services.katolsk.no/historie/Tidsskriftet%20St.%20Olav/%C3%85rganger/1934/1934_28.pdf En lidenskapelig tale] - den ble gjengitt i sin helhet på norsk («Berlins biskop taler») i tidsskriftet St. Olav nr. 28, 1934, hvor han gikk mot nasjonalsosialistenes utestengelse av mennesker med andre verdensanskuelser. Også biskop Nikolaus Bares holdt på Katholikentag en tale til de rundt 60.000 tilstedeværende,Tidsskriftet St. Olav nr. 30, 1934 der han mot avslutningen sa:
«Offer, martyrium, bot, hengivelse, taler blodet om - det blod som blir utgydt i selvforglemmende kjærlighet, er det levende bevis på en saks godhet og sannhet (...) kun når vi kjemper og lider og blør for Kirkens sak, for en fornyelse av verdensånden og tidens foreteelser i Kristi sinnelag bærer våre ord og vårt arbeid frukt. Kirken er født i Kristi blodige sår, ved våre sår blir Gud og Kirken en levende fruktbar en levende fruktbar virkelighet igjen for menneskene.» Tidsskriftet St. Olav: «Biskop dr. Nikolaus Bares», nr. 10, 1935, s.86.[Talen ble gjengitt i sin helhet på norsk i tidsskriftet St. Olav nr. 28, 1934
Bare seks dager senere ble Klausener myrdet av nazistene.
Biskop Nikolaus Baran var drivkraften i det brev som alle Tysklands utstedte i fellesskap biskoper etter bispekonferansen i Fulda senere samme sommeren 1934. De sentrale punkter angriper nazismens raselære - samtidig som man unngår angrep på Tysklands regjering (oversatt og publisert i tidsskriftet St. Olav 19. juli 1934):
«Det er med bitter smerte at vi i de siste år har sett bevegelser opstå, som vender sig direkte mot Kristus og den katolske Kirkes fundamentale sannheter, og vil oprette en ny religion med en tysk nasjonalkirke som mål. Men denne nye tro er menneskelig opfinnelse og menneskelig mening og hviler derfor på uriktige mennesketanker og den rene tilfeldighet. Mot dette stiller vi den guddommelige åpenbaring — de kristne tror på en sann levende Gud, ikke på en avgud, skapt av blod og rase som et utslag av moderne hedenskap. Vi tror på Guds menneskevordne Sønn Jesus Kristus — men nu står falske profeter op som fornekter Kristi guddom og lærer annet og på annen måte enn hvad Kristus forkynte ved ord og eksempel. De avviser Kristi sedelære — de avviser de 10 bud under påskudd av at de er jødiske og må lyde anderledes for folk av annet blod. ... Derfor er det oprør mot Kristus når ny-hedningene vil oprette en tysk nasjonal kirke med en racebetonet lære og moral ... Imot dette at alt er sedelig som er nyttig for folket og tjener rasens- beste, erklærer vi at sedelig er kun det som svarer til Guds vilje og svarer til Guds bud, som enten står innskrevet i menneskehjertene som naturettigheter, eller inneholdes i de hellige åpenbaringsbøker, eller forkynnes av Kirken efter Kristi opdrag.»Hovedinnholdet ble gjengitt i tidsskriftet St. Olav nr. 29, 1934, under overskriften «Tysklands biskoper skriver»:
Biskopenes hyrdebrev ble forbudt av den tyske sensuren.
Død Biskop Nikolaus Bares døde den 1. mai 1935, i en alder av 64 år. Han ble gravlagt den 7. mars 1935 i St. Hedwig-katedralen i Berlin.Norbert Fischer: Nikolaus Bares, Bischof von Berlin. Kevelaer 1936, s.171 ff.
Hitlers hvite liljer Det ble langt merke til i tysk og utenlandsk presse at det på biskop Nikolaus Bares' grav var blitt nedlagt en krans av hvite liljer og hite roser, og på dets røde silkesløyfe stod navnet: Adolf Hitler. Det avfødte en syrlighet i bladet «Der deutsche Weg» (som ikke kunne utkomme i Tyskland, og derfor måtte utkomme fra Nederland:
«Føreren visste hvad biskop Bares tenkte om hin ulykkesnatt den 30. juni ifjor — visste hvad han sa og mente om all den lidelse som Rosenberg, Baldur von Schirach og deres like har bragt over det kristne Tyskland, at biskop Bares var en heroisk kristen og at han var ubøielig i sin harme over meget av det som føreren tillot og var årsak til. Allikevel gav han den døde hvite liljer.
Måtte denne handling dog bety mer enn bare en vakker gestus! Måtte denne handling bli innledning til en ennu større hvis motto blir: «frihet og hel anerkjennelse av kristendom og Kirke !» Heller ikke føreren er udødelig — og biskopen av Berlins friske grav viser hvor fort døden kan komme. Den dag vil også komme da selv «der Führer» ikke trenger annet her på jorden enn en kistes snevre rum. Og hvor lykkelig vil da ikke det kristne Tyskland være om det ikke ved d e n n e båre blev hørt de ord som lot den døde gå til «Walhall» men at der om den stod kristne som ba varmt og sterkt til Gud: «Giv ham den evige hvile». Og roser, kjærlighetens røde roser vilde vi strø over graven.
Ti der er ingen motsetning mellem tysk og kristen — og føreren skal vite at fra vår aktelse til vår kjærlighet er der for ham nu bare ett eneste skritt og det er: h a n d l i n g. Det er dog kun en relativ liten flokk som binder millioner ved sine ukristelige ideer og nyhedenske anskuelser. Og handlingen som vi kaller på er at føreren vilde si til denne lille flokk: «Venner, I og vi har tatt feil i valget av de midler som skal redde Tyskland — I har stillet feil diagnose og grepet feil når I vikle rive kristendommen ut av folkets hjerter. Vær ærlig: har det surrogat som I har gitt folket istedenfor religion hatt noen bedre tilstande å påvise? Har moral og sedelighet, troskap og påliteligheten tatt et nytt opsving? Oplever vi ikke daglig ny korrupsjon? Må ikke den ene renselsesprosess efter den annen befri oss for umoralske elementer og mistror vi ikke hverandre mer enn noen gang før? Nei — jeg vil ikke være med på dette mer! Det skal være slutt ! Ikke vil jeg mere støtte mig til eder og eders trykk på folket skal forsvinne! Kristendom skal være grunnlaget for staten og mine handlinger. Jeg vil ikke be kjenne mig til fremmede guder! Jeg vil ikke fryktes — jeg vil elskes uten hykleri og smiger. Dette sier jeg nu —!» - Oversettelse fra tidskriftet St. Olav, 4. april 1935.tidskriftet St. Olav, 4. april 1935, nr. 14, 1935.
Episkopalgenealogi Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Kardinal Giovanni Carlo Boschi (1715-1788) *1760 Kardinal Bartolomeo Pacca (1756-1844) *1786 Kardinal Francesco Serra Cassano (1783-1850) *1817 Erkebiskop Joseph Maria Johann Nepomuk von Fraunberg (1768-1842) *1819 Kardinal Johannes von Geissel (1796-1864) *1837 Biskop Eduard Jakob Wedekin (1796-1870) *1849 Kardinal Paul Ludolf Melchers (1813-1895) *1858 Kardinal Philipp Krementz (1819-1899) *1868 Kardinal Anton Hubert Fischer (1840-1912) *1889 Kardinal Karl Joseph Schulte (1871-1941) *1910 Biskop Franz Rudolf Bornewasser (1866-1951) *1921 Biskop Nikolaus Bares (1871-1941) *1910bares, lest 12. fenruar 2022
Referanser
Kategori:Tyske katolske biskoper Kategori:Linjen Rebiba Kategori:Personer fra Eifelkreis Bitburg-Prüm