thumb|300px|Barrikadene i Paris,1848 De europeiske revolusjonene i 1848, også kjent som Revolusjonsåret 1848, var en serie med revolusjoner. Den første brøt ut på Sicilia, og spredte seg raskt til Frankrike. På kort tid gikk den som en løpeild gjennom Europa. Revolusjonene var en voldelig reaksjon på de store forandringene kontinentet hadde gjennomgått de forutgående tiårene. På det politiske plan forsøkte den raskt voksende borgerklassen å øke sin representasjon i sine nasjoners styresett. De teknologiske forandringene som kom etter den industrielle revolusjon, førte til et nytt liv for arbeiderklassen og til at nye ideologier som nasjonalisme og liberalisme økte i popularitet. Revolusjonene ble utløst av økonomisk ustabilitet og avlingssvikt i jordbruket, som igjen førte til matmangel i de lavere samfunnsjikt.
Bakgrunn De fattige
De franske bygdeområdene hadde i løpet av første halvdel av 1800-tallet vokst raskt, noe som førte til at mange flyttet inn til byene. De høyere klassene fryktet arbeiderne, som hadde vist hva de var kapable til i 1789.
Arbeiderne levde dårlig i skitne, sykdomshjemsøkte slumstrøk. De hadde 13-15-timers arbeidsdager i fabrikkene, også der under dårlige forhold. Tradisjonelle håndverkere følte presset fra industrialiseringen, og mange hadde mistet sine privilegerte laug. «Farlige» tenkere ble populære, og hemmelige selskap dukket opp.
Tilstandene var likedan i Tyskland. Preussen var i løpet av kort tid blitt industrialisert. Arbeidernes levestandard var falt; i tillegg hadde alkoholmisbruk økt i løpet av 1840-årene. Føydalismen hadde vært hard for de fattige, men den nye industrialiseringen og det nye sosio-økonomiske systemet, som kapitalismen førte med seg, gav heller ingen forbedret levestandard for arbeiderne.
Bygdeområdene Økt folkevekst på landet hadde naturlig nok ført til matmangel, befolkningspress, og migrasjon, både fra (til USA) og innen Europa. Befolkningstettheten førte til mer sykdom, spesielt kolera, som på denne tiden var knyttet til vannforsyningene. Den irske potetpesten og den etterfølgende hungersnøden brøt ut for fullt i 1845, og hadde spredt seg til resten av kontinentet; det var svært dårlige avlinger i 1846.
Aristokratiets velstand og makt var basert på å eiendomsrett til landeiendommer. Mye land betydde mange bønder under aristokratiets kontroll. Bøndene var ofte arbeidsforpliktet til sine herrer. Et problem for aristokratene var å kontrollere bøndenes misnøye. Bøndenes klager eksploderte i 1848.
De tidlige tegnene Frem til 1789 var det sjelden noen som utfordret makten til kongene i Europa. I 1815, etter Napoleon, ble det gamle regimet gjenopprettet ved Wienerkongressen. Det nye monarkiet, kirken og aristokratiet ble like etter sin tiltredelse atter en gang utfordret. Det hadde vært revolusjoner i England, Irland, Frankrike og USA. I Nederland brøt den belgiske revolusjonen ut og landet Belgia løsrev seg i 1830.
«Farlige» ideer vant stadig oppslutning, til tross for kraftige og ofte voldelige forsøk fra styresmaktene for å holde dem nede: demokrati, liberalisme, nasjonalisme, og sosialisme.
Kort sagt betydde demokrati en allmenn stemmerett for menn. Liberalisme besto i at kirken og statsmakten skulle være begrenset, republikansk styresett, pressefrihet og individuell frihet. Økonomisk liberalisme var også en faktor; ofte kalt klassisk liberalisme. Nasjonalismen var ment i å forene folk med felles språk, kultur, religion og historie innenfor et gitt geografisk område. Sosialisme var på denne tiden et uklart begrep, uten en ordentlig definisjon, som varierte fra person til person. Grovt sett betydde det mer rettigheter for arbeiderne i et kollektivistisk system.
1840-årene før 1848 I 1845-46 forverret de allerede dårlige forholdene seg betraktelig. Årsakene er flere, men viktige elementer var de dårlige avlingene (i en tid der omtrent 70 % av en arbeiders inntekt gikk til mat), økonomiske kriser (særlig i Frankrike), og den påfølgende arbeidsledigheten. Mange forlot sine gårdsbruk og flyttet til byene, noe som førte til befolkningspress i mange store byer. Arbeiderklassen besto stort sett av uutdannede menn. Korrupsjonen i den herskende klassen i Frankrike førte til mindre tiltro til lederne. Tekstilsektoren i Tyskland var undertrykt i årene 1844–47
Middelklassen var misfornøyd. Både den lavere middelklassen og arbeiderklassen ønsket liberale reformer.
Mens mye av drivkraften til opprøret kom fra middelklassen, kom de faktiske barrikadestormerne fra de lavere klassene. Opprørene oppsto først i byene.
Revolusjonen i Frankrike
Liberalerne observerer I begynnelsen av 1848 ventet de liberale i Frankrike på kong Ludvig Filips bortgang, i forventningen om at en ny revolusjon skulle komme etter hans død. De liberale hadde imidlertid planlagt en storlått bankett 22. februar 1848 for å markere sitt syn på Ludvig Filip, som de ønsket å avsette og erstatte med hans yngre barnebarn. Myndighetene ville unngå at denne banketten skulle arrangeres, og innførte derfor en lov som forbød alle slike tilstelninger. Denne loven ble innført 21. februar, kun én dag før banketten skulle avholdes.
Som en reaksjon på denne loven ble det arrangert en demonstrasjon utenfor huset til statsminister François Guizot. Der ble 20 demonstranter skutt etter at noen avfyrte skudd mot vaktene. Likene av disse demonstrantene ble imidlertid lastet opp på kjerrer, satt fyr på og paradert rundt med i gatene i Paris hvor de liberale hadde barikert seg med våpen. Da brøt det ut enorme opptøyer i gatene som igjen førte til at Ludvig Filip abdiserte den 24. februar, og regjeringen til François Guizot trakk seg. Kongen døde imidlertid ikke før i 1850.
Som en følge av gjenopprettelsen av Bourbon-monarkiet i 1814, hadde folket fått en konsesjon av friheter, som i liten grad ble opprettholdt av det maktsøkende monarkiet. Selv om Frankrike hadde en relativt fri presse og jurydomstol, var det bare landeiere som kunne stemme (rundt 100 000 før 1830, og 200 000 etter julirevolusjonen), noe som skapte et stort skille mellom dem og de øvrige klassene.
Alexis de Tocqueville hadde observert, «Vi sover sammen på en vulkan ... En revolusjonær vind er i luften, stormen er i horisonten.» Uten mulighetene til å stemme, var middelklassen på nippet til å reise seg, lei av å høre statsminister Guizots uttalelser: «Bli rik, da kan du stemme». Korrupsjonen strakte seg fra statsministerens kontor til de små butikkeierne.
Økonomisk og internasjonal innflytelse Den franske middelklassen fulgte forandringene i Storbritannia med nysgjerrighet. Da britenes reformakt av 1832 utvidet stemmeretten til alle som betalte 10£ eller mer i måneden i skatt (før var det bare landeiere som kunne stemme), nølte ikke den franske pressen med å fortelle dette til det franske folk. Mens arbeiderklassen trolig hadde det litt bedre enn sine likemenn i England, førte arbeidsledigheten til at faglærte arbeidere i realiteten var likestilt med proletariatet.
Året 1846 førte med seg en økonomisk krise og dårlige avlinger, og året etter kom en økonomisk depresjon. Et dårlig tognett hindret hjelpetiltak, og de resulterende bondeopprørene ble slått blodig ned. «Farlige» skribenter økte i antall, som for eksempel Louis Blanc («Retten til å stemme») og «Pierre-Joseph Proudhon» («Eiendom er tyveri», «Gud er ond»); hemmelige samfunn, som Saint-Simonians, voks frem.
Februarrevolusjonen En bankett var planlagt i Paris' 12. arrondissement, på venstrebredden av Seinen, i Paris. Det ble imidlertid flyttet til høyrebredden, først til søndag, 20. februar 1848, deretter til tirsdagen etter. Dette ble gjort for at arbeiderklassen, som var utestengt, ikke skulle kunne se på.
Den planlagte saboteringen av festen ble avlyst. Lov og orden skulle rå, dog forberedte studentene seg for kamp med våpen. Ingenting skjedde den tirsdagen, men revolusjon var uunngåelig allikevel.
Februar samme året fratrådte statsminister Guizot sin stilling. Like etterpå abdiserte kong Ludvig Filip. Da nyheten om statsministerens avskjed kom ut, samlet en stor folkemengde seg utenfor Utenrikskontoret. En offiser beordret at folkemengden ikke kunne passere, men folk i front ble dyttet av folkemengden bak. Offiseren beordret sine menn til å sette på bajonettene, trolig for å unngå skyting. Men ulykkeligvis avfyrte en soldat sitt gevær, noe som førte til at resten av soldatene gjorde det samme. 52 mennesker ble drept.
Paris ble snart en barrikadert by. Busser ble gjort om til barrikader, og tusener av trær ble felt. Branner ble startet, og sinte byborgere begynte å samle seg ved kongens slott. Kong Ludvig Filip klarte å flykte til England.
Den andre republikk Etter revolusjonen ble det opprettet en uorganisert, provisorisk regjering, kalt Den andre republikk, som etter en måneds tid møtte motstand fra de konservative.
I løpet av året 1848 ble 479 nye aviser grunnlagt. Det var også en nedgang på 54 % i antall forretninger i Paris, da flesteparten av de velstående hadde flyktet. Nasjonale arbeidsgrupper under mottoet «Rett til arbeid» ble opprettet, men feilet i forsøket på å forhindre sosial uorden.
Regjeringen satte i gang tiltak for å få fart på økonomien, og på å gi velferdstjenester. Nye skatter ble utskrevet til bøndene, skatter som var ment å finansiere velferdstilbud til de arbeidsledige i byene. Skattene ble i stort omfang oversett, og den nye regjeringen i Frankrike mistet sin støtte fra bøndene. Hardarbeidende bønder ønsket ikke å betale for arbeidsledige i byene og for deres «rett til arbeid», som førte til at Paris ble overbefolket med langt flere arbeidssøkere enn det var jobber. Noen jobber ble tilbudt, som veibygging og planting av trær, men det var klart at regjeringens krav var langt mer påtrengende enn det de revolusjonære hadde forutsett.
De nasjonale arbeidsgruppene og «Retten til arbeid» ble senere forlatt. Noen opphissede arbeidere tok til våpen i de kjente «junidagene». Før hadde arbeiderne og en liten del av borgerskapet kjempet sammen, men nå begynte stemningen mellom gruppene å bli mer anspent.
Allmenn stemmerett ble gjennomført den 2. mars og gav Frankrike 9 millioner nye stemmeberettigede. Som i alle andre europeiske land, hadde kvinnene fortsatt ikke muligheten til å stemme.
Motrevolusjonen Koalisjonen ble til slutt oppløst, da «folkets revolusjon» begynte å gå i mot folket det prøvde å liberalisere. En bankett for folket ble planlagt i mai, men planleggerne ble arrestert. Folkeforsamlingen erklærte at de nasjonale arbeidsgruppene skulle oppløses, og rykter om et arbeideropprør («juniopprøret») førte til politiaksjoner, og at mer enn 1 400 mennesker ble drept. Mange overlevende ble sendt til den franske kolonien Algerie.
For den franske eliten var juniopprøret en bekreftelse på forestillingen om den truende arbeiderklassen. Karl Marx tolket hendelsene som tegn på en klassekamp. Mange av opprørerne var av den lavere borgerstand (småeiere som handelsmenn og butikkeiere osv), overlegen i antall i forhold til arbeiderne (de som arbeidet i gruvene, fabrikkene og i butikkene for andre folk, kvalifisert hovedsakelig på grunn av deres arbeidskraft fremfor deres ekspertise), to mot en. Arbeiderne var altså representert motsatt proporsjonalt i forhold til deres andel i samfunnet.
Slutten på revolusjonen i Frankrike Politikken fortsatte å helle mot høyre, og det så ut som revolusjonsæraen var over i Frankrike. Louis Napoleons familienavn, Napoleon, vant støtte, og etter å ha vunnet valgene overlegent gikk han tilbake til den gamle orden og jaget bort republikanerne .
Et fransk kupp i 1851 ble slått tilbake. Motstandsgrupper dukket stadig opp, men ble raskt slått ned, og den andre republikk var over. Louis Napoleon tok tittelen Keiser Napoleon III, og det andre keiserriket begynte.
Revolusjonene i Tyskland
Innledninger