Helleristningene på Hell er et felt med helleristninger fra steinalderen på sørvestsiden av Steinmohaugen på Hell i Stjørdal i Trøndelag. Ristningene ble oppdaget i 1895 og først beskrevet av Knut Henrik Lossius fra Trondheim i 1898.

Figurene forestiller reinsdyr og tilhører veideristningene. Det spesielle med feltet er at figurene er skåret inn i den bløte bergarten – ikke hugget inn som vanlig. Bergkunstforskeren Heidrun Stebergløkken daterer feltet til 3800 f.Kr.,Heidrun Stebergløkken. Bergkunstens gestalter, typer og stiler : en metodisk og empirisk tilnærming til veidekunstens konstruksjonsmåter i et midtnorsk perspektiv. Doktoravhandling NTNU, 2016. (pdf) mens andre mener at feltet kan være eldre.

Stedet og funnet miniatyr|Øverst på bergveggen finnes to store reinsdyr-figurer. Ristningsfeltet ligger på den sørvestre siden av Steinmohaugen, med utsikt mot fjorden. Steinmohaugen er en 63 meter høy bergknaus som stikker opp ved foten av Gjevingåsen. I skaret mellom Gjevingåsen og Steinmohaugen er det i nyere tid etablert et boligfelt. Skaret går opp til 40 meter over havet, slik at det må ha vært et sund her på den tida da ristningene ble skåret inn i berget.Sognnes Det levende berget,1999; side 24, 82 Da ville ristningene på Steinmo-holmen ha stått som en synlig og tydelig markering for den som kom sjøveien sørfra. Helleristningene på Tønsåsen (Lånke I-V) ligger på samme måte i terrenget, med samme forhold mellom en liten ås og tidligere strandlinje.Sognnes Helleristninger i Stjørdal,1999; side 7-11, 40

Feltet består av to deler. Den øverste delen består av to store dyrefigurer og noen ornamenter, gjort kjent for allmennheten i 1895. Kjell Brevik: Helleristningene på Hell; «Fortelling», Digitalt museum Den ble første gang beskrevet av læreren Knut Henrik Lossius fra Trondheim i 1898. Lossius var medlem av Vitenskapsselskapet i Trondheim. I 1907 ble feltet undersøkt av den svenske arkeologen Gustaf Hallström, som påviste de to øverste dyrefigurene på den nederste delen av feltet.Hallström 1908 Resten av nederste del ble oppdaget i 1930 og første gang beskrevet av arkeologen Theodor Petersen fra Vitenskapsmuseet i 1931.Petersen 1931

Ristningsflaten er en bortimot loddrett bergvegg i fylittskifer. Den øverste delen av feltet er helt loddrett, mens den nederst halvdelen er litt slakere.Sognnes 1983 Det er en brytning i bergflatens vinkel på den nederste delen. Ristningsflaten er lagt på tvers av lagdelingen i den løse skiferen, og den ristningsflaten som er kjent, er etter alt å dømme det eneste stedet på berget som det er mulig å riste bilde på.Gjessing 1936 Professor Gutorm Gjessing trodde også at ristningsflaten kan ha vært større tidligere, men at deler av den har forvitret og erodert.

Det er vanlig å omtale feltet som bestående av to deler, de øvre og de nedre figurene. Theodor Petersen skrev imidlertid i 1931 at «ristningene på Hell faller således i tre avdelinger: Den øvre ristningsflate med de to store rener og de geometriske tegninger, dernest de to mindre rener på den lave, loddrette avsats og endelig renene på den fremskytende hylle nedenunder.»

Beskrivelse av figurene Den øverste delen av feltet består av to store dyr og et felt med et bånd av geometriske mønster. Dyrefigurene kan artsbestemmes som rein, både ut fra gevirformen og fra det tydelig markerte ragget under halsen.Lossius 1898 Dyrefiguren til venstre er 183 cm lang og 83 cm høy over forbeinet. Dyrefiguren til høyre er 166 cm lang og 105 cm høy.

Mønsteret til høyre for dyrene består av seks rombeformede figurer fylt med parallelle linjer. Feltet er avskallet i kanten av dette mønsterfeltet, så det kan ikke utelukkes at mønsterfeltet opprinnelig har vært større.

To meter nedenfor de største dyrene er det en annen gruppe figurer. Her finnes ni dyrefigurer som er mindre enn de to øverste figurene, på det meste 70 cm lange. Disse figurene er også enklere og mer skjematisk utført enn de store dyrefigurene. De minste figurene er bare 17 og 22 cm lange.

Alle dyrene er tegnet i kontur, og de ulike delene av kroppsflaten er delt inn med rette linjer.Gro Mandt og Trond Lødøen. Bergkunst : helleristningar i Noreg. Samlaget, 2005. ISBN 9788252162271. Side 101-102 De innvendige linjene i kroppsflaten har blitt forsøkt forklart som at beinkonturene er ført helt opp gjennom kroppen.

De aller fleste helleristninger i Norge er hogd eller banket inn i berget. Helleristningene her på Hell er et unntak; de er skåret inn i berget med en skarp kniv. Berget her er så mykt at arbeidet kan være gjort med en flintkniv. Linjene har derved fått et helt triangulært tverrsnitt og er skarpe i bunnen. Denne teknikken kan også være forklaringen på at linjene er stivere og at dyrekroppene oppleves som mindre naturalistiske enn ved andre ristninger fra den samme perioden. Feltet ble lenge ansett som den eneste helleristningen i Norge som er skåret, men denne teknikken er også funnet på andre felt i Trøndelag, og i Jämtland. alt=Helleristningsfiguren minner vagt om et dyr med det som kan være hode, kropp og bein. Strekene stikker litt ut til alle kanter og sees mest som dyr på grunn av konteksten her, hvor de nærliggende figurene er mer tydelige utformet som hjortedyr.|miniatyr|Figur fra nedre del av feltet. Denne er vanskeligere å tolke og er ikke like nøyaktig utformet som de to store figurene fra øverste felt.

Overblikk og tolkninger Professor i arkeologi Kalle Sognnes har pekt på at landskapet ved haugen ikke virker som en god fangstplass eller som utgangspunkt for faktisk jakt. Han har i stedet antydet at stedet kunne brukes som sjamanens tilfluktssted eller som arena for overgangsriter.Kalle Sognner. «Fortidens religioner». I: Trøndelags historie. Bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350. Redigert av Ida Bull. Tapir forlag, 2005. ISBN 978-82-519-2001-8. Side 173

Sognnes og andre har også pekt på at bergkunsten må ha vært synlig på god avstand for den som kommer i båt langs den daværende strandlinja, og at bergkunsten kan ha vært en synlig og tydelig markering for tilreisende og forbipasserende.Sigmund Kinn Alsaker. «Steinalderen». I: Trøndelags historie. Bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350. Redigert av Ida Bull. Tapir forlag, 2005. ISBN 978-82-519-2001-8. Side 55 Slike markeringer kan ha vært en metode å manifestere en stammes eller gruppes tilstedeværelse. Noen helleristningsforskere antyder at de avbildede dyrene kan ha vært totemdyr for en stamme/gruppe.

Det rombeformede «båndet» eller mønsteret er ikke sikkert forklart. Sognnes foreslår at «hallusinasjonene til sjamaner i transe kan være opprinnelsen til de mange geometriske mønstrene blant helleristningene.» Gjessing har på sin side sammenlignet med symbolske bildeframstillinger i sin tids «etnografiske, primitive kunst» og mener at de geometriske mønstrene kan være stiliserte, symbolske framstillinger av dyr eller situasjoner.Gjessing 1936, side 147

Området i dag Helleristningene på Hell er tilrettelagt med skilting. Terrenget ved Steinmohaugen gjør at eneste adkomst er gjennom boligfeltet rett sør for haugen.

Feltet inngår i Trøndelag fylkeskommunes formidlingsprosjekt Bergkunstreisen.Helle Vangen Stuedal. «Bergkunstreisen i Trøndelag»; Spor; 2020, nr 2 Motiv fra bergkunsten her ble brukt på det første kjentmannsmerket for Stjørdalregionen i 2004.Kjentmannsmerket; Spennende kulturhistorisk skattejakt i Stjørdalsregionen; kjentmann.no Feltet har vært utsatt for hærverk.Kalle Sognnes (2010). «Bilder på berget». I: Se Trøndelag! : kunst og visuell kultur i midten av Norge. BInd 1: Kunsten før kunsten. Tapir akademisk forlag. Side 73-108. ISBN 978-82-519-2617-1

Referanser

Litteratur miniatyr|De geometriske figurene oppe til høyre er ikke sikkert tolket.

Gustaf Hallström (1907). «Hällristningarna kring Trondhjemsfjorden». I: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1907. (pdf) Gustaf Hallström (1907). «Hällristningar i norra Skandinavien» I: Ymer. (Ymer 1907; skannede boksider hos runeberg.org) Gustaf Hallström (1908). «Nordskandinaviska hällristningar. 2: De norska ristningarna». I: Fornvännen. (pdf) Gustaf Hallström (1909). «Nordskandinaviska hällristningar. 2: De norska ristningarna; del 2». I: Fornvännen. (pdf)

Gustaf Hallström (1938). Monumental art of northern Europe from the stone age. I. The Norwegian localities. Stockholm: Thule förlag

Eksterne lenker

Kjell Brevik: Helleristningene på Hell; «Fortelling», Digitalt museum Billeder fra Stjørdal; heimskringla.no Hell; bilder og engelsk/finsk tekst, ismoluukkonen.net

Hell Kategori:Kulturminner i Stjørdal