Otmar Freiherr von Verschuer (født 16. juli 1896 i Richelsdorfer Hütte i Hessen-Nassau i Tyskland, død 8. august 1969 i Münster) var en tysk friherre, lege, humangenetiker og tvillingforsker. Han var en ledende rasehygieniker i Det tredje rike. Han var direktør for Kaiser Wilhelm-instituttet for antropologi, humangenetikk og eugenikk (Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik) i Berlin-Dahlem samt for Instituttet for genetisk biologi og rasehygiene (Institut für Erbbiologie und Rassenhygiene) i Frankfurt am Main. Josef Mengele var en av von Verschuers doktorander.

Liv og virke Første verdenskrig Under første verdenskrig tjenestegjorde han som fanejunker i et infanteriregiment og kjempet på såvel vest- som østfronten. Han ble såret ved tre anledninger og dekorert med Jernkorset av andre og første klasse samt Zähringer Löwenorden og Såretmerket i sølv. Han avsluttet krigen som Oberleutnant.

Weimarrepublikken thumb|Minnesmerke over drapsofrene i Mechterstädt. I 1919 innledet Verschuer medisinstudier ved Philipps-Universität Marburg. Han sluttet seg til Studentenkorps Marburg (StuKoMa), et frikorps ledet av forfatteren Bogislav von Selchow (1877-1943). Som dennes adjutant ledet han en bataljon under Kappkuppet i mars 1920. I landsbyen Mechterstädt i Thüringen pågrep de den 25. mars femten personer som var mistenkt for å være kommunister. De ble skutt under et påstått fluktforsøk. Denne hendelse ble kalt «mordene i Mechterstädt». Mordene vakte hat og uro i befolkningen, og flere studenter ble arrestert og stilt for militærdomstol.

Drapsmennene ble stilt for retten i to runder. Begge rettergangene vakte stor oppsikt, siden de siktede ble frifunnet, og dette ble tolket som klassejustis. Von Selchow gikk god for studentene, og universitetet i Marburg gjorde det samme og rehabiliterte studentene sine helt.«Bogislav von Selchow», deutsche-digitale-bibliothek.de]</ref>

For Verschuer var innblandingen i Kappkuppet og dets etterspill årsak til at han måtte forlate Marburg. Sammen med vennen Karl Diehl (1896-1969) - i 1936 utga de sammen en redegjørelse for arvelighet ved tuberkulose og forekomst hos tvillingesøsken;<ref>[https://books.google.no/books/about/Zwillingstuberkulose.html?id=KA3_dS-vcW4C&redir_esc=y Diehl og Verschuer: Zwillingstuberkulose - søkte han seg til Hamburgs universitet og deretter til Münchens universitet, der han avsluttet sine studier og meldte seg inn i Verein Deutscher Studenten («forening av tyske studenter»). I 1922 virket han ved Freiburgs universitet, der han ble kjent med sin senere mentor Eugen Fischer. Påfølgende år ble han utnevnt til doktor i medisin ved Münchens universitet.

Samme år kom Verschuer til Tübingens universitet som assistent til Wilhelm Weitz, som introduserte ham i genetisk-biologisk tvillingforskning. Verschuer habiliterte seg ved dette lærested i 1927 med skriftet Die vererbungsbiologische Zwillingsforschung («den arvebiologiske tvillingforskningen») og arbeidet deretter som privatdosent. I oktober 1927 kom Verschuer til Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik (KWI-A) i Berlin-Dahlem, der han ble avdelingssjef for humangenetikk. Sammen med Fischer og Hermann Muckermann holdt han mer enn 200 foredrag om rasehygiene. I 1928 publiserte han artikkelen Sozialpolitik und Rassenhygiene, som utredet forholdet mellom sosialpolitikk og rasehygiene, bygd på den østerrikske filosofen og sosiologen Othmar Spanns (1878-1950) idéer.

Det tredje rike Verschuer ble i 1933 ekstraordinær professor i antropologi, humangenetikk og eugenikk ved Berlins universitet. I juni samme år ble Gesellschaft für Rassenhygiene statliggjort, og han måtte likesom de andre styremedlemmer fratre. Innenriksminister Wilhelm Frick utnevnte den sveitsiske psykiateren Ernst Rüdin (1874-1952), kjent for sin kommentar til Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses («lov om forhindring av arvelig skadet avkom»).«Ernst Rüdin», til kommisjonær for selskapet. I 1933 hadde han sammen med Fischer og Fritz Lenz dannet en ekspertkomité med oppdrag å formulere en steriliseringslov. Den 14. juli 1933 godkjente Adolf Hitler loven.

I 1935 ble Verschuer direktør for forskningsinstituttet Universitäts-Institut für Erbbiologie und Rassenhygiene Frankfurt am Main ved Frankfurts universitet. I tidsskriftet Der Erbarzt skrev Verschuer 1935 blant annet: Det tyske folks fører er den første statsmann som har gjort genetisk biologi og rasehygiene til ledende prinsipp for et lands styre. Der Führer des Deutschen Reiches ist der erste Staatsmann, der die Erkenntnisse der Erbbiologie und Rassenhygiene zu einem leitenden Prinzip der Staatsführung gemacht hat.

Året derpå ble Verschuer professor ved Frankfurts universitet. Fra 1936 til 1938 var SA-mannen Gerhart Stein (1910-71) en av Verschuers doktorander. Stein disputerte på en avhandling om sigøynere, som han studerte i Zwangslager für Zigeuner («tvangsarbeidersleir for sigøynere») i Berlin-Marzahn. Josef Mengele, som hadde vært Verschuers doktorand siden januar 1937, ble i 1939 forfremmet etter å ha lagt frem avhandlingen Sippenuntersuchungen bei Lippen-Kiefer-Gaumenspalte; han forsøkte i dette verk med statistikk å belegge arveligheten av leppe-kjeve-ganespalte.

Verschuer ble i 1940 medlem av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP). To år senere etterfulgte han Eugen Fischer som leder av Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik, og var sakkyndig ved forskningsavdelingen for jødespørsmål ved Amt Rosenberg. I mars 1941 var han gjest ved innvielsen av Alfred Rosenbergs Institut zur Erforschung der Judenfrage («institutt for forskning om jødespørsmålet») i Frankfurt am Main. To år senere ble han æresprofessor ved Berlins universitet, der han ble medlem av det vitenskapelige råd stiftet av generalkommissaren for helse- og sykehusvesenet, Hitlers livlege Karl Brandt.

Med finansiering fra Deutsche Forschungsgemeinschaft («tysk forskningsselskap») fortsatte Verschuer den humangenetiske forskning han hadde innledet i Frankfurt. Her fikk han støtte fra Karl Brandt og rikshelselederen Leonardo Conti. Hans medarbeidere i Berlin fikk mulighet til å drive medisinsk og genetisk forskning i konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren Auschwitz. Forskningen omfattet blant annet hvordan blod reagerer på forskjellige infeksjonssykdommer. I Auschwitz infiserte Mengele internerte med patogener og sendte prøvene til Verschuer i Berlin. En annen av Verschuers medarbeidere var Karin Magnussen (1908-97), «Karin Magnussen», the Esther M. Zimmer Lederberg trust]</ref> som i sine studier av heterokromi fikk overta øyne som dr. Mengele fikk fjernet fra myrdede internerte i Auschwitz.

I februar 1945 ble Kaiser-Wilhelm-Institut flyttet til Solz i Hessen, og Verschuer tok med seg instituttets bibliotek dit.Reinhard Frost: «Otmar von Verschuer», Frankfurter Biographie 2 (1996)

Etterkrigstiden I 1946 ble Verschuer dømt av en denazifiseringsdomstol til 600 reichsmark i bøter som medløper. I et endelig utsagn den 10. mai 1946 angav Verschuer at hans assistent Josef Mengele mot sin vilje var blitt kommandert til Auschwitz. Mengele hadde ved gjentatte anledninger forgjeves forsøkt å bli forflyttet fra leirtjenesten til fronten. Verschuer bedyret at Mengele hadde forsøkt å være en lege og hjelper for sine pasienter.

Leo Alexander, hovedvitne i Legeprosessen, forsøkte å få gjennomført en ny legeprosess med Otmar Freiherr von Verschuer som tiltalt.

Verschuer var i 1949 medgrunnlegger av Akademie der Wissenschaften und der Literatur Mainz. I 1951 ble han utnevnt til professor ved universitetet i Münster, der han bygde opp instituttet for menneskelig genetikk. I 1957 var han blant de ledende i den tyske delegasjonen til den første internasjonale kongress for menneskelig genetikk i København.Reinhard Frost: «Otmar von Verschuer», Frankfurter Biographie 2 (1996) Instituttet flyttet senere fra Hessen til Frankfurt am Main. Verschuer var fra 1952 formann i Tysk selskap for antropologi. I 1958 kunne han fortsatt uhindret hevde sine rasebiologiske ideer i Untersuchung zum Vagantenproblem («Undersøkelse av vagabondproblemet»). I 1961 var han medstifter av The Mankind Quarterly,<ref>[https://mankindquarterly.org/ Mankind Quarterly utgitt av International Association for the Advancement of Ethnology and Eugenics i Edinburgh.Keiser Wilhelm-instituttet for antropologi, karrierer etter 1945

Verschuer døde 1969 av senskader som følge av en bilulykke året i forveien.

Skrifter i utvalg Verschuer forfattet 290 publikasjonerMarion Weber, Karin Weisemann: Wissenschaft und Verantwortung, dargestellt am Beispiel der Humangenetiker P. J. Waardenburg und O. Frhr. von Verschuer. In: Medizinhistorisches Journal. Bd. 24, H. 1/2, 1989, S. 163–172, hier S. 168. og utgav fagvitenskapelige tidsskrifter.Marion Weber, Karin Weisemann: Wissenschaft und Verantwortung, dargestellt am Beispiel der Humangenetiker P. J. Waardenburg und O. Frhr. von Verschuer. In: Medizinhistorisches Journal. Bd. 24, H. 1/2 (1989), S. 163–172, hier S. 168.Auswahl: mit Karl Diehl: Zwillingstuberkulose, Zwillingsforschung und erbliche Tuberkulosedisposition. Jena 1933. Der Erbarzt Zeitschrift. Hrsg. im Auftrag von Deutscher Ärztevereinsbund und Verband der Ärzte Deutschlands Nr. 1, 1934 bis Nr. 12, 1944. Als Beilage zu Deutsches Ärzteblatt in den Ausg. 1/1934 – 6/1939 Sonderdruck aus Der Erbarzt. Johannes Seidl, Zur Erbbiologie und Klinik der tuberösen Sklerose. Thieme, Leipzig 1940 Erbbiologische Erkenntnisse zur Begründung der deutschen Bevölkerungs- und Rassenpolitik. In: Eugen Gerstenmaier (Hrsg.): Kirche, Volk und Staat. Stimmen aus der Deutschen Evangelischen Kirche zur Oxforder Weltkirchenkonferenz. Furche-Verlag, Berlin 1937, S. 63–75. Eugen Fischer. Der Altmeister der Anthropologie, der Pionier der Humangenetik, der Begründer der Anthropobiologie. In: Hans Schwerte, Wilhelm Spengler (Hrsg.): Forscher und Wissenschaftler im heutigen Europa. Erforscher des Lebens: Mediziner, Biologen, Anthropologen. (= Gestalter unserer Zeit. Band 4). Stalling, Oldenburg 1955, S. 317–324. Erbpathologie. Ein Lehrbuch für Ärzte und Medizinstudierende. 2. neub. Aufl. Reihe: Medizinische Praxis, 18. Theodor Steinkopff, Dresden 1937 (zuerst 1934). Darin Kapitel 1: Der Erbarzt im völkischen Staat.Referanser

Litteratur Udo Benzenhöfer (Hrsg.): Mengele, Hirt, Holfelder, Berner, von Verschuer, Kranz: Frankfurter Universitätsmediziner der NS-Zeit. Verlag Klemm & Oelschlägel, Münster 2010, ISBN 978-3-932577-97-0. Peter Degen: Racial Hygienist Otmar von Verschuer, the Confessing Church, and comparative reflections on postwar rehabilitation. In: Jing Bao Nie u. a.: Japan’s Wartime Medical Atrocities. Routledge&Kegan, London 2010. S. 155–165. Hans-Peter Kröner: Von der Rassenhygiene zur Humangenetik. Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik nach dem Kriege. (Reihe Medizin in Geschichte und Kultur, 20). Gustav Fischer, Stuttgart 1998, ISBN 3-437-21228-1. Hans-Peter Kröner: Verschuer, Otmar Freiherr von. In: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (Hrsg.): Enzyklopädie Medizingeschichte. De Gruyter, Berlin/ New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, S. 1440. Dietmar Schulze: Untersuchungen zum Frankfurter Teilnachlaß des Rassenhygienikers Prof. Dr. Otmar Freiherr von Verschuer. Klemm 2008, ISBN 978-3-932577-92-5. Gerhard Koch: Humangenetik und Neuro-Psychiatrie in meiner Zeit (1932–1978). Jahre der Entscheidung. Verlag Palm & Enke, Erlangen 1993, ISBN 3-7896-0223-X. (Schüler und Mitarbeiter von V.) Benno Müller-Hill. Tödliche >Wissenschaft.Die Aussonderung von Juden, Zigeunern und Geisteskranken. 1933–1945. Rowohlt Verlag, Reinbek bei Hamburg 1984.