alt=Ragnar Frisch regnes som grunnlegger av Osloskolen i samfunnsøkonomi.|miniatyr|Ragnar Frisch regnes som grunnlegger av Osloskolen i samfunnsøkonomi, samt som en sentral skikkelse i utviklingen av nyklassisk makroøkonomi. Frisch ble senere tildelt Sveriges Riksbanks minnepris i økonomi (Nobelprisen i økonomi) for sine arbeider i 1969. Osloskolen var en samfunnsøkonomisk fagtradisjon, først frittstående, deretter utviklet som del av nykeynesianismen, som var dominerende på Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo og nært knyttet til praktisk økonomisk styring av Norge i etterkrigstiden. Skolens tenkning bar preg av planmessig og aktiv konjunkturstyring, korporative lønnsforhandlinger, samt ønsket om å sikre høy sysselsetting og totaletterspørsel gjennom aktiv finanspolitikk. Osloskolens teoretiske modellering bar påvirket av Universitetet i Oslos omfattende og tidlige fokus på økonometrisk og matematisk metodelære.

Representanter for fagtradisjonen er var Ragnar Frisch, Ole Colbjørnsen, Trygve Haavelmo, Leif Johansen, og som arvtakere Petter Jakob Bjerve og Odd Aukrust. På det politiske/administrative området var Trygve Bratteli, Erik Brofoss og Eivind Erichsen sentrale personer og samarbeidet var særlig nært med Arbeiderpartiet.

Faglig særpreg Frisch og hans følgere hadde større ambisjoner om å styre økonomien planmessig enn Keynes som primært ville stabilisere markedsøkonomien og hadde innflytelse fra tidlig 1930-tall. Haavelmo og flere innenfor Osloskolen anerkjente fra 1950-tallet at konkurranse og desentraliserte beslutning som viktig ingrediens i effektiv økonomi.

Arbeider av Frisch, Haavelmo og Johansen innenfor matematisk statistikk samt økonometri og makroøkonomi la mye av grunnlaget for moderniseringen av makroøkonomifaget, og dets bevegelse mot dagens dynamiske likevektsmodeller. Den tidlige Osloskolen hadde klare preg av intervensjonisme. Det innebar blant annet at prisreguleringer, politisk styring av rente og kredittrasjonering ble ansett som legitime politiske midler for makroøkonomisk styring. Senere har skolen fått et mer moderat preg, og vektlagt mer tradisjonell etterpørselssidepolitikk, som lønnsforhandlinger, aktiv finanspolitikk, og rentestyring, og som sådan utviklet seg som del av den nykeynesianistiske bevegelsen som oppsto i 1970- og 1980-årene.

Osloskolen har gjennomgående stått for en mer progressiv styringstanke der regulering av tilbudssiden samt stimulering av etterspørselssiden er sett på som kjernen i økonomisk konjunkturstyring, mens samfunnsøkonomifaget ellers, spesielt i USA og Storbritannia, vendte seg mot makromodeller som vektlegger deregulering av tilbudssiden, og anser aktiv finanspolitikk som mindre virkningsfullt. På denne måten vokste Osloskolen frem i opposisjon til spesielt Chicagoskolen, som har hatt stor innflytelse i USA. I Sverige var tilsvarende fagtradisjon representert ved blant andre Bertil Ohlin og Gunnar Myrdal.

Osloskolens arbeider har lagt grunnlag for utviklingen av flere av de sentrale makroøkonomiske modellene som i dag brukes i Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet, spesielt MODAG, KVARTS og MSG. Osloskolen har fått politisk innflytelse gjennom det såkalte «jerntriangelet», forbindelsene mellom Økonomisk institutt, Statistisk sentralbyrå (SSB) og Finansdepartementet i form av karrierer (med veksling mellom politikk, forvaltning og forskning) og SSB og universitetsøkonomene som faglige premissleverandører. Norges Bank blir i noen tilfeller regnet med i jerntriangelet.

Historie Osloskolen vokste frem i 1930-årene gjennom arbeidene til Ragnar Frisch, samt hans etterfølgere Trygve Haavelmo og Leif Johansen, på det nyopprettede Økonomiske institutt ved Universitet i Oslo. Frisch og hans elever var pionérer innenfor matematisk statistikk samt økonometri og makroøkonomi, og bidro i stor grad til at makroøkonomifaget beveget seg mot bruk av dynamiske likevektsmodeller, som i dag står i det nyklassiske makroøkonomifagets sentrum.

Samtidig som Frisch og Haavelmo gjorde sine sentrale arbeider, fikk Chicagoskolen, en gren av nyklassisk teori preget av frimarkedstenkning og opposisjon mot aktiv penge- og finanspolitikk, mer innflytelse i økonomifaglige miljøer i USA. I opposisjon mot denne tenkningen gjorde Frisch, Haavelmo og Johansen mye arbeid i å modernisere og formalisere planleggingsorientert økonomisk teori ved bruk av økonometrisk og matematisk metode.

Som ledere av det sentrale samfunnsøkonomiske fagmiljøet i Norge––Frisch og Haavelmo fikk senere hver sin Nobelpris––ble deres tenkning svært innflytelsesrik. Tilnærmingen har siden blitt videreutviklet som en dominerende tradisjon i forskningsmiljøet ved Universitetet i Oslo. Osloskolen har, ettersom etterkrigstidens reguleringspolitikk ble avskaffet, moderert de tydelige intervensjonistiske argumentene. Gjennom 1970- og 1980-årene utviklet den seg nærmere i retning nykeynesianismen, men med klare nasjonale preg. Det siste omfattet blant annet korporative lønnsforhandlinger, forhandlingsbaserte priser i jordbruket, bruk av oljepenger i finanspolitikken, samt lavere grad av insentivstyring av husholdninger.

Osloskolens arbeider har hatt stor innflytelse i norsk økonomisk politikk, og gitt grunnlag for utviklingen av de sentrale makroøkonomiske modellene som i dag brukes i Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet, spesielt MODAG, KVARTS og MSG. Gjennom samarbeid og kontakt mellom det økonomifaglige miljøet er Osloskolens teori utviklet i samarbeidet mellom Økonomisk institutt og de politiske fagdepartementene, i dagligtalen kalt «jerntriangelet».

Referanser

Kategori:Samfunnsøkonomi Kategori:Økonomisk teori