thumb|På skatteoppkreverens kontor. Anonymt etter de Marinus Van Reymerswaele (1575–1600). Kunstmuseet i Nancy. Skatt (av norrønt skattr) er ytelser fra private til det offentlige uten konkrete vederlag. Mangelen på konkrete vederlag skiller skatter fra betalinger for offentlige tjenester (gebyr). Skatters hovedformål er å finansiere offentlig forbruk og investeringer, og overføringer til den private sektor.
Skatter deles ofte inn i direkte og indirekte skatter. Direkte skatter har til hensikt å ramme den som formelt er ilagt skatten. Typiske direkte skatter er inntektsskatt og formuesskatt. Ved indirekte skatter skal den som formelt er ilagt skatten, kunne velte skattebyrden over på kjøperen gjennom et påslag i prisen. Typiske indirekte skatter er merverdiavgift og særavgifter.
De fleste skatter motiverer produsenter og konsumenter til å velge en annen sammensetning av produksjon og konsum enn de ville ha gjort uten skatter, dvs. at de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor før skatt, endrer seg når skatten innføres. Slike skatter kalles vridende skatter og kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at ressursbruken blir mindre effektiv. Nøytrale skatter påvirker ikke de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor, og effektiviteten i ressursbruken vil derfor ikke påvirkes av at skatten innføres. Effektivitetsfremmende skatter bidrar til en mer effektiv ressursbruk ved at de korrigerer for eksterne virkninger.
Formål Skatter blir gjerne tillagt følgende tre hovedoppgaver:NOU 2003: 9 Skatteutvalget, avsnitt 5.3.1 skaffe det offentlige inntekter til å finansiere offentlig virksomhet og overføringer til privat sektor, påvirke inntektsfordelingen mellom personer, slik at forskjellene i disponibel inntekt reduseres, og korrigere for markedssvikt (herunder eksterne effekter som miljøskadelige utslipp).
Skatter har vært brukt og brukes fortsatt i forsøk på å oppnå mange andre mål, både brede og generelle mål og svært detaljerte og situasjonsbestemte mål. Skatteregler er bl.a. blitt innført for å oppnå næringspolitiske mål oppnå distriktspolitiske mål styre de økonomiske konjunkturene redusere miljø- eller helseskadelig atferd, og øke verdien av pensjoner og enkelte andre offentlige ytelser.
Inndeling av skatter Skatter kan inndeles på flere måter. Et vanlig skille går mellom direkte og indirekte skatter. Direkte skatter har til hensikt å ramme den som formelt er ilagt skatten. En typisk direkte skatt er inntektsskatten. Ved indirekte skatter er hensikten at den som formelt er ilagt skatten, skal kunne velte skattebyrden over på andre. En typisk indirekte skatt er merverdiavgiften, hvor selgeren velter skattebyrden over på kjøperen gjennom et påslag i prisen.
Skatter kan også deles inn etter hvordan de påvirker fordelingen av inntekt og formue. Progressive skatter er skatter hvor skattebyrden er relativt størst for dem med høy inntekt og formue. Progressive skatter bidrar dermed til at fordelingen av inntekt og formue er likere etter skatt enn før skatt. Proporsjonale skatter er skatter hvor den relative skattebyrden er lik og uavhengig inntekt og formue. Proporsjonale skatter påvirker dermed ikke fordelingen av inntekt og formue. Regressive skatter er skatter hvor skattebyrden er relativt størst for dem med lav inntekt og formue. Regressive skatter bidrar dermed til at fordelingen av inntekt og formue er mer ulik etter skatt enn før skatt.
En tredje inndeling av skatter går mellom personskatter og objektskatter. Ved personskatter er det egenskaper ved skattesubjektet som er avgjørende for skattens størrelse. Inntektsskatt er et eksempel på en personskatt. Ved objektskatter er det egenskaper ved skatteobjektet som er avgjørende for skattens størrelse. Eiendomsskatt som fastsettes ut fra egenskaper ved eiendommen, er et eksempel på en objektskatt.
En fjerde inndeling er basert på hva som er skattegrunnlaget for skattene. Det skilles gjerne mellom inntektsskatter (arbeidsinntekt, kapitalinntekt og virksomhetsinntekt for hhv. personer og selskaper), trygde- og pensjonspremier, skatter på eiendom (fast eiendom, netto formue, arv, etc.) og skatt på varer og tjenester (merverdiavgift, særavgifter og toll).
En femte inndeling er basert på hvem som er kreditor for skattene. I Norge er både staten, fylkeskommunene og kommunene kreditorer for skatter.
Prinsipper for skatter Filosofen og økonomen Adam Smith stilte i Wealth of Nations opp fire grunnsetninger for et rasjonelt skattesystem.Smith, Adam (1776): An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations, Book V, Chapter II De fire grunnsetningene er:
Skatten bør legges på inntekt etter evne. Skatten må være fast bestemt og fri for vilkårlighet. Skatten bør innkreves på den tid og på den måte som antas å være den mest bekvemme for skattyteren. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved å kreve inn skatten bør minimeres.
De tre første grunnsetningene kan oppsummeres i begrepet rettferdighet.
Prinsippet om rettferdighet kan konkretiseres på flere måter.Zimmer, Frederik (2009): Lærebok i skatterett. 6. utg. Oslo: Universitetsforlaget, side 30-34 (ISBN 9788215015897) Et skille går mellom horisontal og vertikal rettferdighet. Med horisontal rettferdighet menes at skattytere med like stor inntekt bør ha samme skattebyrde, uavhengig av hvordan inntekten er sammensatt. Av dette prinsippet følger det at like store arbeidsinntekter, kapitalinntekter og virksomhetsinntekter bør skattlegges likt. Med vertikal rettferdighet menes at personer med høy inntekt bør betale mer i skatt enn personer med lav inntekt. Den nærmere utformingen av prinsippet om vertikal rettferdighet er imidlertid omstridt, og en nærmere presisering er nødvendig.
Det er gjerne fire prinsipper/hensyn som trekkes fram når begrepet vertikal rettferdighet skal presiseres: Minsteofferprinsippet: Skattebyrden bør fordeles slik at den totalt sett blir minst mulig. Dersom en antar at grensenytten av inntekt er avtagende, følger det at de med høy inntekt bør bære en relativt større andel av skattebyrden enn de med lav inntekt. Nytteprinsippet: Skattebyrden bør fordeles etter den nytte skatteyterne har av den offentlige virksomheten. Skatteevneprinsippet: Skattebyrden skal fordeles ut fra skattesubjektenes evne til å bære den. Dette trekker i retning av at nettoinntekt er et bedre skattegrunnlag enn bruttoinntekt. Fordelingshensyn: Skatten bør innebære en omfordeling fra dem som har høy inntekt og formue til dem som har lav inntekt og formue.
Økonomiske virkninger Partiell modell for ett gode thumb|300px|Effekten av skatt på en vare De økonomiske virkningene av en skatt kan illustreres i en enkel grafisk modell.
Konsumentenes samlede etterspørsel etter en vare vil normalt falle når prisen på varen øker. Dette skyldes at det ved høye priser kun er de konsumentene med høyest betalingsvillighet som vil etterspørre varen, mens ved synkende pris vil konsumenter med stadig lavere betalingsvillighet ønske å kjøpe varen. Den samlede etterspørselen etter en vare kan derfor illustreres som en fallende etterspørselskurve i et pris-kvantum-diagram.
Produsentenes samlede tilbud av en vare vil normalt øke når prisen på varen øker. Dette skyldes at det ved lave priser kun er de produsentene med lavest produksjonskostnader som vil tilby varen, mens ved økende pris vil produsenter med stadig høyere produksjonskostnader finne det lønnsomt å tilby varen. Det samlede tilbudet etter en vare kan derfor illustreres som en stigende tilbudskurve i et pris-kvantum-diagram.
Markedet vil klarere der konsumentenes marginale betalingsvillighet er lik produsentenes marginale produksjonskostnader, dvs. der etterspørselskurven og tilbudskurven krysser hverandre. Markedslikevekten vil dermed gi kvantumet K0 og prisen P0.
Anta at det innføres en skatt, T, på denne varen. Skatten fører til at prisen konsumenten må betale for varen, øker fra P0 til Pk og at prisen produsenten får for varen, synker fra P0 til Pp. Skatten blir dermed en kile mellom konsumentenes betalingsvillighet og produsentens produksjonskostnader, slik at Pp + T = Pk. Når prisen konsumentene må betale, øker, vil etterspørselen etter varen synke. Tilsvarende, når prisen produsentene får for varen, synker, vil tilbudet av varen synke. Skatten vil dermed føre til at omsatt kvantum synker fra K0 til Kt.
Skatten vil dermed føre til at en del transaksjoner som er samfunnsøkonomisk lønnsomme (konsumentenes betalingsvillighet er høyere enn produsentenes produksjonskostnader), ikke vil bli gjennomført. Det oppstår dermed et samfunnsøkonomisk tap, dødvektstapet, gitt ved arealet C+D. Dette arealet representerer den samfunnsøkonomiske kostnaden ved skatten. Arealet C er den andelen av det samfunnsøkonomiske tapet som bæres av konsumentene mens arealet D er den andelen av det samfunnsøkonomiske tapet som bæres av produsentene. Fordelingen av det samfunnsøkonomiske tapet mellom konsumenter og produsenter vil avhenge av helningene til etterspørselskurven og tilbudskurven, altså av hvor prisfølsom hhv. etterspørselen og tilbudet er.
Statens skatteinntekter, proveny, vil være gitt ved A+B. Normalt vil det være produsentene som formelt skal betale skatten, men det er ikke slik at produsentene nødvendigvis vil bære den fulle byrden av skatteprovenyet. Produsentene vil velte skatten over i prisen som konsumentene må betale. Konsumenten vil imidlertid heller ikke bære den fulle byrden av skatteprovenyet. Normalt vil byrden av skatteprovenyet fordeles mellom konsumenter og produsenter slik at konsumentene vil bære byrden gitt ved A, mens produsentene vil bære byrden gitt ved B. Fordelingen av byrden av skatteprovenyet mellom konsumenter og produsenter vil avhenge av helningene til etterspørselskurven og tilbudskurven, altså av hvor prisfølsom hhv. etterspørselen og tilbudet er.
Vridende, nøytrale og effektivitetsfremmende skatter De fleste skatter fører til at produsenter og forbrukere velger en annen tilpasning enn de ville ha gjort uten skatter. I de fleste tilfeller leder den endrede tilpasningen til et samfunnsøkonomisk tap ved at prisene på varer og tjenester ikke lenger avspeiler de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å tilby varer og tjenester. Disse skattene betegnes som vridende skatter. Eksempler på dette er skattene på lønnsinntekter og forbruk. Slike skatter skaper en kile mellom det arbeidsgiverne må betale i lønnsutgifter, og de reelle inntektene som arbeidstakerne har disponibelt for forbruk. Dette kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at sysselsettingen blir lavere enn det den ville blitt uten skatter. Tilsvarende kan det å ha høyere skatter på noen varer og tjenester enn på andre påvirke hvor mye som blir forbrukt og produsert av ulike varer og tjenester.
Det finnes imidlertid enkelte skatter som ikke endrer forbrukerens sammensetning av konsumet og produsentens sammensetning av produksjonen. Slike skatter kalles nøytrale skatter. Det er relativt få eksempler på fullstendig nøytrale skatter. Skatt på grunnrente ved utnytting av knappe naturressurser, som f.eks. vannkraft og petroleum, kan imidlertid virke som nøytrale skatter dersom de er korrekt utformet. En ren lump-sum skatt (koppskatt) vil også være nøytral.