Liverpool Football Club, også kalt «The Reds», er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble grunnlagt i 1892 og ble valgt inn i The Football League i 1893.
Liverpool FC har vunnet Champions League seks ganger, sist i 2019. Klubben har også blitt ligamester 20 ganger. Dette gjør klubben til den mestvinnende klubben i England. Bare klubbene Real Madrid og AC Milan har vunnet Champions League flere ganger med sine respektive 15 og sju titler. Samme år som siste Mesterliga-seier vant klubben sitt første VM i fotball for klubblag-trofé som sikret tittelen «Verdens beste klubblag».
Liverpool FC er sammen med Manchester United det laget i England som har blitt ligamester flest ganger, med 20 ligamesterskap.
Historie Etableringen og starten av klubbens historie Da fotballstadionet Anfield ble bygget i 1884, ble dette Evertons hjemmebane. Etter en krangel om leien i 1892, flyttet Everton-laget til Goodison Park, cirka en kilometer unna. John Houlding stod da igjen med en fotballbane og noen spillere, og etablerte Liverpool Football Club 15. mars 1892. Allerede i sin første sesong varslet Liverpool om kommende storhetstider ved å vinne de lokale mesterskapene Lancashire League og Liverpool District Cup. Sin første kamp i det engelske ligasystemet spilte de 2. september 1893 mot Middlesbrough Ironopolis. De vant 2–0 med den aller første scoringen av Malcolm McVean.
På slutten av 1800-tallet rykket Liverpool opp i divisjonene, og i 1901 vant de sitt første seriemesterskap. Etter at de vant sitt andre seriemesterskap i 1906, ble tribunen «The Kop» bygget i svingen på Anfield.
I 1914 kom klubben til sin første FA-cup-finale, i en kamp Liverpool tapte 0–1 for Burnley. Denne finalen var den siste som ble spilt på Crystal Palace og den første som ble spilt med en monark til stede, kong Georg V var nemlig der. Året etter lå Liverpool FC midt på tabellen og møtte i siste serierunde Manchester United, som måtte vinne for å ikke rykke ned. Etter en forrykende kamp som Manchester United vant 2–0, ble fire spillere fra hvert av lagene utestengt fra fotball på livstid på grunn av uoverensstemmelser som skjedde under kampen.
1919–1939: Mellomkrigstiden Etter første verdenskrig ble suspensjonene på spillerne opphevet, med den begrunnelse av at klubbene trengte all hjelp de kunne få etter alle tapene under krigen.
Etter krigen ble David Ashworth ansatt som manager, og han innførte nye og mer moderne treningsmetoder.
I 1921/22 og 1922/23 vant klubben seriemesterskapet med England-back Ephraim Longworth som kaptein. På den tiden kom også Liverpools første legendariske keeper Elisha Scott, som var i klubben i hele 22 år, frem til 1934. David Ashworth sa opp som manager i klubben og dro til Oldham Athletic i 1923, og da ble Matt McQueen, som tidligere hadde sittet i styret i klubben, ansatt som manager. Han klarte ikke å fortsette suksessen til sin forgjenger, og i 1928 måtte han gå av på grunn av dårlig helse. George Patterson tok over etter ham. Under Patterson lå klubben som regel midt på tabellen og de klarte heller ikke å markere seg i cup-sammenheng. I sesongen 1935/36 havnet de på 19.-plass og holdt på å rykke ned etter å bare ha vunnet tre av de siste 20 kampene. Svake resultater i en kombinasjon med sykdom gjorde at Patterson gikk av etter sesongen. I sin tid i klubben signerte han spillere, som skulle bli sett på som legendariske, slik som Jack Balmer og Phil Taylor. Han signerte til og med Matt Busby, som ironisk nok skulle bli en legendarisk manager hos erkerivalen Manchester United. George Kay ble ansatt som manager i klubben, og han klarte ikke å gjøre klubben til noen storklubb før den offisielle fotballen i England ble stoppet på grunn av andre verdenskrig.
1945–1959: «Liddellpool» Etter krigen var Liverpool med i FA-cupen sesongen 1945/46, men ble slått ut av Bolton Wanderers i fjerde runde. Sesongen etter ble ligaspillet startet opp igjen, og Liverpool ble seriemestre, ett poeng foran Wolverhampton Wanderers og Manchester United. Med på laget var blant annet den hurtige målscoreren Billy Liddell, som hadde kommet til klubben allerede i 1939, men måtte vente med ligadebuten til etter krigen. På venstrebacken hadde de Bob Paisley, som senere skulle bli en legendarisk trener i klubben, på spissplassene hadde de spillere som Jack Balmer og Albert Stubbins. Ligaseieren i 1947 var starten på en storhetstid. Samtidig fikk Liverpool sin første storscorer i Billy Liddell, han var en av Liverpoolspillerne som holdt virkelig høy klasse. Billy Liddells innflytelse på laget var så stor at det ble kalt for «Liddellpool». Liverpool gikk til FA-cup-finalen i 1950, men tapte der 0–2 for Arsenal. Manageren George Kay hadde dårlig helse, og i januar 1951 gikk han av som manager. Han ble erstattet av Don Welsh, som hadde vært gjestespiller hos Liverpool under krigen. Under Don Welsh' ledelse fortsatte laget å slite, og ikke en gang Billy Liddell kunne hindre dem fra nedrykk i 1953/54-sesongen. De lyktes ikke bedre i andredivisjon, og kom på ellevteplass, som var klubbens dårligste plassering noensinne. Managerens periode i stolen var en stor skuffelse, dermed fikk han sparken i 1955/56-sesongen. Phil Taylor, som hadde vært med og vunnet serien som spiller i 1947 og jobbet som trener i klubben, tok da over som manager. Han ledet klubben til en tredjeplass og en fjerdeplass i andre divisjon før han sa opp i klubben i november 1959. Han ble dermed den eneste manageren i klubben som ikke har ledet Liverpool i den øverste divisjonen. I løpet av sin tid i klubben hentet han Roger Hunt, som etter hvert skulle bli en av klubbens toppscorere gjennom tidene.
Bill Shanklys revolusjon I 1959 ble Bill Shankly i Huddersfield Town, tilbudt jobben som manager i Liverpool. Han aksepterte tilbudet på en betingelse:, styret i klubben skulle ikke legge seg opp i laguttak og spillerkjøp. Shankly fikk det som han ville, og startet jobben med å gjøre Liverpool til et storlag. Shankly kom med nye treningsmetoder og ny spillestil. Hans filosofi var at det var bedre å spille ballen rolig til en medspiller enn å sparke ballen fremover i håp om at den kanskje havnet hos en medspiller. Shankly fikk tak i flere nye spillere og frigjorde de som ikke passet inn på laget. Unge spillere som høyrevingen Ian Callaghan og høyrebacken Chris Lawler fikk sjansen på laget, og Shankly kjøpte den storvokste midtstopperen Ron Yeats fra Dundee United og angriperen Ian St. John fra Motherwell. På trenersiden ble Bob Paisley og Joe Fagan ansatt som assistenttrenere, og etter to sesonger i andredivisjon vant de serien i 1962 og rykket opp til øverste divisjon. Etter den andre sesongen i øverste divisjon vant klubben seriemesterskapet for sjette gang i klubbens historie i 1964. Sesongen ble avsluttet fire poeng foran Manchester United. Angriperne Roger Hunt og Ian St. John stod for 52 av lagets 92 ligamål. I sesongen 1964/65-sesongen avsluttet de som nummer syv i ligaen, men i FA-cupen gikk det bedre og i finalen møtte de Leeds United, og etter 90 målløse minutter ble det ekstraomganger. Roger Hunt ga Liverpool ledelse etter innlegg av Gerry Byrne, men Billy Bremner scoret igjen like etter, og sju minutter før slutt scoret Ian St. John målet som gjorde at Liverpool vant FA-cupen for første gang i klubbens historie. Sesongen etter kom klubben til semifinalen i Europacupen, men røk der ut mot Inter Milan. Den sesongen etablerte den steinharde midtstopperen Tommy Smith seg på laget. De vant ligaen den sesongen med bare 14 spillere, og ni av dem spilte minst 40 av de 42 kampene. Etter fremgangen på midten av 60-årene skulle det drøye litt før Liverpool fikk sin neste store tittel. Liverpool var fortsatt en av toppklubbene i ligaen, men mot slutten av 1960-årene begynte spillerne på Shanklys første topplag å dra på åra. Shankly innførte en generasjonsveksling og hentet inn unge spillere fra de lavere divisjonene, som Steve Heighway, Emlyn Hughes, John Toshack og målvakten Ray Clemence. Spillere som Ian Callaghan, Chris Lawler og Tommy Smith var fortsatt i laget, og de kom igjen til finalen i FA-cupen i 1971. Året etter ble Kevin Keegan hentet til klubben og to år etter vant de ligaen igjen, mye på grunn av samarbeidet mellom Keegan og John Toshack. I UEFA-cupen vant de 3–2 over Borussia Mönchengladbach i finalen, og vant dermed sitt første europeiske trofé. I 1973/74-sesongen kom Liverpool på andreplass i ligaen, og vant FA-cupen for andre gang. Liverpool vant overlegent 3–0 over Newcastle United i finalen, etter to mål av Kevin Keegan og ett av Steve Heighway. Etter den sesongen sluttet Shankly som manager og overlot roret til sin assistent Bob Paisley. Det siste han gjorde før han sa opp var å hente Ray Kennedy fra Arsenal.
Bob Paisley fører arven videre Da Bill Shankly gikk av ble han erstattet av assistenten Bob Paisley, som hadde vært i klubben som både spiller og trener siden 1939. Paisley fortsatte der forgjengeren slapp og kjøpte spillere som passet inn i klubbens spillestil. Han første kjøp var høyrebacken Phil Neal, som fra sesongen 1975/76 ikke mistet en kamp på åtte år. Han kjøpte også inn den kreative og løpssterke midtbanespilleren Terry McDermott. I sin første sesong som trener kom de på tredjeplass i serien og kom til andre runde i cupvinnercupen, der vant de 11–0 over norske Strømsgodset i første runde, noe som er deres største seier gjennom tidene. I 1976 ble de seriemester for niende gang, etter å ha havnet ett poeng foran overraskelseslaget Queens Park Rangers. De vant også UEFA-cupen for andre gang etter en 3–2 seier hjemme på Anfield mot Club Brugge etter mål av Ray Kennedy, Jimmy Case og Kevin Keegan, før de klarte 1–1 på bortebane etter mål av Keegan.
Liverpool vant serien også i 1976/77-sesongen da de var ubeseiret på Anfield. De vant også Europacupen den sesongen etter en 3-1 seier over Borussia Mönchengladbach, etter mål av Terry McDermott, Tommy Smith og Phil Neal på straffe. Dette var også Kevin Keegan sin siste kamp før han ble solgt for £ til Hamburger SV. De kom også til FA-cupens finale, men der tapte de 2–1 for Manchester United.
Før 1977/78 sesongen ble Kenny Dalglish hentet inn for rekordsummen £ for å erstatte Kevin Keegan. Paisley hentet også inn midtstopperen Alan Hansen, som kom til å spille hele 600 kamper for klubben. De kom på andreplass i ligaen, syv poeng bak Nottingham Forest. De kom også til finalen i Ligacupen for første gang, men tapte også der for Nottingham Forest. De vant Europacupen igjen, etter en seier over Club Brugge. Sesongen etter ble de slått ut allerede i første runde. I serien derimot hadde de 30 seiere med 85 mål og 16 baklengs i løpet av hele sesongen.
Sesongen 1978/79 ble innledet med en 7–0 seier over Tottenham Hotspur.
I 1979/80 vant de serien igjen, men de ble slått ut i semifinalen i både i FA-cupen og Ligacupen. I 1981 vant de Ligacupen for første gang, da de vant over West Ham United, etter å først ha spilt 1–1 og så vunnet 2–1 i omkampen. Det ble også seier i Europacupen for tredje gang på fem år, etter seier over Real Madrid i Paris på Parc des Princes etter mål av Alan Kennedy.
I 1981/82-sesongen etablerte Ian Rush seg på laget og ble toppscorer med 30 mål. Man fikk også en ny keeper i Bruce Grobbelar, som erstatter for Ray Clemence. De kjøpte også Mark Lawrenson for rekordsummen £, som gjorde ham til Storbritannias dyreste forsvarsspiller. De vant samtidig ligaen, fire poeng foran Ipswich Town. De vant også Ligacupen etter en 3–1 seier over Tottenham Hotspur. Sesongen deretter vant de ligaen igjen, og vant også Ligacupen etter en 2–1 seier over Manchester United i finalen. Etter den sesongen gikk Paisley av som trener for klubben med hele seks ligamesterskap, tre ligacupermesterskap, tre europacupseierer og en UEFA-cupseierer.
Tilskuertragedier, men videre sportslig opptur thumb|Minnesmerket etter Hillsborough-tragedien, på 96 Avenue