thumb|left|Katedralen Notre-Dame de Paris var et betydelig arkitektonisk bidrag fra middelalderen.
Høymiddelalderen i europeisk historie var en periode som varte fra ca. 1050 til 1300. Høymiddelalderen kom etter tidlig middelalder og ble etterfulgt av senmiddelalderen.
Karakteristisk for høymiddelalderen var den eksplosive befolkningsveksten i Europa, som førte til store sosiale og politiske forandringer fra den foregående perioden. Ved år 1250 sørget befolkningsøkningen for at økonomien nådde et vekstnivå den ikke ville se igjen i noen områder før på begynnelsen av 1800-tallet. Denne trenden ble snudd av flere kriser ved begynnelsen av senmiddelalderen, som svartedauden, krig, økonomisk stagnasjon og flere perioder med hungersnød.
Fra omkring år 1000 og framover så det vestlige Europa slutten på de barbariske invasjonene og ble politisk mer organisert. Vikingene hadde bosatt seg på De britiske øyer, Frankrike og andre steder, mens de norrøne folkene utviklet kristne kongedømmer i sine hjemland i Norden. Madjarene hadde avsluttet sin ekspansjon på 900-tallet, og ved år 1000 hadde et kristent kongedømme i Ungarn blitt anerkjent i resten av Europa. Med et kortvarig unntak av mongolske invasjoner hadde de betydelige barbariske angrepene opphørt.
På 1000-tallet begynte befolkningen nord for Alpene å rydde nytt land, blant annet noe av det som hadde blitt villmark på slutten av Romerriket. Store skogsområder og myrer i Europa ble ryddet og kultivert. På samme tid bevegde bosetningen seg bortenfor de tradisjonelle grensene til Frankerriket og til nye grenseland i østlige Europa forbi elven Elben, noe som betydelig økte omfanget av Tyskland i den samme prosessen. Korsfarere grunnla europeiske kolonier i Levanten, mesteparten av Spania ble gjenerobret fra de muslimske maurere, og normannere koloniserte det sørlige Italia, alt deler av den økte befolkningen og det nye bosettingsmønsteret.
Høymiddelalderen frembrakte mange viktige intellektuelle, åndelige, og kunstneriske verk. I denne perioden oppsto kimen til de store nasjonalstatene, som skulle manifestere seg tydeligere i senmiddelalderen, og de store italienske bystatene. Den mektige romersk-katolske kirke tilkalte hærer fra hele Europa i en rekke med korstog mot seldsjukkene som okkuperte Det hellige land. Gjenoppdagelsen av Aristoteles' arbeider førte til at Thomas Aquinas og andre tenkere utviklet filosofiretningen skolastikken. Innenfor arkitektur ble mange av de mest karakteristiske gotiske katedralene fullført i denne perioden.
thumb|300px|Europa i høymiddelalderen, ca. 1328
Vesentlige hendelser Norden
thumb|300px|Europa ca. 1092.
Fra begynnelsen av 1000-tallet og framover ble de nordiske landene hver for seg samlet og kristnet, og således en del av Europa, noe som betydde slutten på den såkalte vikingtiden. Danmark hadde en storhetsperiode på begynnelsen av 1000-tallet, da Knut den mektige var konge over Danmark og England og Norge var i tillegg underkastet, men ikke erobret. Etter Knuts død i 1035 gikk England tapt og Norge løsrev seg. Med Valdemar IIs død var det slutt på dansk hegemoni i Nordsjøregionen. Sverige etablerte en maktbase mot Østersjøen og østover, mens Norge styrket båndene vestover, fra Grønland, Island og til de norrøne områdene nord for Skottland og Man i Irskesjøen.
De britiske øyer
Normannernes erobring av England i 1066 resulterte i et kongedømme styrt av en fransktalende adel og at det angelsaksiske riket gikk under. Normannerne invaderte Irland i 1169 og etablerte seg snart over det meste av øya. Skottland og Wales ble gjort til vasallstater på samme tid, men Skottland klarte senere å gjenvinne sin uavhengighet. På 1100-tallet etablerte Henrik I av England de første kimene til den kommende engelske statsmakten, ved å organisere en form for et finansdepartement. Etter å ha tapt Normandie ble Johan uten land tvunget i 1215 til å signere Magna Carta, som overførte makt fra monarken til adelen.
Tyskland og Frankrike
I 843 ble Karl den stores karolinske rike delt i tre. Den minste delen, (Lothringen, Lorraine), gikk etter hvert i oppløsning, mens den vestre delen konsoliderte seg som kongeriket Frankrike og den østre som det løsere sammensluttede kongeriket Tyskland. Tyskland ble kjernelandet i Det tysk-romerske riket, som ble gjenopprettet av keiser Otto den store i 962. Både det franske kongedømmet i vest og det tysk-romerske keiserriket i øst ekspanderte og ble de to ledende europeiske stormakter i høymiddelalderen.
Sør-Europa
Det mest av Den iberiske halvøy hadde vært okkupert av maurerne etter 711. De nordøstlige delene hadde vært delt mellom flere kristne stater. På 1000-tallet, og igjen på 1200-tallet, ble maurerne fordrevet fra Spania av en koalisjon av kristne konger, under ledelse av kongeriket Castilla.
I Italia vokste de uavhengige bystatene basert på handelen med Østen. Dette gjaldt særlig byene Pisa, Amalfi, Genova og Venezia.
Øst-Europa
Det slaviske Kievriket nådde sitt høydepunkt og påfølgende fall under høymiddelalderen, og det var i den samme perioden at Polen vokste fram som egen stat. Senere skulle den mongolske invasjon på 1200-tallet få store konsekvenser for Øst-Europa, da flere land i regionen ble invadert, plyndret, erobret og underlagt mongolene som vasallstater.
I første halvdel av høymiddelalderen (ca. 1025-1185) dominerte Det bysantinske riket Balkan sør for Donau, og under komnenoskeiserne opplevde det en ny kulturell blomstring. Blomstringstiden tok imidlertid slutt med det bulgarske opprøret i 1185, og riket ble delt slik at Bysants beholdt det nåværende Hellas, Makedonia og Trakia, mens Serbia og Bulgaria delte områdene i nord.
Korstogene
thumb|Jerusalem etter det første korstog Den østlige og vestlige kirken ble delt ved det store skisma i 1054. Det periodevise samarbeidet mellom de to kirkene på 1100-tallet tok slutt med det fjerde korstog, som endte med at Konstantinopel ble invadert i 1204.
En av de viktigste hendelsene i denne perioden var en rekke religiøse korstog, hvor de kristne kjempet for å gjenvinne Palestina fra seldsjukkene. Korstogene hadde innflytelse på alle samfunnslag i høymiddelalderen, fra kongene og keiserne som ledet an, til de laveste klassene. Storhetstiden for korstogene var på 1100-tallet, etter det første korstog og grunnleggelsen av korsfarerstatene. Fra 1200-tallet og fremover ble korstog også rettet mot kristne grupper som stod i opposisjon til paven og den «rette tro», i tillegg til mot hedninger.
Tempelridderne var en kristen, militær orden som ble grunnlagt etter det første korstog for å beskytte de kristne pilegrimene mot muslimene. Ordenen var dypt involvert i bankvesen, og satt på store økonomiske verdier. I 1307 ble alle ordenens medlemmer arrestert i Frankrike av Filip IV, og den franske kongen fikk dem anklaget og brent for kjetteri. De ble senere i hemmelighet tilgitt av pave Clement V i 1314.
Kjetterske bevegelser
thumb|Katarene blir utvist fra Carcassonne i 1209 Kjetteri eksisterte i Europa lenge før 1000-tallet, men i en mindre skala og av en lokal karakter. Noe nytt var derimot alternative massebevegelser. Bakgrunnen for disse bevegelsene kan spores tilbake til framveksten av storbyer, folkevandringer og en ny pengebasert økonomi. Den landsbybaserte munkebevegelsen appellerte lite til urbane mennesker, som heller begynte å danne sekter som sto i stil med den voksende bykulturen. De første folkelige bevegelsene oppsto i de nyurbaniserte områdene i Frankrike og det nordlige Italia. Kirkens svar på tiltale var enkelte ganger total utryddelse, som for eksempel av katarene (fra gresk ren) som prekte et liv i ytterste nøysomhet og forsakelse, noe som sto i kontrast til kirkens verdslige rikdom. Pave Innocens III appellerte til korstog mot kjetteriet i 1208.Hay, Denys: Middelalderens historie. Side 146.
Tendenser Befolkningsvekst Blant de vesentlige faktorer som preget høymiddelalderen var den raske befolkningsveksten, noe som framkalte store politiske og sosiale forandringer, og omkring år 1250 var enkelte områder i Vest-Europa overbefolket. Overbefolkningen var sannsynligvis en del av grunnene til at svartedauden fikk et så stort omfang, men kriger og økonomiske kriser kan også være en av forklaringene. Befolkningsveksten hadde sin bakgrunn i blant annet en klimaendring, som førte til at det ble langt varmere.
Befolkningen i eksempelvis England økte betydelig fra 1000-tallet til 1200-tallet, da den rett før svartedauden i 1348 nådde et nivå den ikke oppnådde igjen før utpå 1500-tallet. Ut ifra opptegnelsene i Dommedagsboken (1086) har det blitt beregnet at befolkningen i England var på rundt 1,1 millioner mennesker. Dette økte til 3,7 millioner første halvdel av 1300-tallet. Befolkningen i Frankrike i 1328 er blitt beregnet til mellom 16 og 20 millioner mennesker. Totalt var befolkningen i det nordlige, sørlige og vestlige Europa på rundt 60 millioner mennesker.Nordberg (1995), s. 17-19
Thomas Malthus hevdet i sin berømte avhandling Essay on the Principle of Population (1798) at befolkningen vil til slutt vokse mer enn dens mattilgang, deretter vil mangel på fødevarer føre til økt dødelighet, færre fødsler og til økte konflikter. Samfunnsendringer er mer komplekse enn malthusiansk press alene, men det var tendenser i middelalderen som tydet på at befolkningsveksten hadde nådd sitt høydepunkt selv uten pest, og enkelte steder ble reversert. Mangelen på mat førte til sult i eksempelvis Essex i årene 1315–1317, noe som kan indikere at noen steder hadde nådd den maksimale grense for befolkningen og tilgang på ressurser.Pryor, Francis: Britain in the Middle Ages. Side 183-185
Jordbruket thumb|Très Riches Heures er en bønnebok med tegninger fra 1410-tallet som viser livet på den franske landsbygden. Her har en bonde spent to okser framfor en hjulplog.
Befolkningsveksten over store deler av Europa i løpet av høymiddelalderen var basert på tilgang til større ressurser. Den varme perioden i middelalderen fra 900-tallet til 1300-tallet var en relativ varm periode, som endte med en liten istid. I den varme perioden høstet bønder hvete i Norden og vindruer i England. Det varme klimaet førte til et mer effektivt jordbruk og ga grunnlag for en rask befolkningsvekst.
Store landområder som hittil hadde vært skog eller villmark ble ryddet. Nye landsbyer og klostre ble grunnlagt, og det totale utbyttet av jordbruket steg. Klostrene fungerte også som sentre for nye teknologier, og rundt klostrene vokste det fram landsbyer og byer. Fra 500-tallet og framover kom det en rekke tekniske oppfinnelser, spesielt innenfor jordbruket. Romerne benyttet ard for å pløye, men den var ikke egnet for bruk i tyngre leirjord. En gang før 900-tallet kom hjulplogen i bruk. Denne krevde flere trekkdyr, men pløyde dypere og vendte jorden. Et treåkersystem erstattet det gamle toåkersystemet, noe som gjorde dyrking av et større mangfold mulig, spesielt belgfrukten. Med hjulplogen kunne man kultivere tidligere uutnyttet jord, spesielt leirjorden i sørlige England, nordlige Frankrike og nordlige Italia. En annen nyvinningen var å benytte hester som trekkdyr framfor okser. Hestene var raskere, med et nyutviklet seletøy som utnyttet hestenes trekkraft bedre.Nordberg (1995), sidene 61-65