Raffaella Maria Roberta Pelloni (1943–2021), kjent profesjonelt som Raffaella Carrà og noen ganger bare som Raffaella, var en italiensk sanger, danser, skuespiller, TV-programleder og modell. Hun regnes som et popkulturelt ikon i Europa og Latin-Amerika, og i løpet av 1970- og 1980-årene ble hun en pioner for feminisme og kvinners rettigheter i musikk- og TV-bransjen, samt et ikon innen musikk, LHBTQ+-miljøet og mote og design.
Carrà ga ut 25 studioalbum i 37 land i Europa og Latin-Amerika, og solgte over 60 millioner plater på verdensbasis. Dette inkluderer låter som «A far l'amore comincia tu», «Fiesta», «Forte forte forte», «Pedro», «Tanti auguri» og «Tuca tuca», fremført på italiensk, spansk, engelsk og fransk.
Hun ble også en svært vellykket TV-vert og mediepersonlighet i Italia, Spania og Argentina, og mottok en rekke priser, blant annet 12 Telegatto-priser og to TP de Oro. Etter en kritikerrost skuespillerdebut i Italia, signerte Carrà en kontrakt med 20th Century Fox i Hollywood. Hun spilte også i franske og spanske filmer, og samarbeidet med blant andre Mario Monicelli, Marcello Mastroianni, Frank Sinatra, Edward Mulhare, Trevor Howard, Jean Marais og James Coburn.
I 2021 ble Carrà posthumt hedret med Sorriso Diverso Venezia-prisen under filmfestivalen i Venezia for sitt bidrag til italiensk musikk- og underholdningsindustri.
Tidlig liv Raffaella Pelloni ble født 18. juni 1943 i Bologna, Stradanove.net. Retrieved 13. oktober 2017. til Raffaele Pelloni og Angela Iris Dell'Utri (av siciliansk opprinnelse), og hadde en yngre bror, Vincenzo «Enzo» (1945–2001). Foreldrene hennes skilte lag kort tid etter bryllupet, og Pelloni tilbrakte mesteparten av barndommen mellom morens bar og iskrembutikken i Bellaria – Igea Marina. Der vokste hun opp med å se TV-programmet Il Musichiere, og lærte seg utenat titler, balletter og refrenger fra sangene.
Allerede som åtteåring forlot hun Romagna-kysten for å fortsette studiene i Roma ved Accademia Nazionale di Danza. Som 14-åring sluttet hun med ballett. I 1952 begynte hun ved Centro Sperimentale di Cinematografia, hvor hun fullførte utdanningen i 1960. Karriere 1950- og 1960-årene: ungdom, tidlig karriere og Hollywood
Som niåring, mens hun gikk tur med moren i Roma, møtte Pelloni regissøren Mario Bonnard gjennom en familievenn. Han ga henne en rolle i filmen Tormento del passato, hvor hun spilte karakteren Graziella.
Hun fikk sitt gjennombrudd som skuespiller i 1960 med filmen La lunga notte del '43. Samme år medvirket hun også i den franske filmen La chance et l’amour sammen med Michel Piccoli. Deretter spilte hun i en rekke italienske peplum-filmer, blant annet La furia dei barbari (1960), Maciste nella terra dei ciclopi (1961), Maciste, l'uomo più forte del mondo (1961), Ulisse contro Ercole (1962), Ponzio Pilato (1962) og Giulio Cesare, il conquistatore delle Gallie (1962), samt komedier og actionfilmer som 5 marines per 100 ragazze (1961), Il terrorista (1963), I compagni (1963) og La Celestina P... R... (1965).
Midt på 1960-tallet ga regissøren Dante Guardamagna henne kunstnernavnet Carrà. Som kunstinteressert kombinerte han hennes egentlige navn, Raffaella—som minnet ham om maleren Rafael—med etternavnet til maleren Carlo Carrà.
I 1965 flyttet Carrà til Hollywood etter å ha signert kontrakt med 20th Century Fox. I likhet med sine landsmenn Gina Lollobrigida, Sophia Loren og Virna Lisi, fikk hun en internasjonal karriere og spilte i filmen Von Ryan’s Express sammen med Frank Sinatra, Edward Mulhare og Trevor Howard. I 1966 hadde hun en gjesterolle i TV-serien I Spy sammen med Bill Cosby og Robert Culp. Hun trivdes imidlertid ikke i Los Angeles og følte hjemlengsel, og vendte derfor tilbake til Italia samme år. Der spilte hun i flere italienske og franske filmer, blant annet Le Saint prend l'affût (1966), parodien Il vostro super agente Flit (1966), Warum hab ich bloß 2 x ja gesagt? (1969) og Cran d’arrêt (1970), samt noen TV-produksjoner.
Den 3. mars 1967 medvirket Carrà i TV-tilpasningen Tutto per bene, basert på romanen av Luigi Pirandello.
I januar 1968 ledet hun spesialsendingen Tempo di samba på det andre nasjonale TV-nettet. I juni samme år deltok hun i teaterstykket Processo di Famiglia av Diego Fabbri, og mot slutten av året etter spilte hun i Il sorriso della gioconda.
1970-årene: internasjonal suksess
I 1970 deltok Carrà som gjesteskuespiller i programmet Io, Agata e tu sammen med Nino Ferrer. Kort tid etter ble hun ansatt av Rai for å lede lørdagsunderholdningsprogrammet Canzonissima 70, hvor hun også opptrådte som skuespiller og danser. Hun ledet også Canzonissima 71 og Canzonissima 74, hvor hun ga ut hitsingelen «Ma che musica Maestro», som solgte mellom 200 000 og 250 000 eksemplarer i Italia. I 1971 medvirket hun sammen med Georges Descrières i den franskproduserte TV-serien Arsenio Lupin, i episoden «La donna dai due sorrisi». I 1974 ledet hun programmet Milleluci på Rai sammen med sangeren Mina Mazzini.
Etter suksessen i Italia debuterte Carrà i Spania i 1975 på Televisión Española, hvor hun opptrådte i varietéshowet ¡Señoras y señores!. Hun ga deretter ut et samlealbum med spanske versjoner av sangene sine. I 1976 ble hun hyret av TVE til å lede fire episoder av varietéprogrammet La hora de....
I disse årene fokuserte Carrà mer på sin musikkarriere, og oppnådde suksess i blant annet Spania, Tyskland, Frankrike, Nederland, Belgia, Storbritannia, Hellas, og særlig i Latin-Amerika. En av hennes største suksesser var sangen «A far l’amore comincia tu», som også i engelsk versjon nådde niendeplass på den britiske singellisten, og oppnådde flere gull- og platinautmerkelser internasjonalt.
I 1976 spilte hun inn albumet Forte forte forte, som ble utgitt i 36 land verden over og ga henne en gullplate i Canada. I 1977 fulgte hun opp med albumet Fiesta, som inneholder eurodisco-låter; tittelsporet har blitt beskrevet som et «symbol» på hennes artistpersona.
I 1978 var Carrà gjest i det chilenske programmet Sábado gigante. Samme år ga hun ut sangen «Hay que venir al sur», den spanske versjonen av «Tanti auguri», som ble enda en av hennes største hits.
1980-årene: retur til RAI og suksess i Latin-Amerika I 1980 spilte Carrà hovedrollen i filmen Bárbara, som ble spilt inn i Argentina og distribuert på det søramerikanske markedet. Dette var hennes siste spillefilm som hovedrolleinnehaver. Samme år ga hun ut albumet Mi spendo tutto, som inneholder sangen «Pedro», en av hennes største hits.
I 1981 ledet hun Millemilioni, det første forsøket på internasjonalt TV-samarbeid: fem spesialprogrammer, hver spilt inn i en forskjellig hovedstad—Buenos Aires, Mexico by, London, Roma og Moskva.
I 1982 ledet hun Fantastico 3 sammen med Corrado, og fremførte åpningsmelodien «Ballo ballo». Sangen skapte noe kontrovers, da den av enkelte ble anklaget for å ligne på «Eleanor Rigby» av The Beatles.
Etter suksessen med Fantastico ble albumet Raffaella Carrà 82 utgitt, med bidrag fra blant andre Franco Bracardi, Danilo Vaona, Gianni Boncompagni, Gianni Belfiore og Giancarlo Magalli. Senere samme år var Carrà æresgjest ved Viña del Mar International Song Festival.
I februar 1983 deltok hun også som gjest under Sanremo-festivalen. Sangene «Soli sulla luna» og «Ahi», skrevet av Valsiglio–Pace–Depsa, ble spilt inn spesielt for anledningen.
Fra 1983 til 1985 ledet hun Pronto, Raffaella?, det første middagsprogrammet på Rai. Programmet ble en stor suksess og befestet hennes rolle som programleder, med over 14 millioner seere som fulgte hennes intervju med Moder Teresa. Carrà fremførte også temasangen «Fatalità».
Suksessen med Pronto, Raffaella? ga henne i 1984 tittelen «Female TV Personality at European Level», tildelt av European TV Magazines Association. Samme år signerte hun en toårig multimillionkontrakt med Scavolini, med slagordet «den mest elskede av italienerne». Fornyelsen av kontrakten hennes med Rai skapte imidlertid politisk kontrovers, da daværende statsminister Bettino Craxi kalte honoraret hun skulle motta «umoralsk og skandaløst». I denne perioden ga Carrà ut albumene Fatalità (1983) og Bolero (1984).
I TV-sesongen 1985–86 ledet hun storsatsingen Buonasera Raffaella. De første ti episodene ble sendt fra Roma, mens de siste fem ble sendt direkte fra Rai-studioer i New York, og via Rai International vist i både Nord- og Sør-Amerika. Hun intervjuet og opptrådte sammen med kjente gjester som Henry Kissinger, Joe Cocker, Riccardo Cocciante, Patty Pravo, Stevie Wonder, Ginger Rogers og Sammy Davis jr.. Programmet skapte også debatt på grunn av høye produksjonskostnader, særlig for episodene sendt via satellitt fra USA. Likevel ble det en stor suksess og vakte interesse fra amerikanske TV-kanaler, noe som førte til at Carrà ble invitert til kjente talkshow med Johnny Carson, Ed Sullivan og David Letterman.
I sesongen 1986–87 ledet hun programmet Domenica in, opprinnelig utviklet av Corrado i 1976. Hun fremførte både åpningsmelodien «Curiosità» og avslutningssangen «Casa dolce casa». I november 1986 reagerte hun under en sending på en artikkel publisert i ukebladet Novella 2000, og truet med søksmål etter at bladet anklaget henne for å ha neglisjert sin døende mor. Raffaella's mother in fact died in 1987. Raffaella paid tribute during another episode of Domenica in, dedicating her song "I thank you life" to her. Moren hennes døde i 1987, og Carrà hedret henne i en senere episode ved å dedisere sangen «I thank you life».
I 1987 inngikk hun en toårig multimillionavtale med Fininvest. Hennes første opptreden på Canale 5 fant sted 27. desember 1987 med spesialprogrammet Benvenuta Raffaella, og kort tid etter, 9. januar 1988, debuterte Raffaella Carrà Show. Dette ble etterfulgt av Il principe azzurro våren 1989, som ble det siste programmet hun ledet for Canale 5.
1990-tallet: arbeid som programleder
Etter at perioden hos Fininvest var over, ledet Carrà det nye programmet Weekend of Raffaella, der hun opptrådte med et nytt, mer modent uttrykk og la bort tights og bodysuits. Programmet fikk en oppfølger med tittelen Ricomincio da due.
I begynnelsen av januar 1990 vendte Carrà tilbake til Rai for å lede sitt nye program Raffaella Venerdì, Sabato e Domenica... E saranno famosi.
I juni 1990 var hun medprogramleder sammen med Gigi Sabani, Ricardo Fernández Deu og Miriam Díaz Aroca i Cuando calienta el sol, et todelt underholdningsprogram produsert i samarbeid mellom Rai og TVE, sendt direkte fra Saint-Vincent i Italia og Tossa de Mar i Spania og kringkastet samtidig i begge land.
I mai 1991 presenterte hun Telegatto-prisene sammen med Corrado.
Sammen med Johnny Dorelli ledet hun i 1991 lørdagskveldsprogrammet Fantastico 12 på Rai 1, som til tross for kontroversen rundt Roberto Benignis opptreden fikk lavere seertall enn forventet.
Fra 1992 til 1995 vendte Carrà tilbake til TVE, hvor hun ledet tre sesonger av ¡Hola Raffaella!, som hun vant tre TP de Oro-priser for, samt programmet A las 8 con Raffaella sendt tidlig på kvelden. I sesongen 1994–95 gikk hun over til den spanske motparten til Fininvest, Telecinco, med ettermiddagsprogrammet En casa con Raffaella.
Mot slutten av 1995 vendte hun tilbake til Rai 1 med Carràmba! Che sorpresa. I 1996 og deretter fra 1998 til 2000 ledet hun programmene Carràmba! Che sorpresa, Carrambà! Che fortuna, 40 minuti con Raffaella, Centoventitré og I Fantastici di Raffaella.
I 1997 deltok hun også som hovedrolleinnehaver i en firedelt miniserie fra RAI med tittelen Una mamma per caso, regissert av Sergio Martino, der hun spilte en enslig journalist. Dette var hennes siste opptreden i en dramaserie på TV. Samme år takket hun nei til å lede Sanremo-festivalen 1997.
Hun ønsket 1998 velkommen som medprogramleder sammen med Ramón García i TVEs direktesending av nyttårsklokkene fra Puerta del Sol i Madrid.
2000-tallet: mellom Spania og Italia I 2000 presenterte hun Gran Premio Internazionale dello Spettacolo sammen med Paolo Bonolis.