høyre|rammeløs Et kamera er et apparat til å ta bilder med, enten fotografier (fotografiapparat, fotoapparat, stillbildekamera), film (filmkamera) eller video (videokamera). Denne siden omhandler fotografiapparater.
Et kamera består av et lystett kammer (i kamerahuset) hvor det i den ene enden er en linse (objektiv) eller tilsvarende og i den andre et lysfølsomt opptaksmedium (film eller bildebrikke). Lys slippes inn gjennom objektivet og begrenses til riktig mengde med hjelp av lukkeren, blender og opptaksmedium eksponering følsomheten. Lyset projiseres på det lysfølsomme opptaksmedium, og skaper et bilde, dette bildet kan reproduseres til et fotografi.
Historie rammeløs|høyre miniatyr|Profesjonelt kamera fra 1800-tallet Navnet kommer av det latinske uttrykket camera obscura, som betyr «mørkt kammer».
Fotografiets historie går tilbake til den arabisk vitenskapsmann Ibn al-Haytham (965–1039) som skrev svært innflytelsesrike bøker om optikk, inkludert eksperimenter med lys gjennom en liten åpning i et mørklagt rom.
Prinsippet er at i et mørkt rom med et lite hull i den ene veggen vil det dukket opp på motsatt vegg et opp-ned bilde av landskapet utenfor. En anvendelse av dette prinsippet er det enkle hullkameraet, hvor "linsen" består av et lite hull, stort som en nålestikk.
På 1700-tallet ble det oppdaget at sølvsalter var følsomme for lys. På 1800-tallet kunne bilder fra kameraet fremkalles på ulike måter for å gjøre bildet permanent, og de første fotografiene ble laget.
Franskmannen Joseph Nicéphore Niépce var den første som laget et kamera i 1826, men det tok åtte timer å eksponere bildet og det ble veldig uskarpt, han brukte en boks som kamera. Niépce selv var egentlig ikke så interessert i kamera, han var mest interessert i å kopiere. Han hadde tidligere kopiert grafiske trykk på metallplater.
I 1839 oppdagert franskmannen Louis Jacques Mande Daguerre at en sølvbelagt kobberplate kunne gjøres lysfølsom i joddamp. Han var den første som fikk et akseptabelt resultat på denne måten. Bildet kunne dessverre ikke kopieres. Daguerre hadde tidligere samarbeidet med Niépce.
I 1835 laget William Henry Fox Talbot et papir lysfølsomt i klor-sølvløsning. Han fikk et negativt resultat, det vil si at hvit ble fremstilt som svart og svart ble fremstilt som hvit. Farger i mellom ble avbildet i forskjellige gråtoner, lyse farger ble i virkeligheten mørke på fotografiet og omvendt. Da han hørte om Daguerres oppdagelse i 1839, begynte han å eksperimentere med klorsølvløsning og kom til slutt på en spesiell prosess for å kopiere bildet. Dette skjedde i 1840 og teknikken brukes fortsatt i dag for å fremkalle bilder. Det kalles kalotype eller taletype.
To av firmaene som gjorde fotografering tilgjengelig for alle var Kodak og Leica. Georg Eastman lanserte i 1890 et Kodak kamera under mottoet: Trykk på knappen – vi ordner resten. Med dette kamera trengte man ikke tungvinte glassplater og kjemisk kompetanse fordi det hadde en filmrull med 100 bilder. Etter at bildene var tatt sendte man kameraet tilbake til fabrikken som fremkalte filmen og sendte apparatet tilbake til eieren sammen med kopiene og med ny film satt inn i kameraet. Oskar Barnack lanserte Leica 1 i 1925 et lite kamera som man kunne benytte til landskapsfotografering uten å bære på tungt utstyr. Kamera benyttet standard 35 mm kinofilm.
Gjennom årene har de lysfølsomme emulsjonene blitt foredlet og er i stand til å avbilde fargene enten i en gråskala som oppfattes som normal, eller å avbilde fargene trofast.
Enkle kameraer til privat brukKameraer til privat og mer profesjonell bruk
Kameratyper Kameraer er delt inn på ulike måter, for eksempel etter fototeknologi, bildeformat/sensorstørrelse, kamera størrelse eller bruksmåte.
Digitalkameraet har en lysfølsom bildebrikke og det analoge kameraet bruker en fotografisk film.
Enøyde speilreflekskameraer Det enøyde speilreflekskameraet er det vanligste kameraet for pressefotografer og amatører. Det enøyde speilreflekskameraet er nå også vanlig i sin digitale form. De har et speil som gjør at når man ser i søkeren ser man gjennom objektivet. Når bildet tas vippes speilet vekk og lyset gjennom objektivet treffer filmen eller biledbrikken.
Analoge kamera benytter 35 mm film.
Toøyde speilreflekskameraer Denne kameratypen var vanlig frem til 1960-tallet. Den har et objektiv for søker og et for filmen eller biledbrikken.
Denne kameratypen er i prinsippet alltid et mellomformatkamera med et bildeformat på 6 × 6 cm.
Storformatkameraer Et storformatkamera har et bildeformat som er større enn mellomformatkameraet, vanligvis 9 × 12 cm eller større. Denne typen kamera har mange innstillingsmuligheter, inkludert front og bak kan vippes og forskyves. Det moderne storformatkameraet er designet slik at ulike deler (objektiver, bakside, matte plater, søkere osv.) kan byttes ut for å passe til ulike opptakssituasjoner.
Kompaktkameraer Kompaktkameraer er som navnet sier mindre og letter enn speilreflekskameraene. De har ikke utskiftbare objektiver men har ofte et zoomobjektiv.
Noen kompaktkameraer er veldig enkle, andre har omtrent samme innstillingsmuligheter som for eksempel det enøyde speilreflekskameraet. Noen digitale kompaktkameraer har ingen optisk søker i det hele tatt, bare en skjerm.
De analoge kameraene har vanligvis en gjennomsiktsøker. Analoge kamera benytter 35 mm film.
Konstruksjon Kameraet består av et lystett kamerahus med et objektiv på den ene veggen og et lysømfintlig medium (fotografisk film eller bildebrikke) på motsatt vegg. Lyset passerer gjennom objektivet og avtegner et bilde på filmen.
Mer avanserte kameraer, som speilreflekskamera, har et utskiftbart objektiv. På eldre speilreflekskamera ble objektivene skrudd på, skrufatning, på nyere kamera kan man klikke dem på, bajonettfatning. Bilde av et gjennomskåret spejlreflekskamera rammeløs|350x350pk|venstre Film eller bildebrikke (Electronic sensor) – filmen eller en billedbrikke som omdanner lys til elektriske signaler
Utløser (Shutter release ) – et bilde tas når den trykkes helt ned. Automatisk fokusering oppnås ved å trykke den delvis ned
Data skjerm (Data display) - en LCD-skjerm som lar brukeren se gjeldende innstilling, på digitale kamera er denne informasjonen på skjerm på baksiden av kamera eller i søker.
Søker (Viewfinder) – lar brukeren se motivet som fokuseres på filmen eller bildebrikken
Linser (Lens Elements) – kan justeres frem eller tilbake for å bringe objekter i fokus på ulike avstander
Blender (Aperture) – øker eller minker i diameter for å slippe mer eller mindre lys gjennom linsen til filmen eller den elektroniske sensorenFoto og filmkameraer benytter vanligvis synlig lys, men det finnes også andre typer kameraer som arbeider med andre deler av det elektromagnetiske spekteret, som ved infrarød fotografering.
Lukker Utdypende artikkel: Lukker miniatyr|Rennende vann ved kort lukkertid miniatyr|Rennende vann ved lang lukkertid Lukkerens oppgave er å åpne kameraet for lysinnslipp i et bestemt tidsintervall - lukkertida. Sammen med blenderåpningen avgjør lukkertida hvor mye lys filmen eller bildebrikken skal eksponeres for. Lukkertida kan varieres i trinn fra kortere enn 1/1000 sekund til flere sekunder. Hvert trinn tilsvarer en dobling eller halvering av lukkertida. For eksponeringen er dermed et trinn på lukkertida likeverdig med et blendertrinn, og til sammen kalles disse eksponeringstrinn.
Ved håndholdt kamera og lange lukkertider er det en risiko for at bildet ikke blir skarpt fordi kameraet beveger seg under eksponeringen. Noen moderne objektiver er utstyrt med optisk bildestabilisator som registrerer og kompenserer for rystelser i kameraet under opptak, og demper virkningen av kamerabevegelsene. En del digitale kameraer har i stedet innebygd bildestabilisator i form av en bevegelig bildebrikke som kompenserer tilsvarende for bevegelsesuskarphet. Bruk av bildestabilisator tillater skarpe bilder med lengre lukkerhastigheter (kan variere opp til 4-5 eksponeringstrinn). Bildestabilisatoren kan normalt ikke kompensere for motiv i bevegelse, men noen typer bildestabilisatorer kan registrere at kameraet følger motivbevegelsen i én retning (følgefokusering) og vil i praksis gi skarpere bilder i denne retningen når fotografen klarer å følge motivet.
På kompaktkameraer sitter lukkeren i objektivet (sentrallukker) og er konstruert som, eller deler funksjon med, en irisblender. Systemkameraer med utbyttbart objektiv har oftest lukkeren inne i huset, nær filmen/bildebrikka. En slik fokalplanlukker er konstruert som et gardin som trekkes til side under eksponeringstida, eller den kan bestå av lameller. På moderne kameraer beveger lukkeren seg gjerne vertikalt, fordi en vertikallukker tillater kortere lukkertider enn en horisontallukker som må bevege seg en lengre avstand. Noen profesjonelle systemkameraer har sentrallukker i objektivet, andre har fokalplanlukker med mulighet for å bruke objektiver med sentrallukker.
Ved bruk av lang lukkertid må man benytte et fotostativ for å holde kamera helt stille. ingen|miniatyr|750x750pk|Eksempel på hvordan eksponeringene forandres ved lukkertid på 1,3 sekunder, 2,5 sekunder, 4,0 sekunder, 8,0 sekunder og 15 sekunder
Søker Utdypende artikkel: Søker miniatyr|Vindu for søkeren miniatyr|Søker vises på skjerm Søkerens oppgave er å gi fotografen en oppfatning av bildeutsnittet og hvordan bilde vil bli før eksponering skjer.
I speilreflekskameraer fungerer objektivet også som søker, slik at det bildet som ses i søkeren er det samme som eksponeres på filmen. Det vil se at det man ser i søkeren kommer via et speil fra objektivet.
I kompaktkameraer er søkeren et eget vindu på utsida av kamerahuset, litt til side for objektivet. I en slik gjennomsiktssøker vil det ikke være fullt samsvar mellom det som vises i søkeren og det som eksponeres på filmen.
Digitale kompaktkameraer har elektronisk søker som viser på en LCD-skjerm det som til enhver tid registreres i bildebrikka.
På moderne kamera vises også mye informasjon i søkeren, som for eksempel gjenværende batterikapasitet,
Eksponering Utdypende artikkel: Eksponering
Hvor mye lys filmen eller bildebrikka eksponeres for, bestemmes ved valg av blenderåpning og lukkerhastighet. For øvrig bestemmes eksponeringa av lysfølsomheten i opptaksmediet. Mediets lysfølsomhet måles i ISO-verdier. For fotografisk film er følsomheten bestemt ved den måten filmens belegg av lysfølsomme korn er bygd opp. I digitalkameraer kan følsomheten - dvs. hvor mye signalene som går inn på brikka skal forsterkes - varieres fra bilde til bilde.
Mest brukt er film med middels følsomhet (ISO 200). I digitalkameraer kan følsomheten reguleres fra ISO 50 (lav) til 1600 (meget høy). En film med høye ISO-verdier har tykkere hinne med større krystaller, og krever mindre belysning eller kortere lukkertid før bildet dannes. Til gjengjeld kan svært raske filmer gi et kornet bilde med øker risikoen for bildestøy.
De fleste digitalkameraer er utstyrt med eksponeringsautomatikk som sørger for at den lysmengden som når bildebrikka er i samsvar med brikkas følsomhet. Det er vanligvis fire programmer for eksponeringskontroll: A (Aperture) – blenderprioritert automatikk: Brukeren stiller inn blenderåpning, kameraet beregner øvrige variabler. S (Shutter) eller T (Time) – lukkerprioritert automatikk: Brukeren velger lukkertid. P – programmert automatikk: Kameraet velger sjøl lukkertid og blenderåpning. M – manuell innstilling: Brukeren velger lukkertid og blenderåpning. I tillegg kan kameraet ha forhåndsprogrammerte innstillinger for visse motiver og situasjoner, f.eks. sport, nærfotografering, kveldsbelysning, motlys osv. Kameraet gir mulighet for å over- eller undereksponere bildet i forhold til de innstillingene som automatikken har valgt.
Lysmåling