Pergamonalteret (gammelgresk: Βωμός τῆς Περγάμου) var en monumental konstruksjon bygget under den antikke greske kong Eumenes IIs regjeringstid i første halvdel av 100-tallet f.Kr. på en av terrassene til Akropolis i Pergamon i Anatolia (dagens Tyrkia).
Strukturen var 35,74 meter bred og 33,4 meter dyp; den fremre trappen alene var nesten 20 meter bred. Basen var dekorert med en frise i høyt relieff som viser kampen mellom de mytologiske gigantene og de olympiske gudene kjent som Gigantomakia. Det var en andre, mindre og ikke så godt bevart friser med relieffer på veggene til de indre plassen som omringet selve alteret på det øvre nivået av strukturen på toppen av trappen. I et sett med påfølgende scener skildrer den hendelser fra livet til Telefos,«Telephus», Greek Mytology den legendariske grunnleggeren av byen Pergamon og sønn av helten Herakles og Auge, en av døtrene til kong Aleos av Tegea.
I 1878 startet den tyske ingeniøren Carl Humann offisielle utgravninger på Akropolis i Pergamon, en innsats som varte fram til 1886. Relieffpanelene fra Pergamonalteret ble deretter fraktet til Berlin, hvor de ble stilt ut i Pergamonmuseet. Her kan man beskue levningene av Gigantomakia; kampen mellom himmelske greske guddommer og mytologiske giganter i et voldsomt kunstnerisk scenario som
<blockquote> «...på alle kanter hever det seg kropper i stein, i grupper eller sprengt fra hverandre i fragmenter, her og der med en torso, en sprukken hofte, en løsrevet arm, i bruddstykker som skal antyde skikkelser, alle i bevegelser som forteller om kamp, på flukt eller i fremstøt, noen i angrep, noen i dekning, sammenkrøpne eller oppreiste, og noen døende, og helt alene en frittstående fot som kjemper alene og spenner imot.»─ Peter Weiss (1975): Motstandens estetikkMeyer, Siri (2. januar 2012): Historiske fragmenter: Pergamonalteret, Kunst og Hage, Universitetet i Bergen </blockquote>
Alteret i antikken thumb|Carl Humanns plan fra 1881 over Pergamons akropolis. Historisk bakgrunn Kongeriket Pergamon ble grunnlagt av Filetairos på begynnelsen av 200-tallet f.Kr. Det var var opprinnelig en del av det hellenistiske Selevkideriket. Attalos I Soter, etterfølger og nevø av Eumenes I,Strabon, 13.4.2 var den første som oppnådde full uavhengighet for dette territoriet og utropte seg selv til konge etter hans seier over de keltiske galaterne i 228 f.Kr. Denne seieren over galaterne, en trussel mot Pergamon, sikret hans makt som han deretter forsøkte å konsolidere. Mark, Joshua J. (24. oktober 2019): «Galatia», World History Encyclopedia Med erobringer i Anatolia på bekostning av de svekkede seleukidene kunne han på kort øke størrelsen på riket sitt. En seleukidisk motoffensiv under Antiokos III den store nådde portene til Pergamon, men kunne ikke sette en stopper for Pergamons uavhengighet. Ettersom seleukidene var sterkere i øst, vendte Attalos oppmerksomheten vestover mot Hellas og var i stand til å okkupere nesten hele Euboia. Hans sønn, Eumenes II, begrenset ytterligere innflytelsen fra galaterne og styrte sammen med broren Attalos II, som etterfulgte ham. I 188 f.Kr. var Eumenes II i stand til å opprette og underkaste seg fredstraktaten i Apameia som en alliert av Roma, og dermed redusere innflytelsen til seleukidene i Anatolia.McDonald, A.H. (1967): The Treaty of Apamea (188 B.C.), The Journal of Roman Studies, 57(1/2), s. 1-8. Attalidene var dermed en framvoksende makt med ønsket om å demonstrere sin betydning for omverdenen gjennom bygging av imponerende bygninger.
Opprettelse og datering thumb|left|Rekonstruert inngangsparti til Pergamons Athene-tempelet, opprinnelig på terrassen over alteret og nå i Berlin Pergamon Museum thumb|right|Modell av Pergamons akropolis på 100-tallet f.Kr. i Pergamon-museet i Berlin, som omfatter de romerske tilleggene. Alteret er på en terrasse nær sentrum med trappen vendt mot venstre (vest) Fram til andre halvdel av 1900-tallet hadde det blitt antatt av noen forskere at alteret ble gitt i 184 f.Kr. av Eumenes II etter en seier over en galatisk stamme og deres leder Ortiagon.«Ortiagon», Smith, William (1873): A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology. LondonAndreae, Bernard (1997): «Datierung und Bedeutung des Telefosfrieses im Zusammenhang mit den übrigen Stiftungen der Ataliden von Pergamon», i: Heilmeyer, Wolf-Dieter, red.: Der Pergamonaltar. Die neue Präsentation nach Restaurierung des Telefosfrieses, Wasmuth, Tübingen; s. 67. Undersøkelse av alterets konstruksjon og friser har ført til konklusjonen at det ikke var tenkt som et monument over en bestemt seier. Utformingen av Pergamons seiersmonumenter, eksempelvis skulpturen Døende galler, er kjent fra litteraturen og monumenter og er ulik Pergamonalteret.
Frisen med de skulpturelle relieffene av gudenes kamp mot gigantene, Gigantomakia, på ytterveggene til Pergamonalteret har ingen direkte referanser til samtidige militære kriger, — bortsett fra Makedonias Verginastjerne på det runde skjoldet til en av kjempene på den østlige frisen, og et keltisk avlangt skjold i armen til en gud på den nordlige frisen. Kampen til de olympiske gudene fremstår mye snarere som en kosmologisk begivenhet av generell etisk relevans. De sparsomme restene av innvielsesinnskriften ser også ut til å tyde på at alteret ble innviet til gudene på grunn av «begunstigelser» de hadde gitt. De guddommelige adressatene kan være spesielt Zevs, gudenes far, og hans datter Athene, ettersom de dukker opp på framtredende steder på frisen.Christiaens, Karin E. : «The Pergamon Altar», SmartHistory Et viktig kriterium for dateringen er også innlemmelse av alteret sett fra perspektiv av Pergamons byplanlegging. Som det viktigste marmorbygget til den hellenistiske residensen og faktisk reist i en framtredende posisjon, ble det garantert ikke påbegynt først ved avslutningen av en rekke initiativer for å oppgradere Akropolis i Pergamon under Eumenes II. Sammenlignet med andre hellenistiske riker som ble opprettet i kjølvannet av Aleksander den stores død i 323 f.Kr., dukket Pergamon opp relativt sent. Monumentale byggeprosjekter – herunder alteret – fungerte som en viktig måte for attalidene å gjøre krav på å være legitime arvinger av Aleksanders imperium og, i forlengelsen, arven fra antikkens Hellas.
Arkeologen Bernard Andreas arbeiderAndrea, Bernard (2001): Skulptur des Hellenismus, München: Hirmer, ISBN 3-7774-9200-0; s. 132–147 peker på at alteret kan ha blitt bygget i tiden mellom 166 og 156 f.Kr. som et generelt seiersmonument for å feire triumfene til Pergamon, og spesielt Eumenes II, over makedonerne, galaterne og seleukidene, og ble utformet av Pyromakhos fra Athen, den syvende og den siste av de største greske billedhuggerne,Phyromachos, Oxford Reference som omfattet Myron, Feidias, Polykleitos, Skopas, Praxiteles og Lysippos. I alterets fundament ble det funnet et keramikkskår som kunne dateres til 172/171 f.Kr. Konstruksjonen må følgelig være oppført senere. Ettersom store mengder penger måtte brukes på krigføring fram til 166 f.Kr., er det sannsynlig at byggingen av alteret først kunne starte fra denne datoen.
Gresk templer var konstruksjoner for guddommene og for dem alene, og de som dyrket disse hadde ikke tillatelse til å gå inn i selve tempelet. Ofringer av dyr til gudene skjedde alltid foran templene, og alter for ofringer ble brukt selv før konseptet med templer ble vanlig, eksempelvis i greske Siracusa på Sicilia på 700-tallet f.Kr., ble Hieronalteret med sine trappetrinne dedikert Zevs. Tilsynelatende også ved Zevsalteret i Olympia.«Greek temple», Buffalo as an Architectural Museum«Altar of Zeus at Olympia», Archaeologies of the Greek Past For Pergamonalteret er spørsmålet om det fantes et tempel direkte tilknytning til alteret. Det antas at Athene-tempelet som ligger på akropolisterrassen over det kan ha vært dets kultiske referansepunkt, og alteret alene fungerte utelukkende som et offersted. Denne teorien støttes av flere statuebaser og innviende inskripsjoner funnet i nærheten av alteret og hvis givere heter Athene. En annen mulighet er at både Zevs og Athena ble hedret i fellesskap. Det kan også være at alteret hadde en selvstendig funksjon. I motsetning til et tempel, som alltid hadde et alter i umiddelbar nærhet, trengte ikke et alter nødvendigvis å ha et tempel. Altere kan for eksempel være ganske små og plassert i hus eller, mindre vanlig, ha gigantiske dimensjoner som i tilfellet med Pergamonalteret. Preußischer Kulturbesitz. Antikensammlung: Die Antikensammlung im Pergamonmuseum und in Charlottenburg. Staatliche Museen zu BerlinKunze, Max, et al. (1992): Die Antikensammlung im Pergamonmuseum und in Charlottenburg, Staatliche Museen zu Berlin - Preussischer Kulturbesitz. Antikensammlung. Mainz am Rhein, ISBN 3-8053-1187-7; s. 25.
thumb|center|800px|Det rekonstruerte Pergamonalteret i Berlin
Alteret til slutten av antikken Romeren Lucius Ampelius skrev Liber Memorialis («Notatbok»), antagelig på 200-tallet e.Kr., at «Ved Pergamum er det et stort marmoralter, 12 meter høyt, med kolossale skulpturer . Det viser også en Gigantomakia.»Woelfflin, E., red: (1873): Pergamo ara marmorea magna, alta pedes quadraginta cum maximis sculpturis; continet autem gigantomachiam, 8,14 Det er den ene av kun to skriftlige referanser fra antikken om de berømte skulpturene ved Pergamonalteret.Lucius Ampelius: Liber Memorialis, kapittel VIII (Miracula Mundi), latinsk tekst
Den andre er en kommentar fra geografen Pausanias som sammenligner offerpraksis i Olympia med den i Pergamon: «Alteret til den olympiske Zevs er omtrent like langt unna fra Pelopiom og helligdommen til Hera, men det er i fronten av begge. Noen sier at det ble bygget av idaiske Herakles, andre av de lokale heltene to generasjoner senere enn Herakles. Det er laget av asken fra lårene til de som ble ofret til Zevs, og det samme er alteret ved Pergamon. Det er et askegrå alter av samosisk Hera, ikke så mye større enn det i Attika som athenerne kaller ’improviserte ildsteder’.» Pausanias: Description of Greece, 5.13.8.
De eneste grafiske representasjonene av alteret er på mynter fra Romerriket, som viser alteret i stilisert form. Fraværet av skriftlige kilder fra antikken om alteret er overraskende ettersom antikkens forfattere ellers skrev mye om slike kunstverk. Lucius Ampelius anså alteret for å være et av verdens underverker. En mulighet er at romerne ikke anså dette hellenistiske alteret som viktig ettersom det ikke stammer fra den klassiske epoken med gresk, spesielt attisk kunst. Bare denne kunsten ble ansett som betydelig og verdt å nevne. Dette synet ble hevdet av tyske forskere fra 1700-tallet, spesielt etter at arbeidet til den tyske arkeologen og kunsthistorikeren Johann Joachim Winckelmann ble kjent.Gossman, Lionel (september 2006): «Imperial Icon: The Pergamon Altar in Wilhelminian Germany», The Journal of Modern History, 78(3), s. 551-587 «Altar of Zeus: Pergamon», Visual-arts-cork.com
Fra antikken til 1800-tallets utgravninger thumb|Deler av frisene Med kristendommens framvekst mistet alteret sin funksjon senest i senantikken. På 700-tallet ble Pergamons akropolis sterkt befestet som et forsvar mot arabere. I prosessen ble Pergamonalteret, sammen med andre strukturer, delvis ødelagt for kunne å gjenbruke byggematerialet i forsvarstrukturer. Byen ble likevel beseiret i 716 av araberne, som midlertidig okkuperte den før de forlot den som uviktig. Det ble først bosatt på nytt på 1100-tallet. På 1200-tallet falt Pergamon for muslimske tyrkerne.Om Pergamon på bysantinsk tid, se Radt, Wolfgang; Berger, Albrecht (2000): Der Neue Pauly, bind 9, spalte 551 og 561.